Orientering november 2015

13. august 1960: Galt skal galt fordrive, sier Morgenbladet Av Ingrid og Johan Galtung Vår tillit til norske avisers utenriksreportasjer har aldri vært stor. Hvordan uhyre komplekse begivenheter skal kunne formidles på en noenlunde sannferdig måte uten at avisen selv har en høyt kvalifisert mann på stedet, er gåtefullt, spesielt hvis man kjenner litt til […]

Line Fausko

13. august 1960:
Galt skal galt fordrive, sier Morgenbladet

Av Ingrid og Johan Galtung

Vår tillit til norske avisers utenriksreportasjer har aldri vært stor. Hvordan uhyre komplekse begivenheter skal kunne formidles på en noenlunde sannferdig måte uten at avisen selv har en høyt kvalifisert mann på stedet, er gåtefullt, spesielt hvis man kjenner litt til hvor svak den lange kjeden fram til avisen er. Pressebyråer som AP, UPI, AFP, Reuter, Tass er store organisasjoner, og finnes først og fremst i land som er stormakter. Følgelig rekrutteres de fleste journalistene som brukes til de viktigste jobbene fra disse landene, og det skal godt gjøres om ikke disse journalistene er temmelig konforme med sine lands offisielle politikk. Utdannelsen av journalister er et kapittel for seg, en lykkelig kombinasjon av praktisk trening og teoretisk opplæring finnes sjelden.

Men det viktigste er at det nesten ikke er muligheter for kontroll i et land som vårt. Den samme feilaktige meldingen om Cuba kan slåes opp i alle aviser – det er ingen mulighet for å prøve riktigheten av den. Meldingene om Kongo har vært så motstridende og så åpenbart selvmotsigende at det nok er noe de fleste har lagt merke til som leser aviser med et litt kritisk øye. Men vi lesere står maktesløse. Intet kan gjøres for å stoppe flommen av omtrentlige og uriktige meldinger unntatt hvis man tilfeldigvis selv har vært et slikt sted.
Cuba og Kongo er fjerne steder. Nesten hva som helst kan sies, og det vil likevel bli trodd av de som tror det de leser i sin yndlingsavis. Tilfeldigvis kom vi selv over ganske meget og ganske godt materiale på Cuba, og snakket med svært mange mennesker. Vi var der kort tid sammenliknet med pressebyråenes folk, men av og til hadde vi anledning til å sammenlikne direkte hva de skrev med de opplysninger vi selv hadde fått – ikke vurderingsstoff, men rene, harde facts – fra offisielle cubanske publikasjoner og kontrollert ved intervjuer med eksperter i den amerikanske ambassaden i Havana. Resultatet var dypt nedslående og får oss til å tvile på verdien av hele den oppbygning internasjonal presse har. For oss som sosiologer skulle det være ærlig interessant en gang virkelig å sammenholde systematisk hva pressebyråer og aviser skriver, og hva eksperter mener har funnet sted.

To artikler i Morgenbladet, den ene usignert og den andre skrevet privat som et «Cuba-brev», inneholdt også en rekke feil. At Morgenbladet nektet å ta inn vår kritikk av artiklene, forbauset oss ikke. Men at et av avslagene skulle få denne begrunnelsen, forbauset oss i høy grad:
«Vi søker gjennom vår reportasje over lang sikt å gi et så korrekt bilde som mulig av forholdene, herunder vil det godt tenkes at det en dag eller annen kunne være reportasjer som man kunne ha lyst til å motsi. I det lange løp vil bladet imidlertid bli korrigert av andre reportasjer med en annen tendens.»

Nesten hva som helst kan sies, og det vil likevel bli trodd av de som tror det de leser i sin yndlingsavis.

Galt skal galt fordrive, står det her i siste setning. Vi har tilgode å se den «annen tendens» i Morgenbladet, men det er mindre vesentlig. Det vesentligste er at en redaktør som er en av Kringkastingens utenrikskronikører, har dette som retningslinje for sin avis. Ønsker man sannhet på trykk, er det bare én måte å oppnå det på – ved nitid, kjedelig, omhyggelig arbeid for å kontrollere opplysninger, gjort av folk som vet det aller mest elementære om hvordan det kan gjøres. Ikke ved å prøve å la én uriktighet slå en annen i svime. Resultatet blir da bare uvederheftighet hvordan man snur og vender på det, og et uopplyst avispublikum som danner seg sine meninger på et feilaktig grunnlag. Leseren sitter neppe og regner ut middelverdien av det han leser – for det første leser han som regel bare overskrifter, for det annet leser han sjelden mer enn en artikkel om samme emne, for det tredje tror vi snarere han velger ut én artikkel å stole på enn mange å regne ut gjennomsnittet av. Like lite som to aviser med motsatt tendens korrigeres for hverandre, kan to uriktige framstillinger av samme sak bli «sannhet».


