Bestill sommerutgaven her

Oppslukt av det ytre

Helmut Newton - The Bad and the Beautiful
Regissør: Gero Von Boehm
(Tyskland)

FOTO: Fotograf Helmut Newtons kontroversielle kultstatus vedvarer lenge etter hans død.

For noen var Helmut Newton (1920–2004) feminist, for andre var han kvinnehater. Men mannen er ikke identisk med fotografiene sine. Som Susan Sontag sa i et TV-program (vist i filmen), er det ikke uvanlig at herskere elsker sine slaver, bødlene forelsker seg i sine ofre, og mange misogyne menn sier at «de elsker kvinner, men viser det på en ydmykende måte». Newton gjorde nettopp det. Men å si at han var kvinnehater, vil være en forenkling. Kompleksiteten i arbeidet til denne ekstraordinære mesterfotografen går langt utover dualismen av mennesket og arbeidet.

Vi kan ta hans historiske betydning som et eksempel: Dagens publikum kan lett identifisere bruken (og plasseringen) av kvinner som objekter i hans mest berømte verk. Likevel vil vi som festet og danset til musikk av The Cure og Grace Jones, huske hvor befriende bildene hans var da vi så dem for første gang – akkurat som musikken.

Den visuelle kulturens triumf

Det er selvsagt ingen tilfeldighet at filmens musikkspor i stor grad består av sanger som handler om bilder og blikk. Musikken var, sammen med Newton og hans svart-hvitt fotografier, en katalysator til et viktig brudd med kulturen i det globale nord, og et opprør mot elitenes smak og høykultur.

Menn opptrer, kvinner viser seg frem.

Hvor heftig og fargerikt dette opprører egentlig var, skjønner vi når vi hører Newton erklære: «For meg finnes det to fy-ord (‘dirty words’) innen fotografering, det første er ‘kunst’, det andre ‘god smak’.» Fotografier var, inntil da, vurdert som underordnet teksten. Opprøret styrket og frigjorde kvinnene. De var ikke bare gjenstander for det universelle blikk, men også – gjennom å være bevisst at de ble sett på – bærerne av hva som var ansett som passende og ‘god smak’.

Newtons bilder av kvinner i upassende sammenhenger og posisjoner er, akkurat som høns i høye hæler eller diamanter på en slaktebenk, en feiring av denne nyvunne ytringsfriheten.

Helmut Newton

Kvinneblikk

Filmens regissør, Gero Von Boehm, har samlet inn private opptak og filmklipp fra Newtons arbeid og privatliv som tidligere aldri har vært vist. Sentralt i filmen er åpenhjertige intervjuer med flere av de kvinnelige stjernene i hans ikoniske portretter og motefotografier, fra Grace Jones og Charlotte Rampling til Isabella Rossellini og Nadja Auermann. Deres tolkninger av Newtons fotografiske virke er omfattende, grundig og opplysende. De benekter alle den antatte sexismen i Newtons bilder, men det er deres kompetanse mer enn fornektelsen som vitner om viktigheten av det de deltok i, og en erkjennelse av at det å se innebærer maktforhold. Kvinner gjøres underlegne via synsfeltet og blikket: Menn opptrer, kvinner viser seg frem. Eller, oversatt til det visuelle landskapet: Menn ser, og kvinner blir sett på.

Ser vi til europeisk kunstmalertradisjon, er den fylt med avbildninger av kvinner – fra Tintorettos Suzanna and The Elders (1955) til Velasquez’ The Rokeby Venus (1949–51) der modellene åpenbart er klar over at de blir sett på, men de gjengjelder ikke betrakterens blikk. I motsetning til disse tradisjonelle europeiske maleriene møter kvinnene i Newtons bilder blikket til den som ser på dem.

«Newton-kvinnen»

Selv om kvinnen har en passiv rolle, kan hun bli oppfattet som farlig – den klassiske femme fatale, som i filmen Gilda (med Rita Hayworth i hovedrollen) fra 1946. «Newton-kvinnen» er en videreutvikling av kinolerretets femme fatale, håndverksmessig dyktig presentert i hans fotografier av Isabella Rossellini, der kvinnen selv i de mest umulige og ukomfortable positurer aldri glemmer sin rolle og holder blikket fast.

