Oppskrift for sammenbrudd

Takket være Europa og USA vil mange i Hamas ty til våpen igjen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[midtøsten] Da Hamas tok valget å gå fra en terrorgruppe til et politisk parti, var det klart at kostnadene kom til å bli høye. Noe av det de kunne vente seg, var intern splittelse og strid, samt sviende kritikk fra islamistiske miljøer som oppfattet avvæpning og ansvarliggjøring som knefall for den israelske okkupasjonsmakten.

De gjorde det likevel. I januar i år vant de valget med god margin, og startet arbeidet med å gi palestinerne en ikke-korrupt regjering som hadde folkets ve og vel for øye – med eller uten deltakelse fra Fatah.

Det de ikke hadde ventet seg, var straffereaksjonene fra Europa og USA. For var det ikke nettopp den vestlige verden som hadde krevd av islamistene at de måtte delta i den politiske prosessen?

Få uker etter seieren var det klart at Hamas ville bli møtt av politiske krav som hadde mangedoblet seg på veien, og en økonomisk boikott som truet med å slå Palestina konkurs. Et halvt år og to kriger etterpå er det like klart at Europas og USAs politiske linje i Midtøsten har framprovosert en krise ingen i dag aner utfallet av.

Kravene mot Hamas kom i mange former. De viktigste var at islamistene måtte renonsere på all vold, akseptere tidligere fredsavtaler og anerkjenne Israel. Det var på mange måter et legitimt krav. Men det kom på helt feil tidspunkt. I Hamas hadde Israel fått en partner som kunne leve sammen med sin historiske fiende, men som ennå ikke var rede til å oversette denne pragmatismen til folkerettslig formalisme.

Kort sagt hadde det åpnet seg et vindu der palestinerne og israelerne kunne være på vei mot de facto forsoning. Israel var i ferd med å fri seg fra den demografiske trusselen fra okkuperte områder, og Hamas var i posisjon til å gi sioniststaten fravær av terror og stille aksept. Sammenbruddet i Camp David-forhandlingene hadde vist at det ikke var noe rom for en fredsavtale. Både israelerne og palestinerne – ikke minst islamistene – hadde tatt den realpolitiske konsekvensen av dette sammenbruddet.

Den vestlige verdens reaksjoner veltet denne organisk framvoksende, men ikke uttalte, fredsprosessen over ende. Den økonomiske boikotten tok fra palestinerne de små summene de hadde å leve av. Den politiske boikotten ga Fatah mulighet til å fiske i rørt vann og skape borgerkrigslignende tilstander i Palestina.

Da Hamas ble tvunget til å godta et fredsutkast fra fengslede islamister og Fatah-ledere, hadde den syriske eksilledelsen fått nok. De radikale innenfor bevegelsen fikk igjen overtaket, og den 25. juni var islamistene en av flere grupper som kidnappet den israelske soldaten Gilad Shalit. Resten er historie, med krigen i Libanon som bakteppe.

I ettertid er det vanskelig å vurdere om Hamas kunne ha trukket palestinerne vekk fra stupet.

Men det var verdt forsøket. Camp David hadde vist at selv et kompromiss mellom den minst sionistiske sionisten og den minst nasjonalistiske palestineren ikke var bærekraftig. Å fri seg fra den dødelige fellesdansen var eneste utvei.

Det kunne ha fungert. Men takket være Europa og USA vil mange i Hamas spenne på seg våpnene igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar