Orientering september 2015

Flyktninger som IKKE får hjelp 19. januar 1957 (i forbindelse med oppstanden i Ungarn på senhøsten 1956) Av Chr. C. Gleditsch Nordmenns hjelp til ungarske flyktninger viser at vi er i stand til å hjelpe folk som er i nød, hvis vi virkelig vil, og vi er vel alle glade for at ungarerne, som er i […]

Line Fausko

Flyktninger som IKKE får hjelp
19. januar 1957 (i forbindelse med oppstanden i Ungarn på senhøsten 1956)
Av Chr. C. Gleditsch

Nordmenns hjelp til ungarske flyktninger viser at vi er i stand til å hjelpe folk som er i nød, hvis vi virkelig vil, og vi er vel alle glade for at ungarerne, som er i en fortvilet situasjon, kan få litt hjelp fra vårt lille land.
Men samtidig er det noe uhyre forstemmende ved det vi er vitne til, for den som har sett andre folk bli terrorisert i årevis av européere, uten at vi gjør noen verdens ting for å hjelpe.
Straks våre aviser forteller at ungarske flyktninger er i nød på grunn av Sovjet-samveldets politikk, lykkes det å samle inn millioner, og det skaffes hjem og utdannelse til ungarsk ungdom i vårt land.
I Algerie har undertrykkelsen av den arabisk-berbiske befolkning (f. t. ca. 90 prosent av landets innbyggere) foregått i generasjoner, og i de siste år har landet vært hjemsøkt av en blodig, hensynsløs krig. I løpet av få år er tallet på drepte algerianere kommet opp i et sekssifret tall, og de fleste av disse drepte er våpenløse menn, kvinner og barn, som er skutt ned som «suspekte», drept under «straffeaksjoner», rasering av landsbyer og innfødtes bydeler, og ved andre former for terror. I européernes fengsler i Algerie blir innfødte i alle aldre torturert med de mest infame og motbydelige metoder.
Store deler av den algerianske befolkning er på flukt, uten å ha noe sted å flykte til. De eier ingen ting. De har ingen ting å komme tilbake til. Mange av dem er ensomme barn. Ingen européiske land tilbyr dem hjelp.
De ungarske flyktninger har det vondt, ganske sikkert. Men de har vanligvis ordentlige klær på kroppen. De fleste har litt penger, og mange har også andre verdier med seg.
De algerianske flyktninger er ikke bare uten en franc i lommen, de har ofte heller ikke noen lomme de kunne hatt penger i. Skal en hjelpe et algeriansk flyktningebarn, må en først gi det klær på kroppen. Og en må ofte være forsiktig når en gir det mat, det kan være så utsultet at organismen ikke klarer påkjenningen av kraftig kost (vanlig vesteuropéisk hverdagskost).
Ungarernes lidelser er tross alt ikke verre enn at de fleste av oss kan fatte og forstå dem. Algerianernes lidelser er derimot noe så uendelig fjernt fra alt hva vi har sett, at de er ufattelige for de fleste. Men Algerie hører til Vest-Europas grenseland, og menneskene der angår oss like meget som ungarerne.
Hvorfor blir det ikke gjort noe for å hjelpe algerianerne? Gjør vi forskjell på folk på grunn av rasen? Eller er det hvem som angriper og undertrykker dem som er det avgjørende for oss? I Algerie, som i Syd-Afrika, Kenya, Kypros og mange andre steder i verden, er det vesteuropéerne som undertrykker, torturerer og jager våre medmennesker, i Ungarn er det østeuropéerne. – Overfor verdens undertrykte folk må det se ut til at vi tar parti for vesteuropéiske stormakters kolonipolitikk og undertrykkelsesmetoder.
Jeg har nettopp fått brev fra en algeriansk gutt, et av de utallige fattigbarn derfra. Ved juletid klarte han å komme seg unna redslene i sitt hjemland, men ikke lenger enn til Frankrike, hvor det er tvilsomt om han får det noe særlig bedre. Under min siste reise i Frankrike kunne jeg selv konstatere hva arbeidsløse algerianere må finne seg i, under den bølge av sjåvinisme og rasehat som for tiden herjer landet. Han har ikke store sjanser der. Men han kunne ikke vite det, han hadde det så fælt at han syntes alt annet måtte være bedre. Han er i 17-årsalderen, men har allerede godt kjennskap til de franske fengsler i Algerie. Siste gang var han sperret inne i nesten ett år, uten at vi ante hvor eller hvorfor. Han har ikke lenger noen familie. Han er kledt i utgåtte filler.
Han sier ikke mye i brevet, men – som de alltid skriver:
«Jeg har det bra, og håper det står bra til med deg.»
Men når man kjenner ham, og kjenner forholdene, da er det ikke vanskelig å lese mellom linjene i brevet hans:
«Her er det kaldt, jeg er redd jeg fryser ihjel, her er ikke arbeid å få, jeg har ikke penger til mat eller til noe sted å bo, jeg er så alene –
HJELP MEG!»

 

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here