Orientering september 2015

Flyktninger som IKKE får hjelp 19. januar 1957 (i forbindelse med oppstanden i Ungarn på senhøsten 1956) Av Chr. C. Gleditsch Nordmenns hjelp til ungarske flyktninger viser at vi er i stand til å hjelpe folk som er i nød, hvis vi virkelig vil, og vi er vel alle glade for at ungarerne, som er i […]

LineFausko

Fausko er kommunikasjonssjef i Ny Tid. Mobil +47 93018855

Flyktninger som IKKE får hjelp
19. januar 1957 (i forbindelse med oppstanden i Ungarn på senhøsten 1956)
Av Chr. C. Gleditsch

Nordmenns hjelp til ungarske flyktninger viser at vi er i stand til å hjelpe folk som er i nød, hvis vi virkelig vil, og vi er vel alle glade for at ungarerne, som er i en fortvilet situasjon, kan få litt hjelp fra vårt lille land.
Men samtidig er det noe uhyre forstemmende ved det vi er vitne til, for den som har sett andre folk bli terrorisert i årevis av européere, uten at vi gjør noen verdens ting for å hjelpe.
Straks våre aviser forteller at ungarske flyktninger er i nød på grunn av Sovjet-samveldets politikk, lykkes det å samle inn millioner, og det skaffes hjem og utdannelse til ungarsk ungdom i vårt land.
I Algerie har undertrykkelsen av den arabisk-berbiske befolkning (f. t. ca. 90 prosent av landets innbyggere) foregått i generasjoner, og i de siste år har landet vært hjemsøkt av en blodig, hensynsløs krig. I løpet av få år er tallet på drepte algerianere kommet opp i et sekssifret tall, og de fleste av disse drepte er våpenløse menn, kvinner og barn, som er skutt ned som «suspekte», drept under «straffeaksjoner», rasering av landsbyer og innfødtes bydeler, og ved andre former for terror. I européernes fengsler i Algerie blir innfødte i alle aldre torturert med de mest infame og motbydelige metoder.
Store deler av den algerianske befolkning er på flukt, uten å ha noe sted å flykte til. De eier ingen ting. De har ingen ting å komme tilbake til. Mange av dem er ensomme barn. Ingen européiske land tilbyr dem hjelp.
De ungarske flyktninger har det vondt, ganske sikkert. Men de har vanligvis ordentlige klær på kroppen. De fleste har litt penger, og mange har også andre verdier med seg.
De algerianske flyktninger er ikke bare uten en franc i lommen, de har ofte heller ikke noen lomme de kunne hatt penger i. Skal en hjelpe et algeriansk flyktningebarn, må en først gi det klær på kroppen. Og en må ofte være forsiktig når en gir det mat, det kan være så utsultet at organismen ikke klarer påkjenningen av kraftig kost (vanlig vesteuropéisk hverdagskost).
Ungarernes lidelser er tross alt ikke verre enn at de fleste av oss kan fatte og forstå dem. Algerianernes lidelser er derimot noe så uendelig fjernt fra alt hva vi har sett, at de er ufattelige for de fleste. Men Algerie hører til Vest-Europas grenseland, og menneskene der angår oss like meget som ungarerne.
Hvorfor blir det ikke gjort noe for å hjelpe algerianerne? Gjør vi forskjell på folk på grunn av rasen? Eller er det hvem som angriper og undertrykker dem som er det avgjørende for oss? I Algerie, som i Syd-Afrika, Kenya, Kypros og mange andre steder i verden, er det vesteuropéerne som undertrykker, torturerer og jager våre medmennesker, i Ungarn er det østeuropéerne. – Overfor verdens undertrykte folk må det se ut til at vi tar parti for vesteuropéiske stormakters kolonipolitikk og undertrykkelsesmetoder.
Jeg har nettopp fått brev fra en algeriansk gutt, et av de utallige fattigbarn derfra. Ved juletid klarte han å komme seg unna redslene i sitt hjemland, men ikke lenger enn til Frankrike, hvor det er tvilsomt om han får det noe særlig bedre. Under min siste reise i Frankrike kunne jeg selv konstatere hva arbeidsløse algerianere må finne seg i, under den bølge av sjåvinisme og rasehat som for tiden herjer landet. Han har ikke store sjanser der. Men han kunne ikke vite det, han hadde det så fælt at han syntes alt annet måtte være bedre. Han er i 17-årsalderen, men har allerede godt kjennskap til de franske fengsler i Algerie. Siste gang var han sperret inne i nesten ett år, uten at vi ante hvor eller hvorfor. Han har ikke lenger noen familie. Han er kledt i utgåtte filler.
Han sier ikke mye i brevet, men – som de alltid skriver:
«Jeg har det bra, og håper det står bra til med deg.»
Men når man kjenner ham, og kjenner forholdene, da er det ikke vanskelig å lese mellom linjene i brevet hans:
«Her er det kaldt, jeg er redd jeg fryser ihjel, her er ikke arbeid å få, jeg har ikke penger til mat eller til noe sted å bo, jeg er så alene –
HJELP MEG!»

