Wilhelm Reich

Orgastisk potens

Jeg tenker nå å sette et foreløpig punktum for denne spalten med et tema som ligger ganske nær Wilhelm Reich selv: hans begrep om orgastisk potens. En ganske vanlig misforståelse av Reich er at han var en sprø sexguru som mente at sex og orgasmer var viktigere enn alt annet i livet. På 1930-tallet, da […]

Næss er lege og filosof. Fast kommentator i Ny Tid.
Email: torekierulfnaess@hotmail.com
Publisert: 16.06.2015

Jeg tenker nå å sette et foreløpig punktum for denne spalten med et tema som ligger ganske nær Wilhelm Reich selv: hans begrep om orgastisk potens.

En ganske vanlig misforståelse av Reich er at han var en sprø sexguru som mente at sex og orgasmer var viktigere enn alt annet i livet. På 1930-tallet, da Reich bodde i Oslo, var også denne typen forestillinger utbredt. Mer konservative psykologer og medisinere, med Harald Schjelderup i spissen, kalte Reichs tenkning for seksualisme, og mente at Reich la altfor mye vekt på seksualitetens rolle i utviklingen av nevroser. Ola Raknes forsøkte forgjeves å oppklare misforståelsene som lå i uttrykket seksualisme, men til liten nytte. Fordommene mot Reich forteller en hel del om samfunnet vi lever i, og om seksualitetens vilkår i dette samfunnet – den gang som nå.

Betent. Nå er det i og for seg riktig at Reich satte seksualiteten i en særstilling blant biologiske funksjoner, men han mente likevel at seksualitet var like prosaisk som andre nødvendige livsfunksjoner, som for eksempel å spise eller å gå på do. Når seksualiteten fungerer slik den skal, er det heller ikke nødvendig å gjøre så forferdelig mye ut av den, skal vi tro Reich. Det blir litt som med tissing og blærefunksjon – det går liksom av seg selv, helt til noe ikke fungerer som det skal. Når seksualiteten ikke fungerer slik den skal, kan det bli et voldsomt rabalder, på samme måte som det kan bli det dersom noe mekanisk hindrer urinblærens utløp, og spenningen og trykket bygger seg opp. Å snakke om en god og riktig seksualfunksjon er forøvrig å banne i kjerka i dagens samfunn – temaet er altfor betent. Det dysfunksjonelle mennesket liker ikke å få sin dysfunksjon påpekt, da tenner det på alle plugger.

Oppbygging. Her kan vi gjøre en interessant digresjon til Freuds lille bok fra 1920, Hinsides lystprinsippet. Nå er jeg ingen stor Freud-leser, jeg leser stort sett Freud gjennom Reich, og det gir sikkert et skjevt blikk. Men i den lille boka der Freud ifølge Reich for alvor bryter med sitt opprinnelige program med innføringen av dødsdriften, skriver Freud en del om repetisjon og repetetive mønstre. Utgangspunktet hans er at mennesker som har opplevd noe svært vanskelig, har en tendens til å henge seg fast i det vanskelige, og gjenta det for seg selv – blant annet i drømmer, slik man så med krigsveteraner fra første verdenskrig, et tema som …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest over 6 artikler denne måneden. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.