Sinaiørkenen 5 juni 1967. Seksdagerskrigen mellom Israel og deres naboer Syria

Orientering 17 juni 1967

Orientering uken etter seksdagerskrigen: I denne månedenes Orientering-spalte trykker vi både lederen om norsk presses rolle under krigen i Midtøsten samt et intervju med Jean-Paul Sartre om hvordan han ser på veien til fred i regionen. Det er i år 20 år siden Oslo-avtalen (1993-1995), og vi bringer stadig denne tematikken i Ny Tid.

Line Fausko
Email: line@nytid.no
Publisert: 19.08.2015

Leder:
Den vanskelige freden
17. juni 1967

Norsk presse har spilt en ynkelig rolle under krigen i Midtøsten. I stedet for å veilede om konfliktens utspring, har pressen mer eller mindre bevisst villedet opinionen. Resultatet ble at vi opplevde en stemningsbølge til fordel for den ene av konfliktens parter. I sin konsekvens ville en slik holdning ikke ha vært ufarlig dersom vi ikke hadde befunnet oss på så trygg avstand fra begivenhetenes sentrum, og stort sett kunne si at vi var lykkelige utenfor det hele.

Mangelen på ansvarsfølelse blir ikke mindre alvorlig av den grunn. Nå har riktignok enkelte aviser, som følge av de israelske territorielle krav, besinnet seg noe. Vi tror det er klokere. Man kan ikke se bort fra det faktum at det i denne krigen er minst to parter, og at det her ikke er så enkelt at den ene av partene kan stemples, mens den andre frikjennes for skyld og ansvar. Vår oppgave nå er ikke uten reservasjoner å støtte den ene av krigens parter, men nøkternt å analysere krigens årsaker, og gjøre vårt til å få dem fjernet.
Det bildet som er skapt av en truende og overlegen arabisk verden mot det lille og fredelige jødefolket i kamp for sin eksistens, holder ikke lenger. Virkeligheten er mer komplisert enn som så. Israel er i dag, bortsett fra Tyrkia, den sterkeste militære faktor i Midtøsten. Dette faktum, kombinert med en uklok politikk, kan føre til at konfliktens årsaker forsterkes og gjøres permanente. For å unngå at krigen i Midtøsten blir en tradisjon som gjentas hvert tiende år, må de primære konfliktårsakene nå søkes utryddet så lang det overhodet er mulig. Norge og andre skandinaviske land nyter stor goodwill i Israel. Det er ikke minst en følge av nær kontakt mellom nordisk og israelsk arbeiderbevegelse, og nordiske politikeres og journalisters hyppige besøk i landet. Denne goodwill må akkurat nå brukes for om mulig å få de israelske seierherrer til å besinne seg, til i stedet for å konsentrere seg om territorielle krav på nabostatenes bekostning, aktivt å gjøre sitt til å fjerne konfliktens dypereliggende årsaker. Det er så avgjort ingen enkel sak. Men en ting er sikkert. Man gjør i dag Israel en stor bjørnetjeneste ved å støtte opp om politikere som Moshe Dayan og Ben Gurion og andre som mer eller mindre fordekt går inn for opprettelsen av et Stor-Israel på de fattige jordanske, syriske og egyptiske araberes bekostning. Hvis Israel, slik det dessverre ser ut til i dag, stiller krav ut over fri sjøfart i Akababukta og arabisk anerkjennelse av sin stat, vil det etter alt å dømme bidra til å gjøre krigen permanent. Det vil åpne for meget dystre perspektiver. For Israel kan neppe i det uendelige overleve som en garnison midt oppe i en fiendtlig arabisk verden, som tross alt også moderniserer og utvikler seg, om det enn skjer langsomt. Konfliktens årsaker må angripes effektivt i og med den forhandlingsfred som vi får håpe vil komme, ellers beredes grunnen bare for nye uroligheter i fremtiden. Det er ytterst betenkelig at statsminister Eskhols tidligere forsikringer om at Israel ikke tok sikte på territorielle utvidelser så raskt har gått i glemmeboka, og at Moshe Dayans revansjistiske uttalelser ved Klagemuren nå står frem som de mest representative. Hvis skandinaviske politikere i dagens situasjon kan vinne gehør i Tel Aviv, burde de konsentrere seg om å advare mot den linje som nå forsøkes trumfet gjennom.

I Norge synes det stundom å herske en nesten rørende tro på hva humanitær hjelp kan utrette. Om både vi og andre nasjoner gjennom FN eller direkte yter bidrag til å opprettholde de arabiske flyktningers eksistensminimum, innebærer det ingen løsning av problemene, bare en utsettelse. Hvis Israel ønsker fredelig sameksistens med araberlandene, er det nødvendig at man i Tel Aviv anerkjenner eksistensen av en rekke beklagelige fakta, som man også der må holdes ansvarlige for. Flyktningeproblemet løses ikke med mindre Israel anerkjenner de palestinske araberes rett til å vende tilbake til sitt land. Om det av praktiske årsaker er umulig å ta imot dem alle: Anerkjenne deres rett til skikkelig kompensasjon for den urett som er blitt dem til del. Norge og andre nasjoner kan gjennom FN hjelpe Israel til å innfri sine forpliktelser på dette felt, og således fjerne en av konfliktens primære årsaker. Israel må også gi de arabere som i dag bor i landet fulle økonomiske rettigheter, ikke bare formelle politiske rettigheter som de i sin håpløse mindretallsposisjon har svært liten glede av.
En av forutsetningene for varig fred er at det skarpe skillet mellom det utviklede Israel, som til sin oppbygging mottar milliardbeløp fra jødiske organisasjoner i USA og Vest-Europa, og den kapitalhungrige og underutviklede arabiske verden gravis viskes ut. […] USAs rolle i dette spillet er fundamental, selv om det ikke alltid har kommet så klart til uttrykk i norsk presse. Foruroligende for den videre utvikling er følgende som nylig stod trykt på lederplass i New York Times:
«I likhet med Sovjetsamveldet står USA overfor et dilemma: Hvordan skal forpliktelsene overfor Israel kunne forsones med de økonomiske investeringene som står på spill i de arabiske land og amerikanske interesser i de havområder som grenser til dem.
Amerikanske offiserer har trukket to militære konklusjoner av det som er skjedd i Midtøsten: Den sjette amerikanske flåte i Middelhavet, som nå utfordres av sovjetiske marinefartøyer, må opprettholdes og styrkes, USA og Storbritannia som blir utsatt for en fiendtlig holdning fra arabernes side og muligens tap av Aden, bør iverksette sitt hittil tåkete program for utbygging av baser i Det indiske hav og bør øke sine styrker øst for Suez.»

Hvis dette, tross hyrdetonene i FN, er Storbritannias og USAs politikk overfor araberlandene, lover det ikke godt for en fredelig utvikling i Midtøsten. Hva mener Den norske regjering om disse perspektiver? Eller ønsker den kanskje ikke å uttale seg?


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer