Orientering 17 juni 1967

Orientering uken etter seksdagerskrigen: I denne månedenes Orientering-spalte trykker vi både lederen om norsk presses rolle under krigen i Midtøsten samt et intervju med Jean-Paul Sartre om hvordan han ser på veien til fred i regionen. Det er i år 20 år siden Oslo-avtalen (1993-1995), og vi bringer stadig denne tematikken i Ny Tid.
Sinaiørkenen 5 juni 1967. Seksdagerskrigen mellom Israel og deres naboer Syria
Line Fausko
Email: line@nytid.no
Publisert: 19.08.2015

Leder:
Den vanskelige freden
17. juni 1967

Norsk presse har spilt en ynkelig rolle under krigen i Midtøsten. I stedet for å veilede om konfliktens utspring, har pressen mer eller mindre bevisst villedet opinionen. Resultatet ble at vi opplevde en stemningsbølge til fordel for den ene av konfliktens parter. I sin konsekvens ville en slik holdning ikke ha vært ufarlig dersom vi ikke hadde befunnet oss på så trygg avstand fra begivenhetenes sentrum, og stort sett kunne si at vi var lykkelige utenfor det hele.

Mangelen på ansvarsfølelse blir ikke mindre alvorlig av den grunn. Nå har riktignok enkelte aviser, som følge av de israelske territorielle krav, besinnet seg noe. Vi tror det er klokere. Man kan ikke se bort fra det faktum at det i denne krigen er minst to parter, og at det her ikke er så enkelt at den ene av partene kan stemples, mens den andre frikjennes for skyld og ansvar. Vår oppgave nå er ikke uten reservasjoner å støtte den ene av krigens parter, men nøkternt å analysere krigens årsaker, og gjøre vårt til å få dem fjernet.
Det bildet som er skapt av en truende og overlegen arabisk verden mot det lille og fredelige jødefolket i kamp for sin eksistens, holder ikke lenger. Virkeligheten er mer komplisert enn som så. Israel er i dag, bortsett fra Tyrkia, den sterkeste militære faktor i Midtøsten. Dette faktum, kombinert med en uklok politikk, kan føre til at konfliktens årsaker forsterkes og gjøres permanente. For å unngå at krigen i Midtøsten blir en tradisjon som gjentas hvert tiende år, må de primære konfliktårsakene nå søkes utryddet så lang det overhodet er mulig. Norge og andre skandinaviske land nyter stor goodwill i Israel. Det er ikke minst en følge av nær kontakt mellom nordisk og israelsk arbeiderbevegelse, og nordiske politikeres og journalisters hyppige besøk i landet. Denne goodwill må akkurat nå brukes for om mulig å få de israelske seierherrer til å besinne seg, til i stedet for å konsentrere seg om territorielle krav på nabostatenes bekostning, aktivt å gjøre sitt til å fjerne konfliktens dypereliggende årsaker. Det er så avgjort ingen enkel sak. Men en ting er sikkert. Man gjør i dag Israel en stor bjørnetjeneste ved å støtte opp om politikere som Moshe Dayan og Ben Gurion og andre som mer eller mindre fordekt går inn for opprettelsen av et Stor-Israel på de fattige jordanske, syriske og egyptiske araberes bekostning. Hvis Israel, slik det dessverre ser ut til i dag, stiller krav ut over fri sjøfart i Akababukta og arabisk anerkjennelse av sin stat, vil det etter alt å dømme bidra til å gjøre krigen permanent. Det vil åpne for meget dystre perspektiver. For Israel kan neppe i det uendelige overleve som en garnison midt oppe i en fiendtlig arabisk verden, som tross alt også moderniserer og utvikler seg, om det enn skjer langsomt. Konfliktens årsaker må angripes effektivt i og med den forhandlingsfred som vi får håpe vil komme, ellers beredes grunnen bare for nye uroligheter i fremtiden. Det er ytterst betenkelig at statsminister Eskhols tidligere forsikringer om at Israel ikke tok sikte på territorielle utvidelser så raskt har gått i glemmeboka, og at Moshe Dayans revansjistiske uttalelser ved Klagemuren nå står frem som de mest representative. Hvis skandinaviske politikere i dagens situasjon kan vinne gehør i Tel Aviv, burde de konsentrere seg om å advare mot den linje som nå forsøkes trumfet gjennom.

