Oppskrift på oppmerksomhet

Hvorfor vies Harald Eia og Aslak Nore så mye spalteplass? Jo, fordi de maner frem skrekkbilder av våre kulturelle autoriteter, og å går løs på dem med tenner og klør.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De siste årene har en håndfull nye medieaktører markert seg på en provoserende og aggressiv måte i media. Innenfor humorfeltet snakker man om en «ny» humor, ledet an av Bård Tufte Johansen og Harald Eia som kakler og blotter seg. Innen kulturjournalistikken har noen unge kulturjournalister som Magnus Marsdal og Aslak Nore skapt seg et navn ved å kritisere kulturelle autoriteter som Natt og Dag og Morgenbladet

På en måte prøver både komikerne og kulturjournalistene å avsløre hva autoritetene egentlig holder på med. Da Bård Tufte Johansen kaklet i TV2-nyhetene ville han vise hvor feige TV2 var som plutselig viste bekymring for Thorbjørn Jagland, etter å ha presset han til kollaps. Nore ville avsløre Morgenbladet som en konservativ elitistavis, som ikke skulle få fremstille seg som progressive. Han prøvde også å avmaskere den populære SV-politikeren Inga Marte Thorkildsen som en intimitetstyrann, mens Magnus Marsdal prøvde å kle opp kultprogrammet Lille Lørdag som hore for nyliberalismen.

Avmaskeringer og degraderinger

Felles for våre mest markerte komikere og kulturjournalister er at de benytter seg svært aktivt av kulturelle stereotyper. Noen av de kulturelle typene Harald Eia har gått løs på er «den kulturelle nynorskmannen», «den maktkritiske journalisten» og «den liberale seksualopplyseren». Dette er kjente figurer i den norske kollektive bevisstheten, og er kulturelle størrelser vi normalt nærer respekt for. Aslak Nore beveger seg også i midtsjiktet av våre kulturelle autoriteter når han går løs på politikere på Stortinget, «hipstere» i Natt og Dag og intellektuelle i Morgenbladet.

Eia og Nore er imidlertid svært forskjellige i hvordan de avmaskerer sine autoriteter. Eia bruker humor og degraderer autoritetene via groteske overdrivelser. I den kjente sketsjen om «skrukken» lar han den ungdommelige seksualopplyseren ta oppgaven sin så alvorlig at han viser frem den nakne rumpa si på fjernsynsskjermen. Den paternalistiske idealisten har ikke kontakt med virkeligheten, og blir fremstilt som en rumpe. Det er latterliggjørende. Etter samme prinsipp fremstilte Bård Tufte Johansen TV2-nyhetene som en selvhevdende og kaklende høne i sin jakt etter Thorbjørn Jagland. Komikerne vrenger våre vante forestillinger så vi får se dem fra en annen side. De har imidlertid ingen intensjoner om å vise hvordan samfunnet bør være. Latteren er sjefen, og i det de selv begynner å fremstå som autoriteter i media, gjør de grundig narr av også dette bildet.

Kultursnobben

Aslak Nore, på den andre siden, bruker kulturjournalistikkens egne degraderende stereotypier i sine avmaskeringer av autoritetene. I sitt angrep på Morgenbladet maner han frem bildet av den livsfjerne og elitistiske kultursnobben, som ikke ser lenger enn sin egen monokkel. Med noen sitater fremstilles den arketypiske akademikeren Adorno som Morgenbladets muse: «En skallet overklassejøde fra 30-tallets Sentral-Europa, som aldri hatt sett på TV og mente jazz var djevelens musikk,» skriver Nore i Dagsavisen på forsommeren. Bildene er aggressive og arrogante, men først og fremst sterke og velkjente. De er nesten like karikerte som Eias, og kunne fort vært komiske. Men hvorfor er ikke Nore morsom? Fordi han bruker autoritetenes eget språk, form og forum, og tydelig har et ønske om selv å bli ansett som en autoritet.

Intimitetstyrannen

I kritikken av Inga Marte Thorkildsen vekker Nore Richard Sennets velkjente intimitetstyrann til liv; den kvelende personlige politikeren som ikke skiller mellom følelsesliv og politisk liv. Gjennom sitater der Thorkildsen uttaler sitt følelsesmessige engasjement for svakstilte, voldstruede kvinner utmales bildet av en populistisk retoriker som er villig til å sette til side vårt etablerte politisk byråkrati for å nå sine mål. Det er et trusselbilde like gammelt som politikken selv; folkelige krefter med sine emosjonelle og forenklende retorikk, truer fornuft og realpolitikk. Nore fremstiller her Thorkildsen som et symptom på en av våre mest kjente modernitetskriser.

