Orientering 1965: På tide med et radikalt kultursyn

23. januar 1965 Av Ann Mari Torvatn Det er på tide at vi radikale former vårt eget kultursyn. Hittil har kulturelt interesserte radikalere stort sett bare «fulgt med». De har akseptert alt nytt i film, teater, litteratur og kunst som radikalt. De har kjempet for dette nye – tilsynelatende uten å innse at noe som […]
Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Email: truls@nytid.no
Publisert: 07.07.2015

23. januar 1965
Av Ann Mari Torvatn

Det er på tide at vi radikale former vårt eget kultursyn.
Hittil har kulturelt interesserte radikalere stort sett bare «fulgt med». De har akseptert alt nytt i film, teater, litteratur og kunst som radikalt. De har kjempet for dette nye – tilsynelatende uten å innse at noe som er nytt, også kan være det rene sprøyt, helt uten interesse for eller i direkte motsetning til verdier vi som radikale ønsker å fremme.
De slutter seg gjerne til det vanlige klagekoret om hvor sørgelig og ille det er at «folk flest» interesserer seg minimalt for det mest av dette nye. Men er det egentlig noen grunn til denne sorgen – sett fra radikalt synspunkt?
Man forklarer ofte den manglende kontakt mellom moderne kunst og publikum med kunstverkenes form. Det finnes to typer forklaringer, som legger skylden til hver sin side. Den ene sier: Et kunstverk er en fortettet form for liv, et konsentrert uttrykk for opplevelser, og det må betraktes med tilsvarende alvor og vilje til å forstå, som kunstneren har brukt for å skape det. Er publikum ikke villig til denne anstrengelsen, vil de selvsagt ikke få noe ut av kunstverket, men det er i så fall bare deres egen feil. – De andre sier: Hvis man ønsker å bli forstått, må man snakke et språk som publikum forstår. Er man ikke villig til dette, er det ens egen feil at andre ikke bryr seg om ens kunst.
De første har selvsagt rett på den måten at det å få utbytte av et kunstverk, alltid vil kreve konsentrasjon, åpenhet, vilje til å forstå. Uten dette kan man aldri få noen dypere opplevelse av et kunstverk, om formen er aldri så enkel. – Men nærmere hverandre enn dette kan de to oppfatningene ikke komme. De bygger i virkeligheten på to vesensforskjellige kunstsyn.
Det kunstsynet som gir publikum skylden for den manglende kontakten, ser ut til å stille kunstneren i en sentral posisjon. Han representerer en helt eksklusiv mennesketype, som skiller seg ut ved enten å ha opplevelser som er vesensforskjellige fra andres, eler ved å oppleve vanlige ting på en særlig sterk og betydningsfull måte – og ved å gi disse opplevelsene uttrykk. Kunstnernes viktigste plikt er å lytte innover i seg selv og være lydig mot det som former seg der. Men noen egentlig plikt til å forsøke å formidle det har han ikke. Det som kommer ut når han lytter riktig innover, er kunst, og verdifullt for alle andre, uansett hvor fjernt og vanskelig tilgengelig det synes dem.
Det som avgjør at det er kunst, er altså ikke at andre mennesker opplever det som verdifullt for seg, men at det er blitt til på denne måten. Derimot blir det verdifullt for andre fordi det er kunst.
Derfor vil eller bør ethvert tema en kunstner uttrykker seg om, interessere alle mennesker, og den form, de symboler og bilder en alvorlig arbeidende kunstner benytter, vil alltid være forståelige for et menneske med åpent sinn og alvorlig vilje. – Av dette følger nødvendig at det er publikums feil når de mangler kontakt med kunsten.
Det er lett å finne innvendinger mot dette synet. Det ble skapt stor kunst lenge før kunstneren ble plassert i en slik særstilling. Opplevelsenes art og styrke hos de enkelte mennesker vet vi ingenting om, ettersom ingen virkelig kjenner andre opplevelser enn sine egne, og selv kunst bare kan gi et begrenset inntrykk av andres. Riktignok er det bare kunstnere som uttrykker sine opplevelser kunstnerisk. Men hvordan vet vi at en rekke andre mennesker ikke har hatt lignende opplevelser, og uttrykt det ved å arbeide ekstra hardt den dagen, eller være spesielt kjærlig mot sin forlovede, eller lese eventyr for barna? Om man går ut fra at store eller sterke opplevelser vil gi seg uttrykk i skapende aktivitet, hvorfor må dette nødvendigvis være kunstnerisk aktivitet?
