Orientering oktober 2015

23. juni 1962: Araber i Israel: Vi blir slått med begge ender av stokken Av Torild Skard Husene i de arabiske landsbyene i Israel ligger klistret så tett sammen oppover åssidene at det virker som en stige er det eneste mulige framkomstmiddel. Men når en kommer nærmere, oppdager en at smale jordstier smyger seg mellom […]

Line Fausko

23. juni 1962:
Araber i Israel: Vi blir slått med begge ender av stokken

Av Torild Skard
Husene i de arabiske landsbyene i Israel ligger klistret så tett sammen oppover åssidene at det virker som en stige er det eneste mulige framkomstmiddel. Men når en kommer nærmere, oppdager en at smale jordstier smyger seg mellom husveggene og at det til og med er plass til terrasser med åkerlapper og hager.
Her er en forunderlig blanding av gammelt og nytt: falleferdige steinhus skjøtt på med glatt, ny betong, utendørs brødovner og gassbeholdere til kokeplate, esel til å dra plogen og innlagte vannledninger. Alle steder kryr det av folk: menn som hakker i jorda eller står i klynger og prater, barn som drar på mindre søsken og løper barbeint rundt og glor på oss. Ingen kvinner.
Landsbyens overhode (mukhatar) bor i det fineste huset. Han heter Abo Riad, eller Riads far etter sin eldste sønn, og er den som representerer utad de 1800 menneskene i landsbyen. Alle tilhører samme slekt og han er den eldste i den mektigste familien i slekta. Sjøl går han i blå bomullsserk med lærbelte og bærer det tradisjonelle kvite hodeplagget. Sønnen går i vest-européisk dress. Stasstua er mørk og kjølig også om vinteren: rekker av stoler med høye, ustøe kaffebord, stabler av broderte silkeputer. På veggen glorete utklipp fra ukeblad, et vevet bilde av Mekka og et stort fotografi av Abo Riad sjøl.

Narret av sosialdemokratene. Velkomstseremonien tar en halv time: tyrkisk kaffe, frukt, dadler og nøtter. Mukhtar legger ut om hvordan det står til: de fleste i landsbyen stemte med sosialdemokratene, Mapai, ved det siste valget, fordi de fikk løfte om elektrisitet til alle husholdningene og livsforsikringer til alle mennene. Men nå får de ingen av delene, til tross for at landsbyen har sendt fleire delegasjoner til Jerusalem og Tel Aviv for å få kravene oppfylt. Mukhtar er sint og bitter. Landsbyen er en av de mest jødevennlige i Israel – og så blir de behandlet på denne måten!

«Vi har valgt å bli her i Israel, vi har ikke villet flykte.»

Og Mukhtar har fleire grunner til å være bitter. Da Israel blei grunnlagt i 1948, eide landsbyen 6000 mål dyrket mark. Nå har de bare 3000 mål. Resten har myndighetene konfiskert uten videre og uten vederlag til en av kibbutz’ene i nærheten. Innbyggerne i de arabiske landsbyene er jevnbyrdige israelske statsborgere med alle rettigheter – unntatt to: retten til fritt å reise hvor de vil og retten til å besitte sine tidligere eiendommer. På denne måten er mange av de israelske araberne «blitt slått med begge ender av stokken»: de er blitt arbeidsløse på grunn av jordkonfiskasjonene og de kan ikke reise til steder med bedre arbeidsmuligheter på grunn av reiserestriksjonene i de arabiske områdene. Det er bare de siste 3-4 åra at betydelige antall arabere har fått nytt arbeid utafor landsbyene.

5–6000 kr. for ei datter. Nå først kan en gjest komme fram med sitt ærend, og Mukhtar lar seg gjerne intervjue om sin familie og livet i landsbyen. I hans hus bor 12 personer: «min mor, meg sjøl og min kone, mine 2 barn og 3 døtre og familien til mitt ene barn.» Han eier sjøl alt som tilhører familien, fra hus og jord til medlemmenes arbeidskraft. Til gjengjeld sørger han for dem, skaffer og betaler for kone til mennene og sikrer økonomisk vederlag for døtrene som flytter ut. 5–6000 kr. er ingen urimelig sum for en av Mukhtar’s døtre, og det er de nærmeste mannlige slektningene som har førsteretten til dem. Mukhtar fastslår stolt at landsbyen nå er sjølforsørget med koner og at ingen av døtrene trenger å reise bort.
Landsbyen har for ikke lenge siden fått sin egen skole med både arabisk og hebraisk undervisning, men Mukhtar er ikke fornøyd med den. Til tross for at han er muhamedaner sjøl sender han sitt yngste barn (sønn) til en protestantisk skole i en av nabobyene. Men han er den eneste i landsbyen som har råd til dette. Han er også usedvanlig på en annen måte: hans døtre går på landsbyens skole. Til tross for at skoleplikten opp til 14-årsalderen gjelder for alle barn i Israel, er det bare 90 pst. av guttene og 20 pst. av jentene i Abo Riads landsby som får så mye undervisning. Jentene blir heller holdt heime for å lære kvinnearbeid: hus- og barnestell, vedhogging, varefrakting, tungarbeid på markene. I landsbyen er det bare 4 i alt som i det heile tatt har gått på høgre skole.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.