Ordet som nøkkel til makt og prestisje

Kvinner og makt er en kort fortelling. Kvinners taushet har en tusenårig tradisjon. 
Mary Beard
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

Women & Power. A manifesto

Mary Beard

Profile Books Ltd

Storbritannia

 

På sekstitallet utkom et skrift med tittelen SCUM manifesto. SCUM sto for Society for Cutting Up Men og var en oppfordring til å rasere samfunnet og eliminere menn. Forfatteren fikk begrenset oppmerksomhet inntil hun forsøkte å ta livet av popart-kunstneren Andy Warhol. Det viste seg som glimrende markedsføring, om enn tvilsom støtte for seriøse feminister som Betty Friedan, Gloria Steinem og Kate Millett. Noen tiår har gått. Nå har kvinnekampen funnet nye fronter, og på Hollywoods hovedscene troner en sortkledd Oprah Winfrey med påstanden: «Time’s up.» Tiden er ute. For overgriperne. Virkelig?

Being Harvey Weinstein. En Harvey Weinstein finnes flere steder. I Tyskland heter han Dieter Wedel og er mediemogul og gudfar innen tysk fjernsyns- og filmindustri. Nylig ble tysk presse oversvømt av beskyldninger mot Wedel, fra kvinner – skuespillerinner – som kunne føre bevis for hans overgrep. Det dreide seg om fysisk og psykisk vold og sjikane som ødela flere liv og karrierer. Nå ligger disse hendelsene opptil tretti år tilbake i tiden. Spørsmålet melder seg: Hvorfor tok det så lang tid før overgrepene nådde offentligheten? Ett av svarene lyder: Fordi kvinnene først nå følte seg støttet og styrket av #MeToo-bølgen. Et annet lyder: Fordi teknikker med å stoppe munnen på kvinner har overveldende systemisk slagkraft.

Hva er typisk for kvinners lange lidelseshistorie? Den populære britiske filologen, forfatteren og foredragsholderen Mary Beard har kommet med en liten bok titulert Women & Power. A Manifesto. Undertittelen er som et blunk til SCUM, og boken gjør stor suksess. Beard stiller spørsmålet: Hva er typisk for kvinners lange lidelseshistorie? Verktøykassen hennes inneholder eksempler fra vår flere tusen år gamle gresk-romerske tradisjon, en tradisjon som fra første stund har latt kvinner perfeksjonere sin offerrolle. Beard starter med en scene: En dronning overværer en gruppe menns klagesang om krigens og krigerens mange prøvelser. Hun tar ordet og ber dem bytte til et mindre deprimerende tema, hvorpå sønnen irettesetter henne: «Mor,» sier han, «gå tilbake til rommet ditt og fortsett ditt arbeid med veving og spinning. […] Tale er menns sak, alle menns, og min mest av alt, for i dette huset er det jeg som har makten.» Og dronningen tusler bort. Deres navn er Penelope, Odyssevs’ hustru, og Telemakos, deres sønn. Verket er Odysseen, Homers berømte helteepos fra knapt tre tusen år tilbake.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

 

Vår mentale og kulturelle modell for en person med makt er og blir mannlig.

Elitemannens identitetsbygging. I den kulturen vi kaller vår sivilisasjons vugge, var det å ta ordet, beherske ordet, mer enn bare en muntlig ferdighet; det hørte med til en elitemanns essensielle identitetsbygging, og med dette kunne han opptre i det offentlige rom, hvilket var nøkkelen til makt og prestisje. Slaver og kvinner hadde ingen plass i dette rommet, i det gammelgreske demokratiet hadde de ingen stemme. Når en manns hierarkiske posisjon, derimot, således var definert, fulgte det ubønnhørlig at en kvinne som tok ordet i det samme rommet, ikke kunne være en kvinne, men var en androgyn frik, et hunnkjønn som hadde tilsneket seg mannlige attributter. Men selv da handlet det om nisjetemaer, les kvinnetemaer. For det å snakke på vegne av begge kjønn var for en kvinne blankt utelukket. Når vi i flere tilfeller gjennom (kultur)historien hører om kvinner som får skåret ut tungen eller kappet av hodet (det mest kjente burde være Medusa med slangelokkene, utallige ganger brukt i kjønnskampens billedspråk), er det mer enn bestialsk tortur. Det handler om å hindre kvinner i å utfordre mannens enemerker.

Lange linjer. Det Mary Beard ønsker med disse tilbakeblikkene, er å trekke lange linjer, finne likheter mellom antikkens og vår samtids kvinnesyn. Hun advarer mot å se dagens overgrep som løsrevet kvinneforakt. De har røtter ikke bare langt tilbake i tiden, men også direkte i biologien. Hvilken stemme demonstrerer i utgangspunktet mest autoritet, kvinnens diskant eller mannens bass? Daværende britiske statsminister Margaret Thatcher innså fallgruven og trente stemmen sin ned i toneleie. Og mange kvinner vil fremdeles kjenne seg igjen i det Beard kaller «failed intervention», der kvinnen i en forsamling hvor menn er i flertall, blir enten overhørt, ignorert eller overdøvet. Kvinner skal tie i forsamlingen, formaner Paulus i sitt første brev til korinterne. Det var et populært sitat i kampen mot kvinnelige prester. Fenomenet der mannen belærer andre (oftest kvinner) om det aller meste ut fra sitt (i egne øyne) overlegne ståsted, har fått sin egen betegnelse, «mansplaining». Beard konkluderer med at vår mentale og kulturelle modell for en person med makt er og blir mannlig.

Teknikker med å stoppe munnen på kvinner har overveldende systemisk slagkraft.

Likeverd er et vakkert ord. Hvordan skal vi så behandle disse temaene uten å falle tilbake i SCUM-skyttergraven? Hva Beard satser på å unngå, er å forveksle kampånd med aggressiv ekskludering. Hun anbefaler at vi alle søker dypere innsikt i hva som har formet oss, menn som kvinner. Likeverd er et vakkert ord – og eksplosivt. Også for mannen, som i våre dager må tåle mye kruttrøyk, forhåpentlig uten å trekke seg tilbake i den tausheten kvinner har vært innestengt i så ofte og lenge. For all del, å tie kan være bra, om man samtidig lytter.

Tro om det også i Beards England fantes noe vi i Norge på syttitallet kalte «den myke mann»? Han som kunne gråte på fest, med lilla Sigrun Berg-skjerf om halsen? Han var en betinget suksess. Hvor mye lenger er vi kommet i dag? Krigsgudinnen Athene, minner Beard om, var klart androgyn – i yrkesvalg så vel som i utseende, slik hun ofte blir fremstilt, muskuløs og maskulin. Hun ble ikke engang født av en kvinne, men sprang rett ut av pannen på faren, Zevs. Hvor er de androgyne mennene med makt? Kan vi forestille oss en glattbarbert Gud Fader med øredobber som noe annet enn en vits?

[/ihc-hide-content]
Kommentarer