Orientering – et streif av historien

Orienterings historie inneholder en dramatisk fortelling om vekst og fall, helter og anti-helter og en samtid som ikke alltid spiller på lag.

Historien tiår for tiår.

1950-tallet

Stikkord for 50-tallet er NATO, Joseph Raymond McCarty og Einar Gerhardsen.

En gjeng frustrerte sosialister sprenger all fornuft og danner andelslaget Orientering med forfatter, journalist og redaktør Sigurd Evensmo i spissen. Orientering, med tilholdssted i Akersgata, er avisa for de veldig sterke meningene: «Orientering – alltid mot blokkpolitikken», som det slående heter. Bladet må leses, men mange våger ikke å innrømme det. De foretrekker å få den sendt hjem innpakket. Orientering er på 50-tallet et friuniversitet som utdanner kunnskapsrike bråkemakere. Blant de flinkeste elevene i klassen er drammensgutten Finn Rudolf Gustavsen. Det blir klart for Haakon Lie påsken 1958 da Orientering og Sosialistisk Studentlag får et flertall av Aps storingsrepresentanter til å underskrive på et opprop mot at det skal lagres atomvåpen i Tyskland. Haakon Lie blir forbannet. En ungdomstur til Øst-Tyskland i 1959 får begeret til å renne over for Lie: Gutta på tur blir ekskludert fra Arbeiderpartiet.

Finn Rudolf Gustavsen blir redaktør av Orientering fra januar 1959. Nå holder Orientering til i Folkets Hus. Det er noe stort på gang. Fjortendagersavisa skulle bli ukeavis. Innenriksstoffet blir utvidet og skarpere. 1. mai-nummeret under overskriften «Nei til atomvåpen. Ja, til sosialisme» inneholder bidrag fra den norske åndselite: Johan Borgen, Aksel Sandemose, Alf Prøysen, Haldis Moren Vesaas, Odd Eidem, Hartvig Sætra…

Det er noe stort på gang. Orientering utgir sin første bok «Istedenfor Atombomben» som selger i 15.000 eks. Det er noe stort på gang. I resten av Norge kryr det av politiske partier som har startet aviser. Orientering går motstrøms – og blir avisa som lager partiet.

Men det er et annet tiår.

1960-tallet

Stikkord for 60-tallet er ettpartistatens fall, Vietnam-krigen og ungdomsopprør.

25. september 1960 slår landsmøtet i Arbeiderpartiet fast:

«Medlemmer av Det Norske Arbeiderparti kan ikke delta i den virksomhet gruppa Orientering driver og samtidig opprettholde sitt medlemskap i Det Norske Arbeiderparti».

Finn Gustavsen er redaktør for Orientering fra 1959 til 1961. På fritiden bestemmer han seg for å lage et parti. Med litt hjelp fra Torolv Solheim, Per Maurseth, Sigbjørn Hølmebakk og Guttorm Gjessing da, så klart. Blant andre. Knut Løfsnes er partileder hele tiåret.

De kaller det Sosialistisk Folkeparti. Bare SF, blant venner. Forslagene Det Reformerte Arbeiderparti, Det Nye Parti, Teokratisk Sosialistisk Folkeparti og Norges Humanistiske Parti får mindre oppslutning. Det Akademiske Sosialistisk Elitepartiet er det ingen som tenker på. «Det er bare fint å få alle tullingene i ett parti», skriver Hamar Arbeiderblad og SF kommer i vippeposisjon på Stortinget. Orientering er moren til partiet, noen tusen velgere er faren. Deriblant den folkekjære forfatteren Johan Borgen:

«Jeg passer ikke som partipolitiker, men nå kan jeg stemme, for første gang på tjue år», som den ferske Orientering-skribenten Borgen uttrykker det. Evensmo overtar som redaktør igjen. 60-tallet er tiåret da Orientering gjennomgår den samme krisen som den øvrige norske presse 20 år senere: Er vi et parti eller er vi en avis? Eller en partiavis? Man forsøker å inngå kompromisser. Gustavsen vil at avisa skal være et politisk organ og ikke en «intellektuell sandkasse». Så var det SF eller Orientering som felte landets regjering med Kings Bay-saken i 1963? Ikke godt å si, men Arbeiderparti blir aldri det samme igjen. Gustavsen er nede i 56, 5 kilo.

