Ordet som dreper

MUNNKURV: Maktovergrep, angrepskrig og massemord blir i dag utført uten at noen løfter en finger, siden all kritikk avfeies som «konspirasjonsteori».
AMERIKANSKE STYRKER GÅR TIL ANGREP MOT EN VIET CONG-LEIR NORD FOR TAY NINH I 1965. RAREHISTORICALPHOTOS.
AMERIKANSKE STYRKER GÅR TIL ANGREP MOT EN VIET CONG-LEIR NORD FOR TAY NINH I 1965. RAREHISTORICALPHOTOS.
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.
Email: ola@prio.no
Publisert: 03.06.2019

Angrepskriger må alltid legitimeres i massemedia og i FN med argumenter som folkemord eller masseødeleggelsesvåpen. Når kritikere i dag sier at nevnte argumenter blir benyttet som påskudd for å gå til krig for regimeendring, omtales disse kritikerne som «konspirasjonsteoretikere». Etter det blir de stille. Kritikerne tør ikke si noe mer, for ordet «konspirasjonsteoretiker» har fått omtrent samme status som ordet «jøde» hadde på 30-tallet. Ordet har blitt et våpen som amerikanske, britiske og andre lands eliter benytter seg av for å drepe en begynnende motstand mot krig.

Det har i de siste årtier vært mange påstander i massemedia om hvorfor krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria har vært legitime og nødvendige. Praktisk talt alle aviser og TV-kanaler – The New York Times, The Washington Post, CNN og BBC – hevdet i 2003 at den irakiske lederen Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og i 2011 at Muammar al-Gaddafi ville gå til angrep mot byen Benghazi med folkemord som følge. Nå vet vi at dette var basert på «falske nyheter». Ansvarlige tjenestemenn og nye dokumenter har bekreftet at det som ble sagt i media, var løgn. Det fantes ingen masseødeleggelsesvåpen i Irak, og det fantes ingen trussel mot Benghazi, men det fantes amerikanere o briter, og irakiske og libyske opposisjonelle som hadde produsert falske dokumenter for å legitimere en krig. Vi vet nå omtrent hvem som produserte disse dokumentene – også de falske signaturene for å binde Saddam Hussein til et påstått kjøp av uran fra Niger, og vi vet fra avsløringen av Hillary Clintons e-poster at angrepet på Libya ikke dreide seg om å beskytte sivile. Vi vet også at løgnene fikk katastrofale følger, og at ingen er straffet for dette.

I hovedsak er all vesentlig sikkerhetspolitisk virksomhet hemmelig – og den holdes hemmelig i årtier. Stormaktene har enorme etterretningstjenester, og deres virksomhet er usynlig. Visepresident Harry Truman var for eksempel ikke informert om USAs atomvåpenprogram (med mer enn 100 000 ansatte) før han tok over som president i april 1945. Sentrale statshemmeligheter er ofte bare kjent av noen få, og de kan manipulere andres oppfatning og legge ned veto mot demokratisk fattede beslutninger. Dette er det vi nå kaller «The Deep State», et begrep jeg brukte allerede i 2004–2006, og som siden gjennom en kollega, Peter Dale Scott, kom til å få spredning i USA. President Donald Trump begynte å benytte begrepet, dog med en noe annen betydning. Det er samme type fenomen som finnes i mange land.

Da media på 80-tallet omtalte «russiske ubåter i svenske farvann», viste det seg at dette var amerikanske og britiske operasjoner for å teste svensk beredskap. Noen i «The Deep State» i Sverige visste det, men den svenske befolkningen og regjeringen ble ført bak lyset. USAs forsvarsminister Caspar Weinberger bekreftet disse operasjonene i 2000, og hans marineminister John Lehman fortalte meg at beslutningen ble tatt av en «deception committee» ledet av CIA-sjefen William Casey. Da en venn av meg spurte en av president Ronald Reagans nærmeste, Thomas Reed, om «deception-operasjonene», svarte Reed: «Ja, CIA driver med ‘deception’. Det er hva de gjør.» De sysler med å manipulere media og å lure fremmede, ikke minst allierte regjeringer. Og med USAs etterretningsbudsjett på 80 milliarder dollar per år kan man gjøre temmelig mye. Man kan lure regjering og befolkning trill rundt.

Man må alltid ha en grunn for å starte en krig. Da er falske angrep og falske påstander nødvendige.

Da jeg fortalte hva Weinberger, Lehman og Reed hadde sagt i intervjuer på svensk, tysk og fransk TV etter år 2000, ble jeg kalt «konspirasjonsteoretiker». Selv da en svensk utenriksminister og en journalist fortalte at det ikke fantes støtte for påstanden om russisk aktivitet i svenske farvann, ble de kalt «konspirasjonsteoretikere». Den britiske tjenestemannen David Kelly, som hadde kjennskap til at det neppe fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, tok saken opp med en BBC-journalist våren 2003 og måtte vitne foran utenrikskomiteen. Tre dager senere ble han funnet død i skogen. Den som satte spørsmålstegn ved denne hendelsen, ble kalt «konspirasjonsteoretiker».

Og mens man i Norge før Irak-krigen i 2003 fortsatt kunne reise kritikk mot krigen, var det nesten umulig å gjøre det samme forut for Libya-krigen i 2011. Mens Stortinget var delt når det gjaldt Irak-krigen, var støtten til krigen mot Libya total. Den som reiste kritikk, ble bakvasket og beskrevet som «konspirasjonsteoretiker».

Vietnamkrigen i 1964 ble legitimert med et nordvietnamesisk angrep på den amerikanske destroyeren USS «Maddox». Min venn og tidligere kollega Robert Bathurst var vakthavende offiser i Pentagon den natten. Han ringte og vekket den amerikanske marinesjefen, og krigen ble et faktum. Men det var først på 90-tallet at det ble klart for Robert at det aldri hadde funnet sted noe angrep. Han viste meg en artikkel i Naval Intelligence Professionals Quarterly fra admiral James Stockdale, som fløy som ung pilot over USS «Maddox»: «Det var kun amerikansk ildgivning og sort vann.» Det viste seg også at USA hadde benyttet små norskbygde hurtigbåter (MTB-er), med delvis norsk mannskap, for å bombe den nordvietnamesiske kysten i et forsøk på å lure vietnameserne til å angripe USS «Maddox» – noe som ville legitimere et amerikansk angrep og full krig. Noen av disse nordmennene fortsatte i norsk etterretning. På tross av at Robert hadde vært sjef for den amerikanske marinens etterretningstjeneste for Europa på 70-tallet, var det først 30 år senere at han ble informert om hva som hadde foregått.

I 1962, to år før det påståtte angrepet i Vietnam, ville den amerikanske militærledelsen ha en krig mot Cuba og la fram forslag for president John F. Kennedy om en kampanje («Operation Northwoods») med bombeeksplosjoner i amerikanske byer. Skylden for terrorangrepene i Washington (D.C.) og Miami skulle legges på cubanske agenter, og man ville produsere falske dokumenter som skulle bekrefte de «cubanske angrepene». Andre forslag var å senke et amerikansk skip og skyte ned et amerikansk fly og gi Cuba skylden for å legitimere en krig mot øystaten. Falske begravelser av «døde fra flyet» ble antatt å styrke den anti-cubanske opinionen.

President Kennedy. nektet imidlertid å akseptere militærledelsens forslag. Forsvarssjefen, general Lyman Lemnitzer, ble omplassert og ble øverstkommanderende for Natos styrker i Europa, der han fortsatte med terrorangrep og bombeeksplosjoner mens skylden ble lagt på den politiske venstresiden. Dokumentet for «Operation Northwoods», signert av Lemnitzer, var stemplet «Top Secret, Special Handling, Noforn» (No foreign nationals). Dokumentet ble nedgradert 40 år senere, og det er først nå vi vet litt mer om dette. Dokumentet avspeiler godt tankegangen i USA.

Man må alltid ha en grunn for å starte en krig. Da er falske dokumenter, falske angrep og falske påstander nødvendige. Slik var det i Vietnam, i Afghanistan, i det tidligere Jugoslavia, i Irak og i Libya.

Et mye brukt falskt dokument som løftes fram av dem som fordømmer «konspirasjonsteorier», er det såkalte Sions vises protokoller. Protokollene skulle etter sigende vise en jødisk sammensvergelse med en angivelig plan om et jødisk verdensherredømme. Dokumentet ble benyttet av det russiske hemmelige politiet, Okhrana, og senere også av nazistene i deres kamp mot jødene. Men å produsere slike falske dokumenter og vise til angrep som aldri har inntruffet – eller angrep på eget eller alliertes land – utført av egne styrker, er nettopp hva amerikansk og britisk etterretning har gjort i årtier. Og den som stiller spørsmål ved disse dokumentene eller hendelsene, blir effektivt stemplet som «konspirasjonsteoretiker». På den måten har ordet «konspirasjonsteori» fått en omvendt betydning. Vi lever allerede i Orwells 1984.

Kommentarer