I Norge synes det stundom å herske en nesten rørende tro på hva humanitær hjelp kan utrette. Om både vi og andre nasjoner gjennom FN eller direkte yter bidrag til å opprettholde de arabiske flyktningers eksistensminimum, innebærer det ingen løsning av problemene, bare en utsettelse. Hvis Israel ønsker fredelig sameksistens med araberlandene, er det nødvendig at man i Tel Aviv anerkjenner eksistensen av en rekke beklagelige fakta, som man også der må holdes ansvarlige for. Flyktningeproblemet løses ikke med mindre Israel anerkjenner de palestinske araberes rett til å vende tilbake til sitt land. Om det av praktiske årsaker er umulig å ta imot dem alle: Anerkjenne deres rett til skikkelig kompensasjon for den urett som er blitt dem til del. Norge og andre nasjoner kan gjennom FN hjelpe Israel til å innfri sine forpliktelser på dette felt, og således fjerne en av konfliktens primære årsaker. Israel må også gi de arabere som i dag bor i landet fulle økonomiske rettigheter, ikke bare formelle politiske rettigheter som de i sin håpløse mindretallsposisjon har svært liten glede av.
En av forutsetningene for varig fred er at det skarpe skillet mellom det utviklede Israel, som til sin oppbygging mottar milliardbeløp fra jødiske organisasjoner i USA og Vest-Europa, og den kapitalhungrige og underutviklede arabiske verden gravis viskes ut. […] USAs rolle i dette spillet er fundamental, selv om det ikke alltid har kommet så klart til uttrykk i norsk presse. Foruroligende for den videre utvikling er følgende som nylig stod trykt på lederplass i New York Times:
«I likhet med Sovjetsamveldet står USA overfor et dilemma: Hvordan skal forpliktelsene overfor Israel kunne forsones med de økonomiske investeringene som står på spill i de arabiske land og amerikanske interesser i de havområder som grenser til dem.
Amerikanske offiserer har trukket to militære konklusjoner av det som er skjedd i Midtøsten: Den sjette amerikanske flåte i Middelhavet, som nå utfordres av sovjetiske marinefartøyer, må opprettholdes og styrkes, USA og Storbritannia som blir utsatt for en fiendtlig holdning fra arabernes side og muligens tap av Aden, bør iverksette sitt hittil tåkete program for utbygging av baser i Det indiske hav og bør øke sine styrker øst for Suez.»

Hvis dette, tross hyrdetonene i FN, er Storbritannias og USAs politikk overfor araberlandene, lover det ikke godt for en fredelig utvikling i Midtøsten. Hva mener Den norske regjering om disse perspektiver? Eller ønsker den kanskje ikke å uttale seg?

Jean Paul Sartre

Veien til fred i Midtøsten
Kort tid før krisen i Midtøsten brøt ut, foretok Jean-Paul Sartre en reise i området, blant annet for å samle materiale til et spesialnummer av «Les Temps Modernes» om den israelsk-arabiske konflikt. Like etter ga han et intervju med det tsjekkiske tidsskriftet «Literarny Moviny», som vi her bringer i utdrag.
Vi gjør imidlertid oppmerksom på at Sartre sammen med 40 franske intellektuelle har undertegnet et manifest som slår fast at anerkjennelsen av Israels suverenitet og landets frie adgang til internasjonale farvann er en nødvendig betingelse for fred.
– De sier at Deres formål med reisen var å skaffe informasjon til det européiske venstre. Tror De at venstrekreftene, og spesielt de sosialistiske land, kan hjelpe partene med å komme frem til en fredsavtale?
– Det er min oppfatning at det finnes en slik mulighet, og det er et faktum at de vil megle i det øyeblikk det virkelig blir nødvendig. Det er helt klart at venstrekreftene må danne seg en mening om problemet og avklare sine kontakter til begge stridende parter.
– Hva er etter Deres mening det sentrale i den israelsk-arabiske konflikten?
– Siden 1948 har ikke et eneste arabisk land anerkjent den israelske stats eksistens. Fra et israelsk synspunkt er anerkjennelsen av Israel en elementær betingelse for forhandlinger. Araberne på sin side forlanger at arabiske flyktninger fra Israel skal kunne vende tilbake. Israelernes mening om dette er meget delte. Det sier seg selv at det for araberne er en fundamental betingelse for forhandlinger.
– Har de i Israel møtt mennesker som er villige til å godta arabernes betingelser?
– Ja, med et lite forbehold kan man si at det innenfor det israelske venstre er mennesker som er villige til å anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake. Det gjelder selvfølgelig de israelske kommunistene, men også innenfor det venstresosialistiske Mapam er det folk som mener det er nødvendig å forhandle om flyktningeproblemet, og finne en løsning på det. Selvfølgelig støter realiseringen av dette på en del praktiske vanskeligheter. Man må f. eks. først fjerne en del faremomenter, begynne forhandlingene o.s.v., men det er praktiske problemer. Hvis Israel vil anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake, ville landets stilling i Midtøsten endres betydelig.
– Og har De blant araberne funnet forståelse for israelerens krav om anerkjennelse av Israels suverenitet?
– Slik kan man ikke stille spørsmålet. I de arabiske land og Den Forente Arabiske Republikk eksisterer det mange forskjellige elementer, det sosialistiske system er bare i sin begynnelse, og hittil finnes det ikke noe organisert venstre. Mennesker jeg har møtt, har sagt at dersom det fantes et organisert israelsk venstre som anerkjenner flyktningenes rett til å vende tilbake, ville det lette deres arbeid.
– De tenker da på anerkjennelse av Israel?
– Ikke akkurat. Der finnes mennesker som mener at man vil kunne komme frem til en fredelig løsning hvis det i Israel fantes et sterkt venstre som var villig til å anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake.

