Ordre til drap

Markeringen for seksårsdagen for Anna Politkovskajas mord ble nesten borte i feiringen av Putins sekstiårsdag. Fremdeles får vi ikke svar på hvem som bestemte at Anna måtte dø.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

elena-milashinaSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er journalist i den uavhengige russiske avisa Novaja Gazeta. Hun er tidligere kollega av Anna Politkovskaja og skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).



Moskva, Russland. Den 7. oktober, på seksårsdagen for drapet på journalisten Anna Politkovskaja, var det kun ett arrangement i Russland. På Novopusjkin-plassen i Moskva, rett vis â vis statuen av Russlands nasjonalpoet Aleksandr Pusjkin, samlet et par hundre mennesker seg til en minnedemonstrasjon.

Det er et riktig sted å gjøre det på. I løpet av de mange årene med krig i Tsjetsjenia er det blitt arrangert antikrigs-demonstrasjoner på denne plassen, som Anna ofte skrev artikler om.

Moskvas bystyre ville først ikke godkjenne søknaden om å gjennomføre minnestund. De begrunnet det med at byen ville være full av folk som skulle feire president Vladimir Putins sekstiårsjubileum. Ironisk nok er det slik at Putins fødselsdag og Annas dødsdag er samme dato.

Slike dager, der en del av befolkningen feirer mens en annen sørger, blir det flere og flere av. Den 1. september begynner alle russiske barn på skolen – bortsett fra i den lille kaukasiske landsbyen Beslan, der mødrene går med sørgeslør i tre dager for å minnes barna som ble drept under terroraksjonen i 2004.

Det er ingen felles russisk sørgedag til minne om disse barna. Slik er det også nå – den 6. oktober var Putin overalt i alle medier. Ingen snakket om Anna Politkovskaja.

Rettferdighet ti år etter

Dagen før markeringen ombestemte styret seg, og de tillot likevel en minnestund. Novopusjkin-plassen ble omringet av metallgjerder, og ved inngangen ble det installert en metalldetektor. Alle deltakere måtte stå lenge i kø, og ble ransaket én og én av politimenn. Folk bar blomster i hendene og hadde hvite bånd festet på brystet – symbolet på at de deltok i protestbevegelsen som samlet seg under de store demonstrasjonene i desember i fjor.

Mange av oss bar fotografier av Anna. Jeg så på dem og tenkte: Så vakker hun var. Og som jeg savner henne.

Anna huskes godt for hvor hjelpsom hun var. Noen av de gjenlevende etter terrorangrepet på Dubrovka-teatret mellom 23. og 26. oktober i 2002, der 850 mennesker ble holdt som gisler og 130 mennesker ble drept, var blant de første jeg kjente igjen.

Det er ikke lenge til tiårsmarkeringen for dette terrorangrepet, og jeg finner det ufattelig trist at ikke Anna levde lenge nok til å se hvordan etterspillet etter denne aksjonen fikk en rettslig løsning i Den europeiske domstolen.

Menneskerettighetsdomstolens endelige avgjørelse i saken kom i juni i år. De gjenlevende og pårørende måtte vente i ti år på at rettferdigheten skulle skje fyllest. Strasbourg ble instansen hvor mange av ofrene fikk oppreisning fra motvillige russiske myndigheter: Mange av ofrene omkom da spesialstyrkene slapp gass inn i teatersalen for å tilintetgjøre terroristene.

Dette skjedde fordi ingen planla noen redningsaksjon. Politkovskaja skrev om dette flere ganger. Artiklene hennes ble brukt i menneskerettighetsdomstolen som vitneprov på det kriminelle forholdet mellom myndighetene og russiske borgere.

Objektive bevis mangler

Etterforskningen av mordet på Politkovskaja har nå pågått i seks år. I alle disse årene har etterforskerne forsøkt å legge skylda på oligarken Boris Berezovskij og den tsjetsjenske separatisten Akhmet Zakaev, som var en god bekjent av Anna.

Historien om Berezovskij og Zakaev ble utviklet dagen etter mordet, og den første til å lansere den var president Putin. Under hele etterforskningen har disse navnene figurert i rollene som potensielle (for ikke å si de eneste mulige) bestillerne av mordet.

Etter seks år har det ennå ikke kommet opp objektive bevis på dette. Likevel er det ingen andre mulige bakmenn som er blitt etterforsket. For eksempel har ingen avhørt Tsjetsjenias leder Ramzan Kadyrov, en av Russlands mest innflytelsesrike politikere, som får Putins støtte.

