Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Ørkenen vokser

Schorched Earth
Forfatter: Jonathan Crary
Forlag: (USA)
FILOSOFI / Både den ytre og den indre verden blir i dag ‘kolonisert’. Hva er sammenhengen mellom ødeleggelsen av tankelandskapet og naturlandskapet, av det indre og det ytre miljøet? Vi ser på dette i lys av Jonathan Crary og filosofi – deriblant Martin Heidegger.

I sin nye bok Schorched Earth skriver den amerikanske essayisten og professor ved Coumbia-universitetet, Jonathan Crary, om kapitalismens siste stadium som en desperat utryddelseskrig, der alt som står imot den økonomiske ekspansjonen, blir systematisk utradert. Han kaller dette for «brent jord», et begrep som spiller opp mot militærstrategien vi i Norge bittert minnes fra tyskernes tilbaketrekning fra Nord-Norge, der alt ble brent for at ikke fienden – eller noen andre – skulle kunne overleve i disse områdene. Hos Crary blir begrepet utvidet til en uuttalt strategi i kapitalismens like uuttalte krig mot alt og alle. Konkurransen for vekst og profitt blir en slagmark som ødelegger selve jorden der kampen finner sted, i en langtrukken krig som etterlater seg ørkener.

Crary reagerer mot tvangsoptimismen som ofte vulgariserer alle fromme håp og gjør dem til begjærlig ønsketenkning.

Kapitalismens raid er delvis en plyndring, delvis en overvinnelse av alt som motsetter seg den – og ofte begge deler på en gang. Den mest levende illustrasjon på dette finner vi i scenene Crary gjenforteller fra César Augusto Acevedos film La tierra y la sombra (Land and Shade, 2015). Filmen handler en familie om bor midt i en sukkerplantasje i Colombia som ble anlagt etter at FARC overga seg: Skogene ble hugget ned, monokulturer med sukkerrør ble plantet for å produsere biobrensel, familiene mistet livsgrunnlaget og arbeidet så som prekariserte halvslaver, forgiftet av sprøytemidler, omgitt av røykskyer og aske fra svedjedriften omkring dem. Alfonso, bestefaren i familien, prøver å lære barnebarnet fuglelyder fra skogen som en gang vokste der, men får hverken kontakt med barnet eller fuglene. «Landet har blitt giftig», skriver Crary, «og er ikke lenger et habitat der livet kan blomstre.»

Crary utdyper: «Brent jord er kvelningen av håpet, utviskingen av muligheten for at verden kan gjenopplives eller heles.» Og han fortsetter – litt overraskende: «Denne knusingen av håp fortsatte gjennom en kapring og svekkelse av ungdommene.» Barna, de unge, er den nye tilveksten, de som vokser frem. Crary mener dette først og fremst skjer gjennom digitalkulturen. Boken hans er feilaktig blitt oppfattet som et angrep på internettet som sådant. Men det avgjørende er at digitalteknologien og nye medier sørger for at ‘ødemarken’ griper om seg stadig raskere i det indre så vel som i det ytre liv.

Crary gjør et overraskende tankesprang til romernes utradering av tyske skoger i kampen mot ‘barbarene’ i Germania. Skogene ble et problem, selve skjulestedene måtte overvinnes. Han går videre til USAs kjemiske ødeleggelse av skogene i Vietnam med Agent Orange og andre sprøytemidler, slik at man lettere kunne avdekke og angripe strategiske mål og kamuflerte fiender. Det ville og ukontrollerte må ikke bare temmes, men ødelegges – i det Amitav Ghosh nylig har kalt en biopolitisk krig mot selve livsgrunnlaget. Målet med en slags ‘brent jords taktikk’ er å skape et tabula rasa, som på nytt kan beskrives, beregnes og beherskes – fra rike regnskogers aske vokser monokulturene.

