Opptøyer fremfor streik 

Opptøyene er vår tids reaksjon på kapitalisme, slik streikene var det før i tiden.

Veronica Diesen
Diesen arbeider som uavhengig kritiker, skribent og foreleser med hovedvekt på anvendt politisk filosofi. veronicadiesen@gmail.com

Joshua Clover:
Riot. Strike. Riot: The New Era of uprisings
Verso, 2016

screen-shot-2016-09-06-at-17-01-09Den 4. august 2011 ble den 29-årige Mark Duggan skutt og drept av politiet i Tottenham i Nord-London. Rett etter politidrapet førte fredelige demonstrasjoner mot politiets manglende respons i saken til økte protester de kommende dagene, og opptøyer spredte seg til andre deler av landet. Mellom 6. og 11. august fulgte ildspåsettelser, plyndring og vindusknusing i Londons fattigste kommuner som Lewisham, Tottenham Hale, Tower Hamlets, og utenfor London til byer som Liverpool, Nottingham, Manchester, Leeds, Leicester og Coventry.

Etterhvert som opptøyene spredte seg, satte politiet inn en motoffensiv som blant annet resulterte i massearrestasjoner og skjerpede straffeutmålinger. En analyse utført av The Guardian (18. august 2011) avslørte at rundt 1000 domfellelser relatert til opptøyene ga fengselsstraffer med 25 prosent lengre varighet enn normalt for liknende overtredelser. De strenge straffeutmålingene viste en gjengs oppfatning om opptøyer i seg selv – ikke bare blant den konservative høyrefløyen, men også blant majoriteten av en organisert venstreside – opptøyer anses ensbetydende med plyndring, vandalisme og vold.

screen-shot-2016-09-06-at-17-00-17Streik kontra opptøyer. Et av problemene slik Joshua Clover ser det i boken Riot.Strike.Riot – The New Era of Uprisings, er at opptøyet som kollektiv aksjonsform mangler en adekvat kriseteori. Den stilles kun opp som streikens rake motsetning. Der arbeiderbevegelsens aksjoner tradisjonelt viser en tydelig politisk organisering med krav om lønnsbetingelser og arbeidsrettigheter, synes opptøyenes krav om sosial og politisk endring å være blottet for dette. Clover påstår at når opptøyene blir i opposisjon til streikens aksjonsform, reduseres opptøyene til en depolitisert uorden hvor ingen lenger synes å vite hva de vil.

Likefullt er opptøyene på fremmarsj og arbeiderbevegelsens streiker på retrett. Opptøyene som startet i Tottenham i London i 2011, er bare én kollektiv aksjon i serien av en rekke opptøyer som i nyere tid kan sies å ha sine røtter tilbake til Watts, Newark, Detroit. Her går en linje fra Tiananmen-plassen i 1989 og Los Angeles i 1992 og frem til vår egen tid med Säo Paolo, Gezi Park og San Lazaro. Listen er lang: Clover nevner eksempelvis de protorevolusjonære opptøyene på Tahrir-plassen og videre Clichy-sous-Bois, Oakland, Ferguson og Baltimore. Han beskriver også studentokkupasjoner som den av toryenes hovedkvarter på Millbank i London i 2010. I det hele tatt, skriver Clover, listen med opptøyer i nyere tid bare fortsetter og fortsetter.

Gitt historisk kontekst. Clover utarbeider en adekvat kriseteori for opptøyer basert på en historisk-materialistisk metode integrert med forståelsen av kampenes praksis. Han er kritisk til sosialistiske teorier med programskrifter og spesifikke instrukser på hvordan en bør kjempe mot stat og kapital – de er basert på vage premisser om at dette en gang fungerte. Av samme grunn forklares heller ikke fagforeningers og venstreradikale organisasjoners rekrutteringsproblemer ut fra en generell manglende vilje eller frigjort arbeiderbevissthet.  Ifølge Clover må man betrakte forholdet mellom opptøyer og streik i en gitt historisk-materiell kontekst for aksjonsformene i seg selv. Med historiens periodiseringer står begge praksiser i forhold til marked og kapital: Det  førmoderne opptøyet var en forløper til kapitalismens industrielle revolusjon der streiken og arbeiderbevegelsen ble etablert.