Fra radikalt synspunkt er det naturligere å ta utgangspunkt i den eneste sikre og åpenbare forskjellen mellom enkelte mennesker og andre: at evnen til å oppleve er fulgt av trang og evne til å uttrykke opplevelsene slik at de kan formidles til andre. Hvis det som formidles, er slik at det kan bety noe for andre mennesker, for deres liv og lykke, kaller vi det kunst.
Dette stiller kunsten og kunstneren inn i en funksjonell sammenheng i samfunnet. Ingen av dem har noen mystisk egenverdi – de får sin positive verdi fordi og i den utstrekning de kan bety noe for menneskers liv og lykke.
Et kunstverk skal ha en funksjon, også for mottakeren. Det skal kunne gjøre ham lykkeligere, eller livsdyktigere, eller klokere, eller utvide hans erkjennelse, utdype og forsterke hans livsopplevelse, utvide hans opplevelsessfære. Gjør verket ingen ting av dette, er det ikke kunst – for ham.
Her kommer vi tilbake til utgangspunktet – at «folk flest» interesserer seg lite for dagens fil, litteratur, teater. Kanskje har dette likevel ikke mest å gjøre med formen. Kanskje er hovedgrunnen den at det vi kaller «innhold», «tendens», «tema» i denne kunsten ikke har noe som helst å gi dem, ikke kan fylle noen funksjon i det livet de lever og den kampen de fører med tilværelsen om lykken.
Den moderne kunsten er for en stor del preget av tomhet, lede, angst, håpløshet – en lede og håpløshet over selve menneskelivet. Slagordet for tiden er «ensomhet og kontaktløshet». Menneskene har ingen virkelig mulig til kontakt og varme. Arbeid, kjærlighet, vennskap, idealer, familieliv, natur, kultur – alt er likegyldig eller illusjoner. Men alt mennesket dypest inne ønsker seg er prinsipielt umulig […]. Men man gråter over at ikke alle vil godta den bunntriste livsopplevelsen. Som om det skulle være så mye finere og riktigere å gå omkring full av lede og kontaktløshet, utilnærmelig overfor andre mennesker – enn å dyrke roser, eller arbeide overtid hver kveld for å få en finere bil enn naboene, eller glede seg over barnebarna, eller se på fjernsyn fem timer om dagen? I disse vanlige og ofte foraktede sysler finnes det iallfall glimt av aktivitet, produktivitet, ekspansjon.
Nå påstår mange kunstnere og kritikere at den triste livsopplevelsen er alminnelig i vår tid. At kunstnerne selv har den kan det ikke være tvil – ellers kunne de ikke lage slike verker. Men hva bygger de ellers på? Den opplevelse og erfaring de selv, eller mennesker de kjenner, har av livet? Kanskje et litt spinkelt grunnlag å bedømme hele menneskeheten på. Eller – uttaler de seg simpelthen om alle andre, fordi de er overbevist om at de er slik (alle kulturpersoner vet jo alltid så mye om «massen», og bare ubehagelige ting).
Men uansett om det er mange eller få som denne moderne kunsten har betydning for, står hele dens hovedtendens i direkte motsetning til et radikalt kultursyn. Den foretrekker det eksklusive og ikke-aktive framfor det alminnelige, aktive og produktive. Og hvorfor skulle vi kjempe mot atomvåpen og krigsforberedelser, ivre for kortere arbeidstid og bedre boliger, for kvinnesak og seksualopplysning og utdannelsesmuligheter – om det ikke var fordi vi er overbevist om at livet prinsipielt er verd å leve, fordi vi tror på at tilværelsen er lykkelig for mange mennesker og at den kan bli lykkelig for flere, og mer menneskelig kontakt og varme kan oppstå, hvis vi kan forandre større eller mindre ting ved samfunnet?
La oss holde opp å tro at nye alltid er det radikale. Et virkelig radikalt kulturssyn måtte hjelpe fram de tendenser i kunsten som svarer til de grunnleggende ideer bak vårt eget politiske program: mulighetene i hvert menneske til varme, menneskelig kontakt, skapende aktivitet, en lykkelig og meningsfylt tilværelse.

Kommentarer