Unge mennesker

Den ytre ødemarken sprer seg i havets dødsoner, i monotone soyaplantasjer som tar over for frodige regnskoger, og i åpne kullgruver i Tysklands gamle åkerlandskaper – avgrunner som aldri vil bli landskaper igjen. I Crarys bok sprer den indre ødemarken seg mest merkbart i passiviseringen og bedøvingen av unge mennesker, kanskje også den ungdommelige og fruktbare vitaliteten i oss alle, gammel som ung. De unge blir «oppfordret til å betrakte sine egne tanker som kjedelige eller verdiløse, og kommersielle plattformer oppfordrer dem til å utveksle og fremvise de mest overfladiske trekkene ved seg selv».

Dette er mer enn en middelaldrende manns indignasjon, for som Crary fremhever, har det i radikalismens historie, og særlig i det nye venstre siden 1960-tallet, vært en avgjørende forutsetning at unge mennesker vil være de som er rede til å yte motstand mot kapitalismen – med sin lidenskap, libido og kreativitet. Disse ville og vitale kreftene blir nå kanalisert inn i sosiale medier – domestisert og tatt i bruk av kapitalen selv.

Melankoli blir et symptom på kraftløshet. I miljøsammenheng blir pessimistene anklaget for å svekke sin egen kampsak ved å spre resignasjon. Dessuten føler klimaforskere seg forpliktet til å pynte på selve sannheten. Løfter om løsninger blir en forutsetning for å bli hørt. Crary inngår i en tradisjon som reagerer mot denne tvangsoptimismen, som med markedsføringens logikk ofte vulgariserer alle fromme håp og gjør dem til begjærlig ønsketenkning og sukkersøte salgstriks. Crarys pessimisme ligger ikke primært i en prognose eller en påstand om at problemene han beskriver, er altomfattende eller uovervinnelige, men heller i artikuleringen av det verste (lat. pessimus). Det verste er ødeleggelsen: ikke døden, som er akseptabel i sin uunngåelighet, men heller ødeleggelsen av muligheten for liv, for nytt liv.

Er ikke livet både surt og søtt, grusomt og godt, slik at hva vi legger vekt på kommer an på temperamentet, humøret og perspektivet?

Pessimismen gjelder – i det minste i miljøsammenheng – ikke nødvendigvis fremtiden. Den er mer relevant som en anerkjennelse av den skaden som allerede har skjedd – og som likevel forblir usynlig. Verdens ødeleggelse leser vi om i nyhetene, og samtidig (!) ser vi oss omkring – og verden består. Fuglene synger da fortsatt, vi går i butikken, vi har våre ferier. Eller: Vi har våre sorger, men også gleder – er ikke livet i det minste sammensatt? Er ikke ødeleggelsen og skapelsen, som lys og mørke, en evig kamp, en balanse. Er ikke livet både surt og søtt, grusomt og godt, slik at hva vi legger vekt på, kommer an på temperamentet, humøret og perspektivet? Er ikke skyggene en del av lyset, og skinner ikke fortsatt solen? Burde vi riste av oss pessimismen som en ondartet melankoli?

Utradering av muligheter

Alt virker såre vel i Vestens hager, på kjøpesenteret. Det ser annerledes ut i gruvene, på endeløse hugstflater, på monoplantasjer i underpriviligerte land. I det globale nord virker livet noenlunde godt, men prisen blir ofte betalt av det globale sør. Det kolonialistiske premisset for kapitalismen, hele ‘den europeiske verdensorden’ som har vart i 500 år, er Vestens skyggeside som vi ikke vil vedkjenne oss. Som Crary siterer fra Aimé Césaire, som allerede i 1953, lenge før den postkolonialistiske teorien var etablert i akademia og ellers, sa: «De snakker til meg om fremskritt, sykdommer som blir kurert, motorveier som blir bygget, høyere levestandarder. Jeg snakker om samfunn som blir tappet for all sin essens, kulturer som blir valset ned, institusjoner som blir underminert, storslåtte kunstskatter som blir ødelagt, enestående muligheter som blir utradert.»

Foto: Ranveig Eckhoff

Utradering av muligheter, av mulige fremtider, av mulig liv. Dette er det verste, det ytterste pessimum. Eller det verste er muligheten av at en slik erosjon griper om seg, at menneskets og livets mulighetsrom og utfoldelsesmuligheter gradvis forvitrer – sammen med vår egen evne til å merke, for ikke si å stanse, denne forvitringen. Crary henviser her til sin nylig avdøde filosofiske sparringspartner Bernard Stiegler, som har utforsket den teknologiske disrupsjonen av både indre miljøer – altså kulturelle, mentale, psykiske og kroppslige – og ytre miljøer eller økosystemer. Ensrettingen kommer med teknologiske endringer som griper om seg og forstyrrer og river opp gamle mønstre og relasjoner. Men det skjer også mer målrettet i form av en plyndring som tillater seg å ødelegge eller som virkelig tar sikte på å ødelegge.

Heidegger og Nietzsche

Også Stiegler blir anklaget for å være pessimistisk, men nok en gang må vi skille mellom pessimismen, løselig forstått som en opptatthet av det negative, og forsøket på å forstå og identifisere det verste. Stiegler påpekte at det Nietzsche kalte nihilisme, nå er i ferd med å bli en ytre prosess: Fra å være en sviktende evne til å gi mening til ting, til å anerkjenne eller oppleve verdi, har det i dag blitt til en ødeleggelse og fortæring av det verdifulle, som når uerstattelige regnskoger med all sin naturrikdom blir fjernet for monokulturer og storfeoppdrett, for hamburgere og fast food. En slik konkret tilintetgjørelse vokser seg sterk gjennom en tankegang som forsterker den og muliggjør den.

Hva kan tenkningen egentlig gjøre med verdens ødeleggelse? Hvis vi forstår tenkningens oppgave som ren kritikk, gjør vi det både for lett og for vanskelig for oss selv. Vi risikerer å oversvømmes av kritikkverdige forhold – og ender opp med tirader som slår fast at grusomheter er grusomme, at overmakten er overmektig, at sykdommen er syk, og at verdens uhyrligheter i det store og hele er uhyrlige. I sin forelesningsrekke Was heißt Denken («Hva betyr tenkning»), skrevet på 1950-tallet, sa den tyske filosofen Martin Heidegger: «Denne melodien er velkjent ad nauseam […] Overalt sporer og registrerer folk forfallet, ødeleggelsen, verdens forestående ødeleggelse. Vi er omgitt av en egen type romaner som ikke gjør annet enn å gasse seg i denne typen forfall og depresjon. På den ene siden er det mye lettere å skrive denne typen litteratur enn å si noe essensielt og virkelig gjennomtenkt, men på den andre siden blir det allerede trettende.» Heideggers eget forsøk på å si noe essensielt følger Nietzsches anbefaling om «å ikke skrive om det vi vet».

«Tenkning er tenkning når den svarer på det mest tankevekkende, og det mest tankevekkende i vår tankevekkende tid er det at vi ennå ikke tenker», skriver Heidegger. Han påpeker at vi har en hang til å anta at det tankevekkende alltid er noe skadelig, det vil si noe negativt, «noe mørkt, truende, dystert og i det hele tatt farlig». Antagelsen som ligger til grunn, sier han, er at det i alle disse tingene ligger en kjerne av noe utenkt, en mangel på tenkning. Dette premisset, kunne vi kanskje sagt, er kritikkens svake punkt: Den antar at tankeløsheten er problemet, og at tenkningen kan løse problemet. Men finner vi dermed virkelig kjernen i all ødeleggelsen? Heidegger starter et annet sted, i Nietzsche-sitatet fra den siste del av diktverket Slik talte Zarathustra, der han lar profeten Zarathustra si: «Ødemarken vokser. Vé den som bærer ødemarker i seg.» For å forstå verdens ødeleggelse må vi forstå ødemarken, det ødelagte.