I 1965 tar Kjell Cordtsen over som redaktør. Landets beste skribenter skriver i avisa. Johan Borgen, Jens Bjørneboe, Georg Johannessen, Johan Borgen, Sigurd Evensmo, Johan Borgen, Helge Krog… Og unge folk. Radikalernes radikalere. Så radikale at de i 1968 forsøker å legge avisa under partiet for godt. Det startet noen år tidligere:

Kampen mot EEC begynner høsten 1961. «Nei til salg av Norge», som filosof Arild Haaland formulerer seg. Salg av Findus til sveitsiske Neslé i 1963 vekker harme blant frossenmat-entusiastene. Ikke rart, opprinnelig svensk som det var og skulle bli igjen ved utgangen av århundret.

Blant annet salget av Findus fører til ungdomsopprør over hele Europa, fra Praha til Paris til Blindern. Ekte sekstiåttere spiser ikke svenske fiskepinner. Ungdommen er manisk-depressive og seksuelt frustrerte. De vil ha frihet og moro. SUF-barna bryter med moder SF i 1969. Så har vi det gående. Men det er et annet tiår.

1970-tallet

Stikkord for 70-tallet er krangling, bråk og uenighet.

Det er noe stort på gang. Eller smått, litt avhengig av hvordan man ser det. SF sliter med ungdommen sin. AKP blir stiftet i 1973, men det er Klassekampens avishistorie. Det går godt for Orientering. På 20 år har opplaget gått fra null til nærmere 20.000 midt på 70-tallet. Kjell Cordtsen er en god redaktør. EEC, EF eller EU, om man vil, er nå avisas fiende. I ettertid blir det sagt at sekstiåtteropprøret kom til Norge først i 1972. Det er selvfølgelig feil. Da ville man jo kalt det søttitoopprøret og skrevet bøker som «Ekte søttitoere spiser ikke fish and chips».

1972 er et sentralt år for Orientering. 1972 er begynnelsen på slutten. Seiersrusen gjør radikalerne softe og alle forkortelsene, SV, SF, NKP, AIK og hva de nå alle heter, bestemmer seg for å samarbeide, krangle litt og trekke seg. Kjell Cordtsen takker for seg i 1975 og det er klart for en av de første kvinnelige redaktørene i norsk riksdekkende avishistorie, Audgunn Oltedal. Åpenbart en god bråkemaker det også. Orientering blir overlatt til nostalgien, Ny Tid utfordrer framtiden. SF blir SV og SV blir Ny Tid og omvendt. Orientering er endelig en skikkelig partiavis. Og de går etter makta: Landets hemmelige tjenester. Med fast ansatte journalister som vil drive avis profesjonelt. Og tøft.

70-tallet er tiåret da Ny Tid – hvori opptatt Orientering bedriver veldig kritisk journalistikk. På 70-tallet blir det betraktet som verre å avsløre ulovligheter enn å begå dem.

Liste-saken og Loran C-saken er de store sakene i norske pressehistorie på 1970-tallet. Ny Tid står i sentrum. Opplaget er ikke så stort som under Orientering, men det går nå rundt.

I 1979 overtar Steinar Hansson redaktørstolen. Noe stort er på gang.

1980-tallet

Stikkord for 80-tallet er miljø, jappetid og murens fall.

