Orientering Desember 1968


Harald Berntsen drøfter i denne kronikken den teori om sosialismen i de vestlige land som Herbert Marcuse har framsatt. Berntsen imøtegår samtidig den kritikk visse venstre-grupper har rettet mot Marcuse.

Email: hhee@nytid.no
Publisert: 2019-01-02

Harald Berntsen drøfter i denne kronikken den teori om sosialismen i de vestlige land som Herbert Marcuse har framsatt. Berntsen imøtegår samtidig den kritikk visse venstre-grupper har rettet mot Marcuse.

Denne artikkelen er 1. en anmeldelse av de to bøkene av den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse som i år er kommet på norsk, «Det endimensjonale mennesket» (Pax) og «Det muliges utopi» (Gyldendal), og 2. et forsøk på å tilbakevise den kritikk som fra ledende SUF-hold er rettet mot den samme Marcuse.

Mens Marcuse i avslutningen av «Det endimensjonale mennesket» er svært pessimistisk på sosialismens vegne ved å vise til mangelen på revolusjonære subjekter i det moderne industrisamfunn, åpner han optimistisk i «Det muliges utopi» med å erklære at sosialismen som utopi er død og er blitt en levende mulighet. Dette beror ikke på at analysen i de to bøkene er vesentlig forskjellig, men på forskjellige understrekninger innen samme analyse. At understrekningene er forskjellige, har muligens bakgrunn i at «Det endimensjonale mennesket» kom ut i 1964 – før oppsvinget i en internasjonal studentbevegelse, mens «Det muliges utopi» først kom i 1967, og er et referat av diskusjoner med opprørsstudentene i Berlin.

Revolusjonært subjekt betyr hos Marcuse en bevegelse som forkaster det Bestående, og går inn for å oppheve det revolusjonært. Arbeiderklassen er et revolusjonært subjekt i den grad den er bevisst at dens interesser ikke er tjent med det kapitalistiske samfunnet, og kjemper for å erstatte det med et samfunn som tjener arbeiderklassens og dermed allmennhetens interesser, og ikke en liten herskergruppes interesse av å opprettholde sitt herredømme. En arbeiderklasse som ikke er dette bevisst, er bare objekt, det vil si bare et mulig revolusjonært subjekt.

En av Marcuses hovedteser i «Det endimensjonale mennesket» er at arbeiderklassen i det moderne industrisamfunnet ikke lenger er et revolusjonært objekt. Det endimensjonale mennesket er å forstå som et menneske som ikke ser utover det Beståendes dimensjon som ikke ser muligheten eller ønskeligheten av å forandre det Bestående. Marcuses dom er at arbeiderne ikke oppfatter at deres interesser er i strid med det Bestående, men at de derimot har identifisert seg med sine undertrykkeres interesser.

Abonnement kr 195/kvartal

Marcuse sier med andre ord noe som ikke er særlig originalt, nemlig at arbeiderklassen er «borgerliggjort». Det originale er at han ikke …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?