Heidegger

«Denne melodien er velkjent ad nauseam […] Overalt sporer og registrerer folk forfallet, ødeleggelsen, verdens forestående ødeleggelse. Vi er omgitt av en egen type romaner som ikke gjør annet enn å gasse seg i denne typen forfall og depresjon. På den ene siden er det mye lettere å skrive denne typen litteratur enn å si noe essensielt og virkelig gjennomtenkt, men på den andre siden blir det allerede trettende.»

Martin Heidegger


Hukommelsens gudinne

At ødemarken vokser, betyr ifølge Heidegger noe mer enn en ren destruksjon, det innebærer forørkning. Ødeleggelse forstått som forørkning er langt mer uhyggelig enn destruksjon. «Det afrikanske Sahara er bare én form for ørken», skriver Heidegger, og fortsetter: «Ødeleggelsen av jorden kan gå hånd i hånd med en garantert levestandard for alle mennesker og like lett med etableringen av en felles form for lykke for alle mennesker. Ødeleggelse kan være det samme som begge deler, den kan hjemsøke oss over alt på det mest uhyggelige vis – ved å holde seg skjult. Ødeleggelsen betyr ikke å langsomt synke ned i sanden. Den er en høyhastighets-fordrivelse av Mnemosyne.»

Mnemosyne er hukommelsens gudinne og moren til kunstartenes inspirerende muser. Hvis vi går tilbake til scenen fra Acevedos film om familien på sukkerørplantasjen, ser vi den gamle Alfonso som står med lukkede øyne og ensomt minnes fuglelyder fra en tapt skog. Skogen selv er et minne som er på vei til å forsvinne, barnebarnet forstår ham ikke. Selv er han gammel, på vei ut av verden. Tråden, røttene, frøene, minnene og tradisjonen – alt er brutt, og glemselen brer om seg. Den erosjonen eller utraderingen det er snakk om, er nettopp av den typen som fjerner det Césaire kalte ‘strålende muligheter’: I fortiden og minnet ligger kimen til mulige fremtider for arter, kulturer, menneskesanger, fuglesanger, nye skoger, byer og kunstformer, eksistensielle stemninger og livsfølelsens mangfoldige dialekter.

Å tenke fruktbarheten

Høyhastighetsgrepet er selve den teknologiske disrupsjonen og forstyrrelsen – mens planting av nye frø og pleie av jordsmonnet er et fredelig og samstemt samarbeid mellom et mangfold av ulike deltakere. Stiegler var i sin generelle økologi, som opererer på det mentale og det sosiale plan, så vel som i naturen, opptatt av å gjenvinne et mentalt mangfold – en ‘noödiversitet’ (etter det greske nous, som betyr intellekt eller tenkning). Selv der jorden er brent, kan nytt vokse frem.

Heideggers absolutte ødeleggelse er en spissformulering og et katastrofescenario, slik Crarys argument er en retorisk overdrivelse, en kulturkritisk hyperbol. Det tapte er tapt, men arbeidet vi må ta fatt på, foregår i beskadigede, karrige områder, der livet fortsatt kan lokkes tilbake. Samtidig finnes det fremdeles rike og sunne naturområder å lære av. Det finnes også indre jungler og frodige sosiale hager, for den del! Selv Crarys svartsynte skisse av verdensbrannen i kapitalismens siste stadium rommer et håp om nye begynnelser. Tenkningen må selv være fruktbar, tenke fruktbarheten, tre inn i fruktbare rom – og få selve disse rommene til å vokse. Slik kan tenkningen gjenvinne tapt territorium, overvinne den indre og ytre forørkningen.

Arbeidet vi må ta fatt på, foregår i beskadigede, karrige områder, der livet fortsatt kan lokkes tilbake.