Om noen skulle ha et konfliktmotiv overfor Anna, må det være Kadyrov. Bokstavelig talt dagen før sin død sa hun at hun ville gjøre alt hun kunne for å få ham på tiltalebenken i menneskerettighetsdomstolen. I dette siste intervjuet med henne fant etterforskerne ingen spor etter drapsmotiv. Eller kanskje de ikke ville se det.

Det tekniske rundt mordet på Anna er nesten sikkert. De som har organisert og gjennomført det er representanter for Russlands sikkerhetsinstanser – FSB og innenriksministeriet.

På den ene siden er dette et utfyllende bevis på hvor dødbringende den russiske korrupsjonen kan være, og hvor kraftig den har vokst seg under Putin. For en pris på 860 kroner (150 dollar) om dagen fulgte tjenestemenn i de hemmelige tjenester etter Politkovskaja, fant ut av hennes daglige rutiner, kontaktnettverk og livsvaner. Denne informasjonen ble gitt til drapsmennene.

Banal praksis

Denne bruken av offentlige tjenestemenn, hvis oppgave egentlig er å beskytte landets borgere, til å bistå med drap, er en banal kommersiell praksis. I løpet av etterforskningen er det blitt klart at politimennene som organiserte drapet på Anna, har flere bestillingsmord på samvittigheten. Likevel er det flere deler av vitneavhørene som tyder på at akkurat Annas sak ikke var et banalt bestillingsdrap.

Her er et sitat fra protokollen med vitneprov fra en av politimennene:

«Overvåkningen av [Politkovskaja] ble gjennomført av folk fra en av våre avdelinger [Operativ enhet ved Moskvas politidepartement] og delt opp i to skift: En fra 08.00 til 14.00, en fra 14.00 til 21.00. Til hvert skift var det tildelt ikke mindre enn to transportkjøretøy og seks tjenestemenn. På grunn av denne inndelingsrutinen og den betydelige mengden ressurser som var satt til rådighet, regnet jeg med at dette var et offisielt oppdrag…»

Jeg skal utdype: De russiske politi- og etterretningstjenestemennene fulgte etter Anna Politkovskaja i to etapper – sommeren og høsten 2006. I første etappe var det kun en liten gruppe som jobbet for 150 dollar om dagen. De måtte melde at overvåkningen mislyktes fordi «overvåkingsobjektet var på langvarig reise».

Den andre etappen ble iverksatt bare noen uker før mordet. I denne operasjonen var det ansatt et større antall tjenestemenn. De ble ikke betalt for arbeidet. De som utførte den ble derfor sikre på at oppdraget ble utført på offisielt grunnlag – altså på ordre fra ledelsen for de hemmelige polititjenester.

En slik ordre kan kun komme fra aller høyeste nivå i det russiske maktapparatet. Imidlertid ble ingen fra ledelsen i innenriksministeriet eller FSB avhørt i Politkovskaja-saken.

Det var sjefen for den operative politienheten i Moskva-politiet, Dmitrij Pavliutsjenkov, som tok på seg alt ansvar. Han gjorde en avtale med etterforskerne og «innrømte» at han hadde mottatt ordre fra Boris Berezovskij og Akhmat Zakaev om å organisere overvåkning av Politkovskaja.

Dette er en politisk og ideologisk korrekt som bygger opp om den offisielle etterforskningen. En slik avtale kan tyde på at Pavliutsjenkov vil få en lav straff – det er mulig han slipper fengsel i det hele tatt. Om han er forbryteren, må jeg si at myndighetene oppfører seg meget humant mot ham: Han sitter nå i husarrest. Til sammenligning kan vi huske at de tre unge jentene i Pussy Riot – to av dem er småbarnsmødre – har sittet åtte måneder i varetekt for sin stuntopptreden i katedralen.

Resultatet av avtalen med etterforskerne er ikke engang noe bevis på at Berezovskij og Zakaev er de virkelige bestillerne av drapet. Ennå står vi igjen uten svar på det viktigste spørsmålet: Kunne en vanlig avdelingssjef i politiet sette så store krefter i sving og bruke så mye ressurser på overvåkningen av Politkovskaja? Et svar på dette ville kunne føre oss til den som virkelig bestilte dette mordet. Til personen som befalte at hun skulle drepes. ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 12.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL