Optimisme og gråt

Mellom ny klimaoptimisme og Vanuatus rop om klimahjelp etter nok en katastrofe, er vi på leit etter tråden i klimadebatten våren 2015. Men først en tur til Venezia.

Torbjørn Tumyr Nilsen

Tumyr Nilsen skriver jevnlig om miljø for Ny Tid.

Få steder kjenner høyere havnivå på kroppen bedre enn Venezia. Øybyen hvor det i leiligheten jeg nå bor står to par sjøstøvler sentralt plassert i gangen. Vi blir fortalt at venetianere har blitt vant til å høre alarmen fra sykebåten, som har et trinnvist alarmsystem hvor ett fløyt betyr middels fare for flom, to støyt betyr stor fare, og tre støyt betyr ekstremflom. Forrige flom var i februar. Venezia er et klassisk eksempel på konsekvensene av havnivåstigning, men det er også et klassisk eksempel på fortellingen om en sivilisasjons, i dette tilfelle en bys, vekst og fall. I det legendariske foredraget til den britiske forfatteren C.P. Snow, «De to kulturer» fra 1959, tar forfatteren for seg forståelseskløften mellom naturvitenskapen og humanistiske fag og litteraturen. Snow mener denne kløften hindrer oss å finne løsninger på verdens store problemer. I dette foredraget, som senere blir utgitt som bok, bruker Snow Venezias vekst og fall som eksempel. Venezia vokste frem som en handelsstormakt utover middelalderen, og hadde sine største velmaktsdager utover 15–1600-tallet. Venetianernes kontroll over handelen i det indre Middelhavet og karavanefart til Asia gjorde byen til sentrum for verdenshandelen. Men gradvis – med Colombus’ oppdagelse av Amerika, nye kolonimakter og økt konkurranse – svekkes Venezias makt. Før Napoleon gjør ende på det nesten 1000 år lange dogeveldet i 1897, har venetianerne, rike på kultur og kunst, gått rundt i en slags bevisst selvfornektelse, hevdet Snow. Den mektige handelsmannen Andrea Tron beklager seg i 1784 over at venetianerne bare ønsker å leve i «overdreven ekstravaganse» og drive med «pretensiøse fornøyelser», istedenfor å ta vare på den rike historiske handelstradisjonen. Snow skriver, ifølge Wikipedias artikkel om Venezias historie, at venetianerne visste «at historiens gang hadde begynt å gå mot dem», og at man for å overleve trengte «å bryte det mønsteret som hadde krystallisert seg». Men, skriver Snow, venetianerne var «blitt glad i det mønsteret», og klarte aldri å «finne viljen til å bryte det». Presidentens gråt. Men mønsteret rakner til slutt. Alle mønstre rakner. Det er det eneste vi vet. Oljeavhengigheten til Norge, verden og det kapitalistiske systemet, som Venezia en gang var med å bygge opp, vil gradvis erstattes etter hvert som klimaendringene blir tydeligere. Kampen som foregår i dag handler om hvordan denne prosessen vil foregå, hvor mange som må lide. Og hvem som til slutt blir som venetianerne, de største taperne. Viktig i denne kampen er hvilke ord som blir brukt. Den retoriske krigen er for lengst begynt. Ordene til Vanuatus president Baldwin Lonsdale – den anglikanske presten som ble valgt som president i september 2014, etter at syklonen og ekstremværet «Pam» hadde slått inn over land sent på kvelden fredag 13. Mars – er i så måte kanskje viktigst akkurat nå. Da han skulle beskrive skadene overfor BBC, gråt president Lonsdale: «De fleste bygningene er ødelagt. Mange hus er ødelagt. Skoler og helsefasiliteter er ødelagt.» Mandag 16. mars talte Lonsdale under et seminar om katastrofehåndtering i Sendai i Japan. Her var Vanuatus president veldig tydelig på koblingen mellom ekstremvær og klimaendring. «Vi ser at havet stiger … syklonsesongene, varmen, regnet, alt dette er påvirket,» sa presidenten. «I år har vi mer enn noen gang før merket dette … Ja, klimaendringene bidrar til dette.» Nabolandet Kiribatis president, Anote Tong, er blitt verdenskjent for sitt klimaengasjement og advarsler om at landet hans vil bli ubeboelig innen 2050. Tong fulgte opp Londsdale fra talerstolen på samme møte. «For oss ledere fra disse lavtliggende atollene, er det tydelig at ødeleggelsene fra global oppvarming påvirker folket vårt. Det er en katastrofe som truer våre rettigheter og vår fremtidige overlevelse.» Klimaoptimismen. Stemmene til statslederne i Stillehavet og andre lavtliggende nasjoner er de viktigste å lytte til i klimadebatten. Likevel er det sjelden de når frem. En som derimot når frem, er nobelprisvinner fra 2007, Al Gore, som har turnert som en dresskledd klimaktivist i mange år. Hans powerpointpresentasjoner har blitt kalt dystopiske og skremselspropaganda av hans fiender. Men nå har dystopiene og skremmebildene blitt erstattet med optimisme. I et intervju med New York Times fremstilles Gore som en ihuga teknologioptimist. Han fokuserer på veksten i fornybar energi som har tatt av på overraskende vis. Fremveksten av solcelleteknologi i Dubai og Bangladesh, vindkraft i Tyskland, og fornybarrevolusjonen i Kina. Han mener dette er det skarpe bruddet med fortiden klimakampen trenger. Gore, veganeren med cowboystøvler, sammenlikner veksten innenfor fornybarbransjen med den vi har vært vitne til innen mobiltelefoni. I 1980 spådde konsulenter i AT&T at det innen år 2000 ville bli solgt 900 000 mobiltelefoner i verden. I 2000 var det solgt 109 millioner mobiltelefoner, i dag 7 milliarder. Gore mener det samme mønsteret vil skje innenfor fornybarbransjen. Han regnes som en av de viktigste meningsdannende ledere innen den globale klimadebatten. Og i Norge følger politikerne etter. «Jeg blir omstillingsoptimist av å lese denne rapporten. Klimaspørsmålet må ikke sees som en byrde som begrenser mulighetene for verdiskapning, men snarere som en mulighet for utvikling og vekst,» sa Erna Solberg etter at en ny internasjonal rapport om klimaendringer, omstilling og teknologi ble lansert i fjor av en internasjonal energi- og klimakommisjon, hvor blant annet Jens Stoltenberg sitter. Klimaminister Tina Sundtoft hengte seg på og var glad for at «det som er bra for klimaet, også er bra for vekst og velferd». Vi trenger å tilby en troverdig klimabevegelse. En som er stor nok til å gi folk håp om suksess. Når det skjer, kommer folk til å hoppe om bord. Optimisme til besvær. Så hvor står vi da i denne klimadebatten anno mars 2015? En klimadebatt hvor man i kakofonien av stemmer hører alt fra klimaoptimisme til alarmisme og gråt. Mens klimainvestorer sitter på tørre kontorer og mener at alt er mulig, ser Vanuatus bønder at saltvann trenger inn i åkrene deres. Og imellom dem – alle andre mennesker, de som lever livene sine over hele verden og på et eller annet vis skal motiveres til endring av tankemønstre, drømme nye drømmer og helst gå ut i gatene for å kreve endring. I desember skal toppledere møtes på klimakonferanse i Paris. Drømmene om den store klimaløsningen der har for lengst falmet, etter gjentatte dårlige løsninger på tidligere konferanser. Vi spør en av Norges klimadebattanter som samtidig er god med ord. Espen Stueland gir ut en klimapamflett og er initiativtaker til Forfatternes klimaaksjon. Han mener det vi nå opplever, denne vaklingen mellom optimisme og pessimisme, er naturlig for folk som er opptatt av klimakrisen. «Det er hele den gigantiske kloden det dreier seg om: kompleks, vidunderlig, uoverskuelig – og i dramatisk, kolossal endring,» sier Stueland til Ny Tid.  Han påpeker at det finnes utallige observasjoner, fenomener, data og prosesser å rette oppmerksomheten mot, positive og negative. «Forstår jeg Al Gore rett, velger han nå å fokusere på hva som blir gjort, på omlegginger og endringsprosesser. Med det blikket vil man se at det er utallige foretak og mennesker som bidrar til å finne blant annet teknologiske løsninger. Små nødvendige grep alle kan gjøre.» Det store bildet. Hver eneste dag detter det inn et nyhetsbrev fra noe som kaller seg Clean Technica i Ny Tid-innboksen. Det siste som er kommet inn, har blant annet nyheter fra Georgetown i Texas, som satser på 100 prosent solenergi innen to år, nyheter om at solflyet Solar Impulse 2 nylig tok av fra Varanasi i India i retning Mandalay i Burma, og at Kina skal installere vindkraftprosjekter tilsvarende mer enn 15 gigawatt i løpet av 2015. Det er med andre ord ikke mangel på gode grønne nyheter. Klimaforfatter og -aktivist Espen Stueland ber oss imidlertid om ikke å glemme det store bildet. I det bildet er det andre momenter som blir synlige: varmerekorder, ekstremvær, vannmangel, truede dyrearter, et økonomisk system som kverker klimaet, et enormt energibehov. «En relevant strategi løfter frem det løfterike, men glemmer ikke det større bildet. Og heller ikke det ’lille bildet’, måten du og jeg lever på. De avgjørende endringene vil komme, etter politiske beslutningsprosesser som griper inn i det økonomiske, i energipolitikk og så videre.» Det viktige spørsmålet er for Stueland hva man gjør med politikerne som helt mangler situasjonsforståelse. Ja, hva gjør man? Og hva kan folk som ser på seg selv som klimaengasjerte mennesker faktisk gjøre? «Klimakampen handler om å få alle og enhver til å forstå at de utgjør en forskjell,» sier Stueland. «At omleggingen ikke kan overlates til ettertiden eller til noen andre et annet sted på kloden.» «Vi må alle bidra til å redusere klimaendringene, Norge har et spesielt ansvar. Det handler om å få folk til å forstå at det er alvorlig, men uten å skremme, uten å bli alarmist. Dette er vanskelig. Passivitet og lammelse er farlige blindveier.» Globalaktivismen. I klimakrisen er