Ordenes makt

Jeg er tilbake i Kairo for å kjempe mot løgnene til Obama, markedskreftene og religiøse sannsigere.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Jeg begynte å skrive svært tidlig i livet. Før jeg begynte på skolen, som et barn på fem år, lærte moren min meg å skrive navnet mitt, Nawal, og hennes navn, Zaynab. Da jeg skrev de to navnene sammen, «Nawal Zaynab», krøp en vag følelse av makt seg inn i kroppen min. Sinnet mitt begynte å forstå betydningen av begrepet «Nawal Zaynab».

Jeg oppdaget at det betyr meg selv og min mor: Våre to kropper ble ett ord. Hvordan kan ett begrep tilsvare en flott person: Min mor og meg selv?

Det tredje ordet jeg lærte, var «Gud» – et mektigere ord som innebærer den makten i himmelen som skapte hele universet, inkludert min mor og meg selv og alt annet, inkludert min far, brødre, søstre, hunder, katter, planter, fluer, elefanter og andre.

Det fjerde ordet jeg lærte, på skolen, var «helvete», som betyr en veldig stor ild som jeg vil bli brent i etter døden hvis jeg ikke adlyder lærerne mine eller guds ord.

Kraften av ordet «helvete» fikk kroppen min til å skjelve i flere år, før moren min en dag hvisket i øret mitt og sa: Det finnes ingen helvetesild. Jeg ble frigjort fra gudefrykten og begynte å uttrykke meg med ord på papir.

Siden barndommen har jeg følt ordenes makt. Helt fram til i dag har jeg vært overbevist om at ord kan drepe som sverd, faktisk i enda større grad. Noen ganger kan det være farligere å drepe menneskers sinn enn å drepe kroppene deres.

Israels makt

Millioner av mennesker tror også i dag på guds ord i hans hellige bøker.

Gjennom historien har mennesker drept hverandre på grunn av guds ord. Ord som vel å merke har hatt ulik betydning for de herskende klassers materielle interesser, maskert av deres åndelige ord.

Kristne drepte jøder, jøder drepte muslimer, muslimer drepte kristne, shiaer drepte sunnier, protestanter drepte katolikker og så videre. Endeløse blodige kriger siden oppdagelsen av «guds ord» og fram til i dag.

Ved å studere historie og hellige bøker oppdaget jeg at guds ord er ordet fra Herren, herskeren, den politiske makten på jorden, i staten.

I oldtidens Egypt var kongen (faraoen) gud og hersker samtidig. Det var ikke noe skille mellom de styrende makter på jorden og i himmelen.

Folk ble hjernevasket av politisk-religiøse forkynnere og forfattere til å tro på det utrolige. Folks sinn sluttet å tenke logisk under slaveperioden (det patriarkalske klassesystemet), og det har fortsatt slik til i dag.

På grunn av ett vers i guds bok («Det gamle testamentet») har en jødisk stat, Israel, militært invadert en annen stat, Palestina, siden 1948, drepte sine egne folk, og dreper dem fortsatt den dag i dag. Guddommelige, åndelige ord kan maskere jordiske, økonomiske materielle interesser på en svært effektiv måte.

Obamas lureri

Dette er ordenes makt. Du kan endre menneskers sinn med ord, talte eller skrevne eller i form av bilder. Du kan få slaver til å forsvare slaveri av egen fri vilje. Du kan få kvinner til å forsvare sine egne undertrykkere og tilbe dem under såkalte frie valg.

USA-president Barack Obamas tale i Kairo, 4. juni 2009, bekreftet sine egne ord med guds ord fra Koranen og hellige bøker. Obama brukte ordene «fritt valg» for å skjule sannheten om undertrykkelse av muslimske kvinner med slør. Han talte til den muslimske verden og priste de mest undertrykkende regimene i regionen, av politiske, økonomiske, kapitalistiske, patriarkalske og religiøse grunner.

Obama regnes som en av de mest demokratiske, liberale, sekulære herskere i verden i dag. Men hver dag bruker han ord, i eget land og ute i verden, for å skjule sannheten, å pirre religiøse følelser, hjernevaske bevisste og ubevisste, til fordel for sin skjulte amerikanskisraelske, neokolonialistiske, politisk-økonomiske agenda.

2000 egyptere, den utdannede eliten som forstod engelsk og ble invitert til å høre på ham i Kairo, klappet høyt 30 ganger i løpet av hans 50 minutter lange tale. De ble hypnotisert av kraften av hans ord, og de oppdaget ikke før senere at hans veltalte, vakre ord maskerte en stygg sannhet.

Jeg var gjesteprofessor i USA da Obama holdt sin tale i Kairo. Jeg så ham på tv i mitt hjem i Atlanta. Jeg skrev en artikkel på engelsk og arabisk for å demystifisere Obamas ord. På den tiden kunne jeg ikke leve i Egypt, mitt land, på grunn av mitt siste skuespill, publisert i 2006 på arabisk. Det het: «Gud trekker seg under toppmøtet».

Utgiveren i Kairo, Madbouli, brant selv stykket i mars 2007, under press fra politiet. Al-Azhar-moskeens folk (det muslimske tilsvaret til Vatikanet) beskyldte meg for frafall, kjetteri og for å kritisere gud, det guddommelige. En rettssak ble reist mot meg, og det ble krevet at jeg ble fratatt mitt egyptisk statsborgerskap for å leve resten av livet i eksil.

Penn verre enn pistol

Det var den fjerde rettssaken som var reist mot meg, nettopp på grunn av mine skrevne ord. En av disse rettssakene krevde i 2001 at jeg skulle bli skilt fra mannen min med makt, bare på grunn av ordene mine i bøker og artikler. Jeg ble satt i fengsel i tre måneder av Anwar Al-Sadat, Egypts president, i september 1981, fordi ordene mine kritiserte Sadats religiøse-økonomiske politikk. Jeg mistet jobben i det egyptiske helsedepartementet i 1972 på grunn av ordene mine mot kjønnslemlestelse.

Helseministeren på den tiden (sammen med mange leger og muslimske og kristne ledere) beskyldte meg for å ødelegge jenters moral, siden det å kutte klitorisen deres hjelper dem å forbli jomfruer til de gifter seg.

Navnet mitt ble satt på i Egypts dødsliste i 1988, på grunn av romanen Imamens fall, før jeg forlot landet til eksil i 1993. Jeg kom hjem igjen i 1998.

Men jeg følte virkelig ordenes kraft da jeg var i fengsel høsten 1981. Hver dag kom fengselets leder og hans menn for å inspisere cella mi. Hver gang hørte jeg ham si: Hvis jeg finner en penn eller et papir i cella di, er det farligere for deg enn om jeg finner en pistol.

Ordene hans åpnet sinnet mitt for ordenes makt. Siden barndommen hadde jeg kjent denne makten. Faktisk hadde jeg følt den hele mitt liv, men fengselsvokterens ord var entydige og bekreftet det jeg hdde følt siden jeg var fem år.

Neste år, i 2011, vil jeg være 80 år gammel. Jeg har vært tilbake i Egypt siden september 2009, etter å ha vunnet den siste rettssaken. Det egyptiske statsborgerskapet mitt ble ikke tatt fra meg.

Jeg bor i Kairo nå, og jeg fortsetter å bekjempe ord med ord. Jeg bruker aldri et våpen, fordi jeg vet at ord er sterkere enn våpen. Jeg skriver fortsatt sakprosa og fiksjon. Jeg vet at det ikke finnes noe skille mellom fakta og fiksjon. Noen ganger kan du avsløre sannheten mer gjennom fiksjon enn fakta.

Skrive = puste

Hver tirsdag skriver jeg en artikkel på arabisk i Kairo-avisen Al Masry Al Youm. Den siste romanen min ble utgitt på arabisk i Beirut i 2009, med tittelen «Zeina». Å skrive, er som å puste for meg. Jeg føler meg kvalt hvis jeg tvinges til taushet.

Jeg forsøker å fjerne sinnenes slør, å avsløre motsigelser og løgner fortalt av de forente stormaktene, globalt og lokalt (les: glokalt). Hvordan ord kan skjule sannheten og hjernevaske folks sinn, tvinge dem til å akseptere slaveri av egen fri vilje, under det såkalte frie valg, det frie markedet, religiøs frihet, mangfold, demokrati, autentisk identitet, kulturell relativisme og andre vakre, postmoderne, falske ord.

Jeg vet at prisen for å si sannheten er svært høy, men stillhetens pris er enda høyere. Stillhet betyr død, selv om du fortsatt lever. Å si meningen din, betyr å leve i dine egne ord, selv om du dør. Selv gud lever ikke unntatt i Hans ord.

Nawal El Saadawi er lege, forfatter og Egypts ledende feminist. Hun har vært fengslet for sine ytringer. El-Saadawi skriver eksklusivt for Ny Tid.

Uten grenser-spalten drives til ære for den regimekritiske, russiske journalisten Anna Politkovskaja (1958-2006). Hun skrev for Ny Tid, som eneste avis utenfor Russland, fra 10. februar 2006 til hun ble drept utenfor sitt hjem i Moskva 7. oktober 2006.

---
DEL