Det er en meget utbredt oppfatning at Israel er nært knyttet til en imperialistisk politikk, og at det følgelig ikke eksisterer noe virkelig israelsk venstre?
– Denne oppfatning kan diskuteres, men den er dessverre blitt bevist ved den tresidige aggresjon mot Egypt i 1956. Hver gang man snakker med egyptere minner de en på hva som skjedde i 1956. Derfor mener jeg at det israelske venstre bør ta det første skritt for å vise at det på tross av denne negative tradisjon finnes et virkelig venstre som vil føre klassepolitikk.

«Jeg tror ikke at den arabisk-israelske konflikt kan løses ovenfra. Den skal løses av dem selv, av menneskene som selv lever i konflikten. Man kan ikke stole på sovjetisk-amerikanske avtaler, bare på arabisk-israelske avtaler.»  Jean-Paul Sartre

– Hvilket inntrykk fikk De av det israelske venstre?
– Jeg mener at det européiske venstre bør støtte det. Å hindre det i å delta i internasjonale konferanser er bare å gjøre veien frem mot en løsning enda vanskeligere. Det israelske venstre står ikke sterkt. Derfor må vi støtte det, slik at det lettere vil kunne gi uttrykk for nye tanker i de spørsmål som interesserer oss nå.
– De er meget opptatt av Vietnamkrigen. Like før Russell-tribunalets sesjon har De brukt en hel måned til å studere den arabisk-israelske konflikt. Synes De disse to problemene ligner på hverandre?
– Det syns jeg ikke. I Vietnam dreier det seg om en nasjonal frigjøringskamp mot imperialismen. Situasjonen i Midtøsten er mer komplisert. Selvsagt utøver det kapitalistiske Vesten en stor innflytelse på Israel, og venstrekreftene er derfor jevnt over mistenksomt innstilt overfor Israel. Dette gjelder naturligvis først og fremst det arabiske venstre. Men denne konflikten dreier seg ikke om et utbyttet folks kamp mot imperialismen. Hvis det israelske venstre viser at det ikke bare fører klassekamp, men også kjemper for de arabiske flyktningenes rett til å vende tilbake, for fred med Egypt, og for at Israel skal slutte seg til de afro-asiatiske landene, vil det selvfølgelig styrke egypternes tillit til Israel.
De har besøkt flytningeleirene i Gaza-området. Tror De israelerne er klar over den situasjon flyktningene befinner seg i?
– Flyktningene lever under meget dårlige, ja, direkte forferdelige forhold. Jeg vet at det i Israel er en meget utbredt oppfatning at det er arabernes skyld. Det mener jeg er helt feil. Det sies at de arabiske land med vilje lar flyktningene leve under disse forferdelige forhold for å vise dem frem i propagandaøyemed for utlendinger. Jeg kjenner ikke alle arabiske land, men jeg kjenner Egypt. Jeg vet at dette land med store anstrengelser forsøker å industrialisere og sosialisere landet, og at det ikke er noen som helst mulighet for å absorbere 300 000 flyktninger fra Gaza-området når landets egen årlige befolkningsøkning er på
750 000.
– De har også møtt representanter for den arabiske minoritet i Israel. Er det noen mulighet for at denne gruppen kunne danne en bro mellom partene, slik at man gjennom dem kunne nå frem til forståelse og fred?
– En del arabere har overfor meg uttalt at en slik bro under visse betingelser kunne tenkes. Disse betingelser er ganske enkle: Minoriteten må ha de samme borgerlige rettighetene som israelerne. De har alle politiske rettigheter, men det betyr ikke så mye siden de bare utgjør et mindretall på 300 000 mot et flertall på
2 000 000. De har ikke fulle økonomiske rettigheter. Det har forskjellige årsaker, dels den arabiske familiens og det arabiske landsbysamfunns tradisjonelle struktur, dels historiske faktorene som stammer fra krigen i 1948, og dels visse jødiske gruppers aktivitet. For at araberne skal se fordelene i Israel, er det absolutt nødvendig at de blir anerkjent som fullt likeverdige borgere med alle rettigheter.

Til slutt vil jeg si at arabernes og israelernes utvikling avhenger av venstrepartienes utvikling. Jo sterkere venstrepartiene på begge sider blir, jo bedre muligheter vil det være for å nå frem til en løsning. Hittil har man inntrykk av at høyrekreftene på begge sider, uten å vite det, arbeider sammen for å forhindre at det kommer istand en avtale mellom de to partenes venstrekrefter. Derimot kan venstrekreftene på begge sider bare styrke enheten ved hjelp av venstrekreftene på den andre siden. Derfor tror jeg at det er i det européiske venstres oppgave i enda høyere grad enn tidligere å vise tillit til begge parters venstre for å øke deres vekt og styrke. Det er etter min mening den eneste mulighet. Jeg tror ikke at den arabisk-israelske konflikt kan løses ovenfra. Den skal løses av dem selv, av menneskene som selv lever i konflikten. Man kan ikke stole på sovjetisk-amerikanske avtaler, bare på arabisk-israelske avtaler. Vi må ikke diskriminere venstrekreftene hverken på den ene eller den andre side, men ha tillit til begge.


Spalten redigeres av Line Fausko, line@nytid.no

Kommentarer