Avantgarden går mainstream

I kritikken av Natt og Dag benytter Nore en like innarbeidet kulturell forfallstanke; avantgarden som blir mainstream. Gratisavisen, som i sin tid var utfordrende og nyvinnende, er nå blitt tam og kjedelig; de som en gang hadde noe viktig å si har blitt konvensjonelle og kommersielle. Her maler Nore igjen med bred kost, og her blir det påtakelig at bildet ikke passer med virkeligheten. Å omtale en reklamefinansiert avis som en avantgarde-publikasjon er i utgangspunktet svært tynt, spesielt når den omtales slik fordi den var en del av den kollektive urbane utviklingen på 90-tallet. En avantgarde opererer i den marginale delen av kulturen, og idet den blir allemannseie opphører den. En reklamefinansiert gratisavis er per definisjon mainstream; den baserer seg på å reflektere det den gjennomsnittlige unge, urbane leseren er interessert i. Det er fordi avisen har vært god på dette at den har overlevd så lenge. Et annet tvilsomt punkt er Nores beskrivelse av overgangen fra 90-tallets til 00-tallets tidsånd. Han mener 90-tallet var preget av ironi og distanse, mens overgangen til 00-tallet markerte et nytt alvor, som blant annet Attac representerer. Natt og Dag var ikke i bresjen for noe «nytt alvor», og omtales derfor som datert og mainstream. Men Natt og dag har alltid vært mainstream, og det er derfor urimelig å kritisere avisen for ikke å generere nye former for aktivisme. Men bildet av den engang banebrytende rebellen som etter hvert innordner seg systemet og blir «sellout» er sterkt. Så sterkt at vi nesten mister av syne hva Natt og Dag egentlig er, og har vært.

I alle sakene Nore har fått oppmerksomhet for, har han malt fanden på veggen i svært gjenkjennelige former. Analysene og eksemplene er så iøynefallende konvensjonelle at de gir en sterk gjenkjennelseseffekt – og de provoserer autoritetene som blir satt i bås.

Forenklende skrekkbilder

Gevinsten ved å gå løs på autoritetene på denne måten er mange. Skribenten skaper sterke reaksjoner hos betydningsfulle personer, og kan raskt innkassere oppmerksomhet og spalteplass. For den offentlige debatt kan det være positivt at sentrale kulturelle spørsmål settes under debatt – noe slike innlegg bidrar til. Faren ved å gjøre som Nore og Marsdal er imidlertid at de bildene som benyttes er så sterke at de blender og vokser seg større enn det forholdet de skal beskrive. For eksempel gjør Magnus Marsdal en nyliberalistisk lesning av Lille Lørdag ved å sakse ut Lille Lørdags sketsjer om Televerk og teleks, Gerhardsen-ungdom, dugnad og 70-tallsrebeller. Slik skapes et bilde av komikerne som bærer av anti-sosialistisk tankegods, noe som naturligvis er reduserende og forenklende. Men bildet er velredigert og sterkt.

De nye kulturskribentene utviser en sterk iver etter å ta de etablerte autoritetene og erstatte dem. Så utålmodige er de at de ikke tar seg tid til å vente til de naturlig tar deres plass, men heller begår fadermord. Når Nore utmaler Morgenbladets stab som noen intellektuelle elitister, er det for eksempel grunn til å minne om at han selv er skribent i den heller smale dagsavisen Klassekampen, og at hans eget analyseperspektiv kan benyttes på hans egne prosjekter. Det er også grunn til å være skeptisk til hans kritikk av Morgenbladet som konservative og lite progressive, når han selv ikke akkurat kan regnes som en fornyer av de kulturelle perspektivene i journalistikken i dag.

Når en gruppe får mye oppmerksomhet i media får man lett en opplevelse av at de representerer noe nytt, noe «den nye humoren» er et eksempel på. Både komikerne og journalistene benytter imidlertid slående utbredte bilder og stereotyper. Opplevelsen av noe nytt stammer heller fra den overraskende spisse og voldsomme måten de maler ut de velkjente bildene på.

---
DEL

Legg igjen et svar