Opptøyer fremfor streik 

Opptøyene er vår tids reaksjon på kapitalisme, slik streikene var det før i tiden.

veronicadiesen
Diesen arbeider som uavhengig kritiker, skribent og foreleser med hovedvekt på anvendt politisk filosofi. veronicadiesen@gmail.com

Joshua Clover:
Riot. Strike. Riot: The New Era of uprisings
Verso, 2016

screen-shot-2016-09-06-at-17-01-09Den 4. august 2011 ble den 29-årige Mark Duggan skutt og drept av politiet i Tottenham i Nord-London. Rett etter politidrapet førte fredelige demonstrasjoner mot politiets manglende respons i saken til økte protester de kommende dagene, og opptøyer spredte seg til andre deler av landet. Mellom 6. og 11. august fulgte ildspåsettelser, plyndring og vindusknusing i Londons fattigste kommuner som Lewisham, Tottenham Hale, Tower Hamlets, og utenfor London til byer som Liverpool, Nottingham, Manchester, Leeds, Leicester og Coventry.

Etterhvert som opptøyene spredte seg, satte politiet inn en motoffensiv som blant annet resulterte i massearrestasjoner og skjerpede straffeutmålinger. En analyse utført av The Guardian (18. august 2011) avslørte at rundt 1000 domfellelser relatert til opptøyene ga fengselsstraffer med 25 prosent lengre varighet enn normalt for liknende overtredelser. De strenge straffeutmålingene viste en gjengs oppfatning om opptøyer i seg selv – ikke bare blant den konservative høyrefløyen, men også blant majoriteten av en organisert venstreside – opptøyer anses ensbetydende med plyndring, vandalisme og vold.

screen-shot-2016-09-06-at-17-00-17Streik kontra opptøyer. Et av problemene slik Joshua Clover ser det i boken Riot.Strike.Riot – The New Era of Uprisings, er at opptøyet som kollektiv aksjonsform mangler en adekvat kriseteori. Den stilles kun opp som streikens rake motsetning. Der arbeiderbevegelsens aksjoner tradisjonelt viser en tydelig politisk organisering med krav om lønnsbetingelser og arbeidsrettigheter, synes opptøyenes krav om sosial og politisk endring å være blottet for dette. Clover påstår at når opptøyene blir i opposisjon til streikens aksjonsform, reduseres opptøyene til en depolitisert uorden hvor ingen lenger synes å vite hva de vil.

Likefullt er opptøyene på fremmarsj og arbeiderbevegelsens streiker på retrett. Opptøyene som startet i Tottenham i London i 2011, er bare én kollektiv aksjon i serien av en rekke opptøyer som i nyere tid kan sies å ha sine røtter tilbake til Watts, Newark, Detroit. Her går en linje fra Tiananmen-plassen i 1989 og Los Angeles i 1992 og frem til vår egen tid med Säo Paolo, Gezi Park og San Lazaro. Listen er lang: Clover nevner eksempelvis de protorevolusjonære opptøyene på Tahrir-plassen og videre Clichy-sous-Bois, Oakland, Ferguson og Baltimore. Han beskriver også studentokkupasjoner som den av toryenes hovedkvarter på Millbank i London i 2010. I det hele tatt, skriver Clover, listen med opptøyer i nyere tid bare fortsetter og fortsetter.

Gitt historisk kontekst. Clover utarbeider en adekvat kriseteori for opptøyer basert på en historisk-materialistisk metode integrert med forståelsen av kampenes praksis. Han er kritisk til sosialistiske teorier med programskrifter og spesifikke instrukser på hvordan en bør kjempe mot stat og kapital – de er basert på vage premisser om at dette en gang fungerte. Av samme grunn forklares heller ikke fagforeningers og venstreradikale organisasjoners rekrutteringsproblemer ut fra en generell manglende vilje eller frigjort arbeiderbevissthet.  Ifølge Clover må man betrakte forholdet mellom opptøyer og streik i en gitt historisk-materiell kontekst for aksjonsformene i seg selv. Med historiens periodiseringer står begge praksiser i forhold til marked og kapital: Det  førmoderne opptøyet var en forløper til kapitalismens industrielle revolusjon der streiken og arbeiderbevegelsen ble etablert.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.