Slike bilder banet vei for flere kvinnelige fotografer som tok kameraet og fremstillingen av kvinnelig seksualitet i egne hender. Deres arbeider – fra Nan Goldings hjerteskjærende The Ballad of Sexual Dependency (1985) til Natacha Merritts autoerotiske/pornografiske Digital Diaries (2000) – introduserte en helt ny måte å se kvinner på. Kvinner presentert og fremstilt av kvinner.

Uttrykkets makt

I årene Newton tok majoriteten av sine fotografier, var det å ha kontroll over hvordan man ble oppfattet av andre, en mulighet forbeholdt de få. Gleden av å skape sitt eget image var en stor luksus. I dag kan vi se på oss selv konstant via smarttelefon, og vi bestemmer selv hvordan vi fremstår daglig via sosiale medier. Kanskje er det derfor denne filmen, full av sexy, spennende og provokative bilder, virker så kjedelig. Den gjør Newtons kommentar, i starten på filmen, «filmene jeg har sett om fotografer, er forferdelig kjedelige», til en selvoppfyllende profeti.

I motsetning til tradisjonelle europeiske malerier møter kvinnene i Newtons fotografier betrakterens blikk.

Hovedårsaken ser vi i den hyppige bruken av kontaktremser av fotografier som vises filmen gjennom – et ønske om å vise alt, ikke bare det utvalgte bildet, men også alle de andre som ble knipset under fotoshooten, verket og mannen, bilder av modellene, men også av fotografen. Denne absolutte transparensen eliminerer alle nyanser. Først og fremst er det ikke spor av de negative sidene ved image-fascinasjonen. Fremstillingens makt, imagets makt, er ikke bare forbeholdt popkultur og subkultur og mennesker med forskjellige seksuelle, etniske eller andre identiteter, men var også motoren i markedsførings-, reklame- og PR-bransjen, samt utgjorde det ideologiske grunnlaget for moderne kapitalisme: virtualiseringen av verdiskapningen som forårsaket den globale finanskrisen i 2008 og den nåværende situasjonen med enorme sosiale forskjeller.

Crocodile Wuppertal 1983 Foto Helmut Newton

Dessverre ser en del av Helmut Newton ut til å være tapt i dokumentarfilmen. Anstrengelsene etter å gjenskape det perfekte image skapte en litt utenom-det-vanlige look for de unge, vakre og sexy. Rike også, som vi blir påminnet om av den tyske skuespillerinnen Hanna Schygulla i et av filmens bedre øyeblikk. Det er også hun som nevner mesterfotografens redsel for døden, men dette er ikke nok til å trenge gjennom overflaten. Selv en scene med kona June, som fleiper med at Newton ikke klarer å kjenne forskjell på ull og kasjmir når han tar på et klesplagg, klarer å gjøre et vanskelig portrett fullt ut levende. Men det illustrerer perfekt mesterens oppslukende interesse for utseendet og det ytre, et engasjement som kanskje best kan beskrives gjennom teksten til en av The Cures sanger: «The pictures are all I can feel.»

Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.

Du vil kanskje også likeRELATED
Anbefalte

22. juli / Generasjon Utøya (av Aslaug Holm, …)Utøya som arnested for gryende partitilknytning: Denne generasjonen lar seg fortsatt ikke kneble.
22. juli / Arven etter 22. juli (av Tommy Gulliksen)Tommy Gulliksens andre dokumentar om 22. juli viser en sårbarhet som er både reflekterende, undrende og oppriktig ærlig.
Oslo-avtalen / Oslo (av Bartlett Sher, …)Den eskalerte konflikten mellom Israel og palestinerne minner oss igjen om at Oslo-avtalen i 1993 ikke førte til fred. Og dermed føles HBO-filmen Oslo nærmest som naiv eskapisme.
Demens / It Is Not Over Yet (av Louise Detlefsen)Sykepleier May Bjerre Eiby har utviklet en ny behandlingsmetode av eldre med demens, med klokkertro på «klem og kake».
Gunda / Gunda (av Viktor Kossakovsky)En film på grisens egne premisser.
Kortfilm / Stolen Fish, … (av Gosia Juszczak, …)Med svært ulike innfallsvinkler viser to av dokumentarene på Kortfilmfestivalen hvor forstemmende langt unna vi er en bærekraftig utvikling.