Alle som er opptatt av biler og båter leser Aftenposten på 80-tallet. Alle som er opptatt av fred og miljø leser Ny Tid. Det er bare sånn det er. Ikke mange, riktignok, men avisa Ny Tid har aldri vært større, sterkere og sintere. Opplag: 16. 000. Tilholdssted: Grønland i Oslos bakgård. Steinar Hansson vil lage en bred, profesjonell avis. 32-sider. Utenriks, politikk og kultur. Tor-Bomann Larsen er fast tegner. Øystein Rottem anmelder litteratur. Jan Kjærstad og sånt. Finn Skårderud anmelder film.

Men katedral er nå én ting, børs en annen greie. I 1981 danner Kåre Isaachsen Willoch en ren Høyre-regjering. Blir utvidet i 1983 med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Ny Høyre-regjering i 1985. Helvete er løs. Skaden er skjedd. Den norske økonomien blir aldri den samme igjen. Selv i Ny Tid begynner de å tenke på å tjene penger. Det må gå galt.

80-tallet er tiåret da pressen begynner løsrivelsen fra partiene. Også Ny Tid vil, men får det ikke helt til. Partiet strammer grepet. Etter tre år med Ingolf Håkon Teigene som redaktør, kan styret, eller partiledelsen, om man vil, i 1986 avsløre at den nye redaktøren av venstresidens ukeavis enten blir Finn Gustavsen eller Erik Solheim. 60 år gamle Gustavsen blir foretrukket, selv om han altså sitter i Oslo bystyre for SV. «Ny Tid – hvori opptatt Gustavsen», skriver Aftenposten i et portrettintervju med den nye redaktøren, som starter slik:

» – Men ellers? sier han med sitt skjeve, sjenerte smil:

– Ellers lurer jeg fælt på hvem jeg er!»

Gustavsen viser her at han representerer den intellektuelle avantgarde. Noen år senere skal nettopp «hvem er jeg» og «hvor går vi» bli samtidens mantra: Sosialisme på norsk. Ny Tid forsøker å leve opp til tiden, og hyrer i 1989 inn Bernt Eggen som Gustavsen arvtaker. Ikke noe partimann, akkurat, men en journalist. Endog en forfatter. Verden er opptatt av penger, men det forstår ikke Ny Tid seg på. Ny Tid forstår seg på sosialisme, men det er nå komplett uforståelig for verden. Muren faller i Berlin – og på Grønland. Avisa gleder seg til et nytt tiår.

1990-tallet

Stikkord for 90-tallet er EU, Brundtlands fall og Kosovo.

90-tallet er tiåret da Ny Tid er storforbrukere av redaktører. Og profiler. Skal Ny Tid være en miljøavis, en utenriksavis, en kulturavis, et tidsskrift, en internettavis, nyhetsavis eller kommentaravis? Ja, takk. Avisas styre har fått smaken for «headhunting». I 1991 hyrer Ny Tid inn 37 år gamle Gunnar Ringheim, en prisbelønt journalist med erfaring fra både NRK og Dagbladet. SV spytter inn en million kroner før Ringheim har satt seg i godstolen. Ringheim får tak i mer penger, men han er veldig glad i farger og kostbare faste spaltister. Banken smiler hele veien fra Grønland.

I 1998 er gjelda nedbetalt. Tror man. Ny Tid er klar for ny satsning og endelig profesjonalisering. 5.000 abonnenter. SV selger seg gradvis ned og er ikke lenger majoritetseiere. Frisk layout, nye unge journalister og ny redaktør: Anne Hege Simonsen, journalist, sosialantropolog og Afrika-kjenner tar over etter Runar I. Malkenes.

Vi nærmer oss den lykkelige slutten. Hadde det ikke vært for at all gjeld ikke var nedbetalt likevel. Bare nesten. Likevel greier avisa å skaffe seg flere abonnenter, utgi noen 28 siders aviser, tiltrekke seg flinke skribenter, knekke Arbeiderpartiet for godt og få litt oppmerksomhet i den brede offentligheten – en gang i blant. Men det er et annet og langt mer lovende tiår.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here