27. august 1960:
Demokratiet i søkelyset: Verdenssamfunnet og Vesten

Av Professor Arne Næss

Hvori består den største politiske svakhet ved Norge, og ved de vestlige demokratier generelt? I manglende vilje til innsats til fordel for det verdenssamfunn som er under utvikling.
De kommende 20 år er kanskje de siste av menneskehetens historie da Vesten er fysisk og økonomisk overlegent. Derfor gjelder det, i den tiden som står til rådighet, å utvikle andre krefter, slik at vi ikke – som visse minoriteter i fortiden – til siste åndedrag støtter oss til vold og tvang. Suez-konflikten og senere konflikter i Mellomøsten og Cuba-krisen viser tydelig at vi i Vesten ennå ikke akter å yte de svakere nasjoner effektiv hjelp. Det er så behagelig å lukke øynene for hva som foregår langt borte. Det spørs om vi gidder gjøre noe synderlig for å støtte de krefter omkring i verden som hevder enkeltindividets rettigheter, friheten til å være i fred, til å pusle med det vi har lyst til så lenge vi ikke forgriper oss på medmenneskenes tilsvarende frihet.

Den altoverskyggende oppgave vi står overfor er å forebygge at ufrihet, hat og vold kommer til å sette sitt preg på det internasjonale liv. Men hvorledes kan vi bidra til det, så lenge vi selv truer istedet for hjelper? Det er ikke å undres at mange innen de nye nasjoner ser på Vesten som en gammel gjerrigknark som tviholder på foreldete særrettigheter.
De vestlige demokratier konsentrerer seg om to temmelig negative utenrikspolitiske oppgaver – å hegne om økonomiske interesser i fremmede land, og å opprettholde terrorbalansen. Parolen om samhold innen Vesten for å styrke den økonomisk, kan ikke erstatte en innsats på videste basis. Øket økonomisk styrke i Vesten uten at den brukes i verdenssamfunnets interesse, øker vanskelighetene innen verdenssamfunnet. Nasjoner på totalt forskjellig nivå økonomisk kan vanskelig samarbeide på like fot.
Karakteristisk nok forestiller mange seg at hvis det blir mindre spenning øst–vest, skal pengene som nå går til militære formål, komme vår levestandard til gode. Men det er jo ikke i Vesten det er så mye elendighet, og hvis vi ensidig øker vår levestandard, vil kløften mellom oss og de økonomisk underutviklede land bli enda større. Dermed vil integrasjonen i verdenssamfunnet bli enda vanskeligere uten at vi oppnår noe. Svært få mener vel at øket materiell levestandard vil gi oss noe rikere liv. Slik økning har vel i dag i beste fall kun sportslig interesse: Vi slår vår egen rekord.

Minsket spenning øst–vest betyr at oppgavene på det internasjonale felt går over fra det militære plan til det plan som fremdeles er underutviklet – det humanitære, økonomiske og ideologiske. Siden Trumans 4. punkt program har alle USAs toppledere, både de militære og politikerne, villet øke innsatsen på det kriseforebyggende plan, men mellomskiktet av politikere har satt seg imot. Velgerne kjenner lite til de internasjonale forhold, og bremser sine tillitsmenn når de vil yte til formål de ikke forstår seg på. Og utdannelseskrisen sørger for at de ikke forstår hva saken gjelder. Kanskje er vårt politiske liv i fredstid slik at våre ledere bare klarer å få oss til å ofre for de nære og tradisjonsrike oppgaver.
Et eksempel: Sovjet og China har i fredstid brukt store summer til utdannelsesformål. Summene er gigantiske i forhold til levestandarden. Hva kommer det av at vi svikter? Det er ikke levende interesse for opplysning av den sort som trenges. For å få en større del av den norske befolkning interessert i internasjonale oppgaver, må man spre kjennskap til de fjerne land og kulturer, og opplyse om de kriseskapende faktorer i nåtiden. Men kravene i skolene er minimale. Og i stedet for kontakt gjennom levende mennesker fra fjerne land, baseres all undervisning på pensum – ofte på lærebøker med grove feil og en harsellerende tone overfor fremmede kulturer.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here