Ordnung muss sein på Sjusjøen

Norges største hytteby speiler et samfunn som belønner taktfast vandring i ferdig opptråkkede løyper.

© HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mor og far har hatt hytte på Sjusjøen i tjue år. Valget av feriested falt den gang naturlig. Hyttebyen ligger i samme kommune som barndomshjemmet mitt. Det var vintervei og elektrisitet, ikke var det dyrt heller. Sjusjøen er ett av flere hytteområder i samme kommune, men av ulike årsaker er det nettopp Sjusjøen som er blitt landskjent som langrennsparadis. Sjusjøen har vært et satsingsområde for allmenningene som eier jorda der, med vakre løypetraseer, kvalitet i løypeoppkjøringen og stadig oppdeling av nye hyttetomter. Der det fremdeles er slik at ingen har hørt om nabostedene Ljøsheim eller Bjørnåsen, har Sjusjøen på tjue år utviklet seg fra sedat hytteby med høy snittalder til å bli skielitens favorittdestinasjon. Landslag, lokale skiforeninger og kjente langrennsløpere legger treningen sin hit. Som overalt ellers hvor en kulturell elite samles, kommer de økonomiske og administrative eliter diltende etter. Det den øvre økonomiske middelklassen mangler i kulturell kapital, tar den igjen i økonomisk kapital. Alt kan kjøpes for penger – særlig kulturell selvtillit. Sjusjøen merket en gradvis gentrifisering det første tiåret av årtusenet, men de siste årene har det skjedd en endring her oppe som er dramatisk. Prisene på hytter er gått fra høye, via monstrøse – til latterlige. Det er som en demning har sprukket, og det høytlønte syndefallet har veltet over hyttebyen i form av uniformerte SUV-er, skidresser, hårsveiser, kroppsfasonger og kroppsspråk. I påska vel og merke. Det er jo da de bemidlede er på hytta si på fjellet. Strømlinjeforming. Da mor og far kjøpte hytte her, kostet den noen få hundre tusen, hyttefolket koste seg med pils i solveggen, sa hei til hverandre på butikken på Graaten. Det var anorakker og et mangfold av kropper som nøt skiløypene i bedagelig tempo. Fjellet var for avkobling og rekreasjon året rundt, på vinterstid med et jevnt tilsig av slappe legger i skisporene. Fjellet var for alle. De siste årene hardet blitt som om de tilreisende i påska er i en stadig konkurranse med ulver i hælene. Det frådes i løypene. Og ikke bare der. Her er ingen tjukke, halte, gamle eller naturlig mørke i huden. Faren min går ut tidlig om morgenen i påska, før hysteriet i løypene setter inn. Han er snart sytti, om morgenen treffer han folk han kjenner. Etter tolv, sier han, kan han ikke lenger kjenne folk igjen. Det lar seg faktisk ikke gjøre. Alle ser like ut, med klær fra samme produsenter, språkdrakt fra de samme områdene vest for Akerselva og utover, samt identiske kropper fra pt-timer på treningsstudioer. Et av de absurde resultatene av de velfinansiertes keep up appearance og keeping up with the Joneses er at løypene nå fylles omtrent samtidig, klokka tolv, før de totalt tømmes tre timer senere. Det er viktig å være der når man fremdeles kan bli sett – svett. Løypene fylles taktfast av slanke, veltrente horder av mennesker med bikkjer og barn i tømmer og i takt. Det er som tatt fra en film av Leni Riefenstahl, sponset av en eksklusiv sports-tøysprodusent. Der Hitlers SS valgte Hugo Boss som utstyrsleverandør, har disse skihordene sine dyre vinterutstyrsprodusenter. Dette er hvit arisk motstand, på årets velsmurte skimodeller, i en hormonpumpende felles bevegelse på vei bort fra de svake og de avvikende. Her er ingen tjukke, halte, gamle eller naturlig mørke i huden. Bullshit. De tilreisende i påska kjører selvfølgelig matchende biler. Veiene opp forbi Åsmarka og Mesnalia er som en paradegate for de nyeste SUV-modeller, produsert av herrefolket: BMW, Porsche, Audi, Mercedes. Dette er kjøretøy så dyre at de mister en vanlig arbeiders årslønn i verdi idet den trilles ut av bilbutikken. I Bærum. Det er der de er registrert. Det er så mange BS-registrerte biler utenfor Kiwi på Sjusjøen at det for et øyeblikk nesten er mulig å glemme at BS i engelskspråklige land er en forkortelse for bullshit. Og det er bullshit som er problemet her. Folk med penger har et naturlig behov for å gå på ski. Bullshit. Det er kløkt og nytenking som gir folk i Norge penger. Bullshit. Økonomiske privilegier og økonomisk frihet er fordelt til de som går foran. Bullshit. Å kjøpe seg hytte på Sjusjøen er blitt en øvelse for de rikeste blant oss. Bilene, klærne og kroppene fordrer også en stor grad av privat kapital og høy årslønn. Sjusjøen i påska er et studium i hvordan de ser ut og oppfører seg, de rikeste klassene. De går likt, de kler seg likt, de ter seg likt. De marsjerer i vuggende arisk takt over fjelltindene, like ydmykt oppslukt av den frie norske naturen som herrefolket var i 1940. Denne uniforme konformiteten stiller to prekære spørsmål. Hvordan er det mulig å svi av så masse penger så konformt? Jeg kan kjapt tenke meg mange ting jeg kunne brukt noen hundre tusen, eller millioner på. Det andre spørsmålet er viktigere: Hvordan kan samfunnet i så stor grad belønne konformitet? Jeg er selvsagt tilhenger av økonomiske forskjeller, i en fornuftig grad. Høyresidens gamle ideal, der de kløktigste og nyskapende kunne tjene seg noen få ganger rikere enn en arbeider, er bare rett og rimelig. Det skal lønne seg å bringe verden videre. Problemet oppstår når kulturen fremmer et monokromt og monotont mindretall i deres klatring. Konformitet er diskret sosial kontroll. Konformitet hindrer at samfunnet fungerer som et meritokrati. Meritokratiet fordrer at det er mulig å jobbe seg opp og frem, ved å tråkke opp nye løyper. Sjusjøen i påska er et symptom på et samfunn som istedenfor belønner de som befinner seg i ferdig opptråkkede løyper – til riktig tid. For uniformeringen, den wagnerske fremferden i løypene, disse hordene av identiske biler, klær og hudfarger, fortsetter ellers i året i matchende kjøkken, dresser, restaurantbesøk og samleiestillinger. De som skulle beveget verden er isteden opptatt med sin egen simultanbevegelse, en slags kulturell karaoke. Det er samtidig disse sosiale trekkene vårt samfunn velger å berike med penger, titler, makt og innflytelse. Vi lønner fantasiløs konformitet med digre hytter og dyre biler fra den ariske støpeformen i Bærum. Det er Sjusjøen som er blitt idealet, en taktfast skimarsj mot stillstand i solnedgangen. Det går som smurt.

---
DEL