det imidlertid så mange skadelidende at det virker rart at det ikke finnes et større krav fra en forent verden om at noe må skje, at noe må gjøres. Når vinbønder i Italia ser at det kan bli vanskelig å dyrke vindruer i regionen om noen tiår, hvorfor ser vi ikke at de slår seg sammen med stillehavsnasjoner og miljøaktivister, forsikringsselskaper og urfolk? Hvor er det globale klimaraseriet, den globale klimafrustrasjonen? En som lever tett på denne frustrasjonen til daglig, er den globale klimaaktivisten Bill McKibben. Gjennom utallige bøker og oppstarten av grasrotorganisasjonen 360.org har amerikaneren mange erfaringer med hvordan klimaengasjement skapes. McKibben sier til Ny Tid at det ikke er mangel på bekymringer og frustrasjon blant folk. Det er bare det at folk blir så maktesløse. «Global oppvarming føles så stort, hver og en av oss føler seg så liten. Og sånn er det jo, også,» sier McKibben. Han fortsetter: «Men det er derfor vi trenger å tilby en troverdig klimabevegelse. En som er stor nok til å gi folk håp om suksess. Når det skjer, kommer folk til å hoppe om bord.» I november intervjuet Ny Tid klimakrigere i Stillehavet, som blokkerte en australsk kullhavn i regi av nettopp 360.org. McKibben spår flere klimakrigere i tiden som kommer. «Jeg kjenner veldig mange folk som har havnet i fengsel allerede. Jeg håper og forventer flere i tiden som kommer.» McKibben mottok Gandhi Peace Award i 2013, og er blitt plassert på listen over de 100 mest innflytelsesrike personene i verden av magasinet Forbes. Hans siste bok er Oil and Honey: The Education of an Unlikely Activist (Times Books, 2013). Og det er nettopp oljeindustrien McKibben mener den globale klimaaktivismen må angripe. «Når bevegelsen blir stor nok, vil den bryte makten til Exxon, Statoil og Gazprom. La oss håpe at når det skjer, vil det være noe igjen å redde.» Han mener det store hinderet for klimaløsning er disse selskapene og «de små gruppene med menn som er villig til å ødelegge planeten i stedet for å endre forretningsmodell». Han mener at disse fossile bastionene har for stor makt over klimaforhandlingene: «Vi trenger å legge press på fossilindustrien alle steder – hvis den mykes opp, minsker kontrollen de har på forhandlingene i Paris i desember.» Klimaredningen. Oppfordringen kunne med andre ord ikke vært tydeligere fra Bill McKibben om at nordmenn må begynne å engasjerer seg i kampen mot oljeselskapet Statoil. Espen Stueland mener det er samspillet mellom politikerne og oljebransjen som må synliggjøres: «Som verdens rikeste nasjon har vi all verdens muligheter. Så hva gjør vi? Politikerne manipulerer ’iskanten’ og tilrettelegger for mer oljeproduksjon – selv om de vet at det vil bidra til global oppvarming med alt det fører med seg. Det er grenseløst kynisk, og det er ikke en farbar vei.» Tilbake til Venezia og foredraget til C.P. Snow er det for lengst klart at Norge og andre oljeavhengige land har stivnet i et krystallisert mønster det er vanskelig å bryte. Bare hør på oljeminister Tord Lien (Frp), som mandag denne uka uttalte følgende til NTB om åpningen av det nye oljefeltet Eldfisk II: «Eldfisk har vært og er en del av den fantastiske utviklingen av Ekofisk-området som startet for mer enn 40 år siden. Eldfisk II muliggjør at produksjonen fra Ekofisk-området, som har vart i 40 år, kan vare i 40 år til.» Det er mye å lære av å studere ulike samfunns vekst og fall. Venezias undergang var varslet, og var et resultat av mange ulike faktorer: endrede handelsmønstre, nye oppdagelser, ny teknologi og krig og katastrofer. Likevel klarte dogene som styrte Venezia å styre handelstaten gjennom nesten 1000 år. Så lang tid har vi ikke i dag. På samme måte er det en rekke faktorer som til slutt vil komme til å få verden gjennom klimakrisen. Vi trenger både Al Gore på toppen, grasrotaktivister som Bill McKibben, og forfattere som Espen Stueland som ser at klimakampen må kjempes på alle plan. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med de politikerne som ikke ser at «historiens gang er begynt å gå mot dem». Doger av i dag som klamrer seg til de gamle løsningene på nye problemer, og som fremdeles hører mest på oljeselskapene i sine beslutningsprosesser. I klimaforståelse har Vanuatus president kommet lenger enn mange norske politikere. Bill McKibben har funnet ut at det beste i kampen mot disse er å kjempe: «I stedet for å anta at våre ledere vil ta til fornuft og løse problemet, har vi forstått at altfor mange av dem har altfor tette bånd til fossilindustrien. Vi har funnet vår egen valuta å jobbe innenfor: lidenskap, ånd og kreativitet.»   Torbjørn Tumyr Nilsen er journalist i Ny Tid. torbjorn@nytid.no

---
DEL