Opptøyet som praksis forholder seg til marked, pris og distribusjon, mens streiken er direkte knyttet til lønnskamp og kapitalistisk produksjon.

Det er fåfengt å operere med en altfor smal forståelse av begrepet proletariat.

På 1700-tallet med matmangel og prisinflasjon, blokkerte man skipsfarten for å forhindre eksport av nødvendige livsmidler fra de lokale markedene. I overgangen fra det føydale til det kapitalistiske samfunnet blir samtlige kollektive verdier underordnet profittens imperativ. Det føydale samfunnets leilendinger ble fordrevet til et landløst proletariat avhengig av lønnsarbeidet for å overleve. Uten arbeid gjaldt kun fattigdomsloven. Men som Clover nevner, er null lønn også en lønn idet den fungerer som et viktig supplement for å holde liv i armeen av reservearbeidere.

De overflødige. Bevegelsen fra opptøyer til streiker korresponderer med den industrielle revolusjonen og lønnsarbeidet i begynnelsen av Storbritannias lange 1800-tall. Neste overgang fra streik til store opptøyer hører slik Clover beskriver det til USAs hegemoniske oppløsning i slutten av 1900-tallet og til krisen for «prime circulation».

Vi står nå midt i kapitalismes katastrofale høst hvor vekst og profitt har nådd et metningspunkt. Kapitalismen har henfalt til finansiell ekspansjon og pengesirkulasjon. I denne fasen blir den menneskelige arbeidskraft mer og mer overflødiggjort og henvist til en uformell økonomi med midlertidige kontrakter, strøjobber og blodsugende kredittsystemer i en nedadgående fattigdomsspiral.

Ifølge Clover er dagens befolkningsoverskudd med på å utvide de globale opptøyene. Til forskjell fra arbeidernes kamp kreves det ikke med dagens opptøyer at man skal være arbeider, slik som med streikene. Det er snarere mangelen eller frarøvingen av ressurser og egen eiendom som forener alle i opptøyene – ute i gatene, på barrikadene og med plyndringene.

Overbefolkningen fører også til rasediskriminering i hele den vestlige verden. Kapitalismen har alltid produsert og reprodusert sosiale forskjeller i arbeidsmarkedet med lønnsforskjeller. Eksempelvis med doble arbeidsledighetstall blant svarte amerikanere i forhold til gjennomsnittet for resten av befolkningen. I USA foregår en systematisk overflødiggjøring av den svarte amerikanske befolkningen parallelt med utvidelsen av fengselsindustrien. Rett og slett en rasediskriminering av ulønnet liv.

Proletariatet som negasjon. Oppsummert er Clovers problemstilling at det er fåfengt å operere med en altfor statisk og smal forståelse av begrepet proletariat. Proletariatets kamp kan ikke bare sees i forhold til streiken som aksjonsform. Man kan heller ikke sørge over den gradvise svekkelsen av arbeiderbevegelsen. Snarere må man ta de omfattende opptøyene på alvor og få repolitisert vår forståelse av dem.

Spørsmålet om rase er en underordnet del av en større antagonistisk helhet når det gjelder proletariatet i vid forstand. Clover bruker Gilles Dauvés’ beskrivelse av proletariatet heller som negasjonen av samfunnet, en befolkning uten ressurser – som i Marx’ forstand ikke har noe annet å miste enn sine egne lenker. Men hva betyr dette? Følgen er at proletariatet ikke ville kunne frigjøre seg selv «uten at det samtidig vil ødelegge den eksisterende samfunnsordenen» i sin helhet.

---
DEL