 

Røster fra fengslet
10. november 1956
Av Johan Galtung

Tre bøker gir oss i år et lengdesnitt gjennom lovbryternes drama. De er alle skrevet av mennesker som sitter eller nylig har sittet inne, og av de tre forfattere er to nordmenn, den tredje en kjent kvinnelig svensk journalist. Nordmennene er debutanter. Den ene er Anker Rogstad, selv skapsprenger, som i sin roman «Etterlyst» følger en ung gutt gjennom hendelsene i krigstid og etterkrigstid som i sannhet gjør ham til ung mann.
Den andre er John Tenning – et pseudonym for en ukjent fange – som i boka «Skygger mot muren» lar en fem–seks fangeskjebner tvinne seg i hverandre med fengslet som scene og betjening og pårørende som motspillere. Og til slutt er det Barbro Alving, Dagens Nyheters Bang med boken «1029 – Dagbok från Långholmen». Hun nektet sivilforsvarstjeneste i Sverige på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og fikk sone en måned i svensk fengsel. Tre stemmer fra fengselets indre – den første forteller om noe av det som leder fram til lovbruddet, den andre gjør nok også det, men gir en het skildring av selve fangelivet – og den tredje gir oss fengslet gjennom den intelligente og medfølende iakttagers øyne.
Det er ikke her plass til å komme inn på noe av handlingsforløpet, la meg her bare si noe om alle tre bøkene under ett. Det kan reises nokså beslektede innvendinger mot dem alle sammen, og det er da også blitt gjort. Man kan si om Anker Rogstads roman at den er farlig, fordi den er en lærebok i skapsprengerteknikk, fordi den kan tjene til å forherlige forbryteren og gi den skrivekyndige lovbryter en sjanse til å bli tilgitt som den tause og umyndiggjorte fange vanligvis ikke har. Man kan si om Tennings roman at den undergraver selve straffen ved å framstille fengslet som en slags blanding av pensjonatskole og sinnssykehus – og man kan bebreide ham at han i så stor grad har latt brottsverket stå som et resultat av vanskelig barndom eller et sykt sinn. Og endelig, man har sagt i Sverige at Barbro Alving har utlevert sine medfanger fordi hun ikke har endret tilstrekkelig på navn og beskrivelser.
Men disse innvendingene, tildels prinsipielle, tildels skjønnhetsfeil, blir små i forhold til dette ene: Skal vi komme videre på vår vei mot mer rasjonell behandling av lovovertredere, er det ikke nok at kriminologer, sosiologer og fengselsfolk lager sine teorier. Vi må også lytte til hva de har å si som selv sitter eller har sittet inne – og med «vi» menes ikke bare spesialistene, men oss alle. Ikke ett norsk politisk parti har noe om fengsel på sitt program – det gir kanskje litt av bakgrunnen for at det er så vanskelig å få tilstrekkelige bevilgninger til å gjennomføre reformer som monner.
For er det noe disse bøkene forteller oss, så er det at reformer trenges. Det er så lite sammenheng mellom det som skjer i en ung mann som blir kald skap-
sprenger, og det livet han siden skal leve mens han soner sin straff. Slik oppfattet er disse tre bøkene levende litteratur; de gir oss innlevelse i forbryterens og fangens verden, som kanskje ikke er så forskjellig fra vår egen, og de gjør oss bevisste overfor et av de største sosiale problemer vårt samfunn har.

Morgenbladet
10. november 1956

«Hinsides anstendighetens grenser» var titelen på en leder i Morgenbladet lørdag den 3. november. Denne dagen pågikk det britisk-franske angrepet mot Egypt på fjerde døgnet, og dagen før hadde FN tatt avstand fra aggresjonen med 64 mot 5 stemmer.
Og så vil den naive leser tro at det var Edens og Mollets desperate eventyr som av Morgenbladet ble karakterisert som «hinsides anstendighetens grenser.» Å nei, avisens forbitrede angrep var rettet mot det britiske Labour Party og Hugh Gaitskill – de var det som i sin kamp mot krigspolitikken i overskred anstendighetsgrensene i Morgenbladet. Om Eden het det: «Dersom tiden viser – og en kort tid må det være – at aksjon stifter fred ved Nilen og Suez, kan han si at han har fått rett. Men hylingen og skrikingen i Underhuset vil lenge komme til å gjenlyde i britisk politikk. Og den vil ikke tjene Labour til noen ære.»
Så opplever vi kanskje at Morgenbladet organiserer en takke-adresse til Eden. Avisen har visse tradisjoner sånn. I 1983 var det Chamberlain avisen hyllet etter at han hadde overlevert Tsjekkoslovakia til Hitler og meddelt verden at freden var sikret for vår tid.


Spalten redigeres av Line Fausko, line@nytid.no
Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert.

---
DEL