Det Heidegger kalte en høyhastighetsfordrivelse av Mnemosyne, foregår på det indre og det ytre plan i rommet for en egen hukommelse, ens egen historie – der dype røtter og overføring av kultur mellom generasjoner blir revet over. Unge mennesker blir kapret, fanget inn av den digitale standardkulturen. Det Vanadana Shiva har kalt ‘mentale monokulturer’, griper om seg, og sammen med viljen, veksten og tusen finstemte balanser der det mentale mangfoldet er truet. Det økologene kaller ‘endringsblindhet’, har Heidegger for lengst påpekt på det eksistensielle feltet: Vi mister evnen til å se hvilke evner vi mister. Ødemarken sprer seg, og ‘strålende muligheter’ blir visket ut og avskåret. Både den ytre og den indre verden blir kolonisert.

Men om ødemarken sprer seg, hvis vi lever i den brente jordens epoke, slik Heidegger og Crary gjør det til, må vi kunne spørre om et svar på dette pessimum, denne verste av alle utsikter. Hva er sammenhengen mellom ødeleggelsen av tankelandskapet og naturlandskapet, av det indre og det ytre miljøet? Og hva kan vi gjøre? Heideggers utlegninger forsvinner inn i abstrakte og mystiske spor uten at han finner veien tilbake til spørsmålet om verdens daglige ødeleggelse. Selv nektet han å gi konvensjonelle svar av frykt for å gi «et svar som bare tjener til å viske ut spørsmålet».

Tilstedeværelsens jordsmonn

Crarys løsning er en forskyvning: Han forlater det økologiske sporet for å utforske en indre og mellommenneskelig økologi. Idet han sporer opp røttene til verdens ødeleggelse, kommer han – for øvrig helt i Heideggers ånd – frem til at problemet er selve utraderingen av røttene. Røttene bør ikke her forstås som tilhørighet til fortiden, eller til ‘Blut und Boden’, for den saks skyld, men som en tilknytning til omgivelsene som gir oss næring, følere som gir oppmerksomhet overfor omgivelsene. I sin bok refererer Crary til den franske filosofen og politiske aktivisten Simone Weil, som ser rotløsheten som vår tids problem – han betoner samtidig at hun ikke tolker rotløsheten som det å være forflyttet fra sitt eget hjemsted, men snarere som mangelen på «en virkelig, aktiv og naturlig deltagelse i fellesskapets liv».

I Crarys essay blir ødeleggelsen et svart speil som i en mørk og uklar refleksjon viser oss bildet av hva det er å være skapende, å leve på en berikende og fruktbar måte. I disse dager kan vi lære – sent, men ikke aldeles for sent – av ødelagte landskaper. Det vi lærer av raserte naturområder, er en lekse i nyanser, tidens filigransarbeid, i hva som skjer når trådene rives over. Først i riftene og den raknede veven – i naturens økosystemer, i kulturens meningsfulle forbindelser – ser vi den uvurderlige langsomme videreføringen av tusener av dyrebare mønstre. I den raserte ødemarken ser naturrestauratørene etter frø i jordlagene: Det er som de gransker ruinene for å finne ut hvem som bodde der, for å se om noen er hjemme, om noen kan huske. Noen ganger finner de også intakte rotsystemer – der ørkenen er i ferd med å ta over, og nye skoger kan lokkes frem. Andre ganger er det nok å skåne et landskap, å lette på presset, og så husker livet selv, litt som et utbrent menneske som endelig drar på retreat, eller tillater seg å åpne seg for andre og anerkjenner sine egne dypeste behov.

Høyhastighetsangrepet på Mnemosyne, disrupsjonen, må motarbeides gjennom hukommelsen som aktivitet, videreføringens og livsutfoldelsens tålmodige arbeid. Også Crarys dystre skisse av verdensbrannen i kapitalismens siste stadium rommer et håp om nye begynnelser. I bokens siste del bedriver Crary en slik sjelelig arkeologi, eller en psykososial botanikk, der han går inn for å dyrke tapte evner til å sanse, til å bruke blikket og språket til å knytte ekte, levende forbindelser med andre mennesker. Slik kan vi unngå å glemme hverandre og oss selv og pleie tilstedeværelsens jordsmonn. Salig er den som bærer jungler i seg.

Anders Dunker
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.

Relaterte artikler