Orientering oktober 2015


23. juni 1962: Araber i Israel: Vi blir slått med begge ender av stokken Av Torild Skard Husene i de arabiske landsbyene i Israel ligger klistret så tett sammen oppover åssidene at det virker som en stige er det eneste mulige framkomstmiddel. Men når en kommer nærmere, oppdager en at smale jordstier smyger seg mellom […]

Email: linefausko@gmail.com
Publisert: 2015-10-14

23. juni 1962:
Araber i Israel: Vi blir slått med begge ender av stokken

Av Torild Skard
Husene i de arabiske landsbyene i Israel ligger klistret så tett sammen oppover åssidene at det virker som en stige er det eneste mulige framkomstmiddel. Men når en kommer nærmere, oppdager en at smale jordstier smyger seg mellom husveggene og at det til og med er plass til terrasser med åkerlapper og hager.
Her er en forunderlig blanding av gammelt og nytt: falleferdige steinhus skjøtt på med glatt, ny betong, utendørs brødovner og gassbeholdere til kokeplate, esel til å dra plogen og innlagte vannledninger. Alle steder kryr det av folk: menn som hakker i jorda eller står i klynger og prater, barn som drar på mindre søsken og løper barbeint rundt og glor på oss. Ingen kvinner.
Landsbyens overhode (mukhatar) bor i det fineste huset. Han heter Abo Riad, eller Riads far etter sin eldste sønn, og er den som representerer utad de 1800 menneskene i landsbyen. Alle tilhører samme slekt og han er den eldste i den mektigste familien i slekta. Sjøl går han i blå bomullsserk med lærbelte og bærer det tradisjonelle kvite hodeplagget. Sønnen går i vest-européisk dress. Stasstua er mørk og kjølig også om vinteren: rekker av stoler med høye, ustøe kaffebord, stabler av broderte silkeputer. På veggen glorete utklipp fra ukeblad, et vevet bilde av Mekka og et stort fotografi av Abo Riad sjøl.

Narret av sosialdemokratene. Velkomstseremonien tar en halv time: tyrkisk kaffe, frukt, dadler og nøtter. Mukhtar legger ut om hvordan det står til: de fleste i landsbyen stemte med sosialdemokratene, Mapai, ved det siste valget, fordi de fikk løfte om elektrisitet til alle husholdningene og livsforsikringer til alle mennene. Men nå får de ingen av delene, til tross for at landsbyen har sendt fleire delegasjoner til Jerusalem og Tel Aviv for å få kravene oppfylt. Mukhtar er sint og bitter. Landsbyen er en av de mest jødevennlige i Israel – og så blir de behandlet på denne måten!

«Vi har valgt å bli her i Israel, vi har ikke villet flykte.»

Og Mukhtar har fleire grunner til å være bitter. Da Israel blei grunnlagt i 1948, eide landsbyen 6000 mål dyrket mark. Nå har de bare 3000 mål. Resten har myndighetene konfiskert uten videre og uten vederlag til en av kibbutz’ene i nærheten. Innbyggerne i de arabiske landsbyene er …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)