Opprørets språk

Concerning violence er en av de aller beste filmene jeg har sett om undertrykkelse og opprør.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Concerning violence
Regi: Göran Hugo Olsson
Foto: Stig Holmqvist, Per Källberg, Leyla Assaf Tengroth m.fl.


«Avkoloniseringen kan aldri foregå ubemerket. Den virker på menneskets innerste vesen og forandrer det fullstendig. Fra å være tilskuer som knuges av sin egen uvesentlighet, blir han hovedrolleinnehaver og befinner seg plutselig midt i strålebunten fra historiens lyskastere. Det er en nær sagt grandios opplevelse. Kontakten med nye mennesker, et nytt språk, en ny måte å være menneske på, gir jeget en ny egenrytme. Det som skjer når en koloni frigjøres, er i virkeligheten at nye mennesker blir skapt. Dette skaperverket skyldes ingen overnaturlig makt. Fra å være en ting blir kolonislaven menneske samtidig som han gjør seg selv fri.»
Disse harde og dristige ordene er ført i pennen av Franz Fanon i den usedvanlige boka Jordens fordømte (1961). Den direkte adressaten for teksten er de undertrykte innbyggerne i Algerie, som, da Fanon skrev dette, fortsatt var en fransk koloni holdt nede med brutal makt. Men i virkeligheten snakker han til alle undertrykte, overalt, og til alle tider. Han «snakker» også med alle frihetsforkjempere – ikke minst filosofen Jean-Paul Sartre, som Fanon kjente personlig – og filosofens tidsskrift Les Temps modernes, som han skrev i.

Motstandens logikk. Fanon var født på Martinique, men arbeidet i Frankrike som lege, filosof og forfatter. I sentrum for hele hans virke sto hans forsøk på å beskrive kolonialismens psykopatologi, og, enda viktigere, hvordan de undertrykte kunne frigjøre seg fra hegemoniet. Fanon støttet Algeries uavhengighetskrig med Frankrike, og var medlem av Algeriske nasjonale frigjøringsfront. Helt siden han døde av leukemi bare 36 år gammel, samme år som Jordens fordømte så dagens lys, har hans skrifter vært til inspirasjon for undertrykte verden over, deriblant i Palestina og Sør-Afrika.
Fanon var høyt skolert, og brukte sine kunnskaper både for å forstå koloniherrenes logikk og finne et kraftfullt nok språk og en metode som kunne være like sterk, eller sterkere, for de undertrykte. Jordens fordømte, men også tidligere verker som Sort hud, hvite masker (Peau noire, masques blancs, 1952), er regnet som regelrette bibler for koloniserte verden rundt den dag i dag. Noe som gjør bøkene hans spesielle, er at han bruker undertrykkernes – europeernes – tenkere mot koloniherrene selv. Blant annet står nasjonalisten Hegels tanker om herre og slave sentralt i Fanons kontrahegemoniske begrepsliggjøring av koloniseringens problem. Herren anerkjenner ikke den undertrykte, mener han, fordi han ikke ser ham i det hele tatt. Han eller hun er en ting, en masse, avindividualisert og uinteressant. Senere skulle filosofen Susan Buck-Morss videreføre Hegel-lesningen i Hegel, Haiti, and Universal History (2009), hvor svarte på Haiti blir utpekt som dem som først har reelt eierskap til tankegodset bak den franske revolusjonen.

Voldens nødvendighet. Fanon var radikal i ordets opprinnelige forstand – han gikk til roten, «radix». Han forsvarte vold, blant annet i det berømte første kapitlet av Jordens fordømte som først ble publisert i Les Temps modernes i 1961, før boken forelå. Men Fanon forsvarer ikke vold for voldens skyld, men som siste – og helt nødvendige – ledd i en kjede av undertrykkelse som ikke lenger kan utholdes. Volden er et språk som bebuder et nytt menneske, sier Fanon. For når undertrykkeren ikke har noe talerom for den undertrykte – når det ikke lenger finnes et sted, en form eller en ramme som kan skape dialog – må den undertrykte bryte ned det språk som har tatt taleevnen fra ham, og skape et nytt. Fanon skriver: «Kolonialismen er ikke en tenkende maskin, et vesen utrustet med fornuft. Den er rendyrket vold, og vil bare vike for enda mer brutal vold.»

Fanon var høyt skolert, og brukte sine kunnskaper både for å forstå koloniherrenes logikk og finne et kraftfullt nok språk og en metode som kunne være like sterk, eller sterkere, for de undertrykte.

Det er også denne delen av boka som er utgangspunktet for den svenske Göran Hugo Olssons Concerning violence. Olsson er en særegen regissør: Hans dokumentarfilmer er, som han selv sier det, «non-recording-films». Alt er postproduksjon, fordi både denne filmen og hans forrige, The Black Power Mixtape 1967–1975, utelukkende er basert på arkivklipp. Det meste er funnet i SVTs arkiver, ofte i dokumentarfilmer og nyhetssendinger fra 50-, 60-, 70- og 80-tallet. Olssons nye film består også av sitater fra Fanons Jordens fordømte, lest av Lauryn Hill, og noen ganger ledsages klippene av den oppleste teksten, som utbokstaveres over de ofte brutale bildene.

Nordisk linse. Vi ser svarte frihetskjempere satt opp mot hvites luksusliv, pattende på sigarer og dagdriversk opptatt med boccia eller gode viner. Men Olssons Fanon-montasje ankres av dokumentariske klipp fra 50- til 70-tallet av svensker i Afrika. Noen er regelrette koloniherrer, som mesker seg i rikdom med svarte tjenere, mens andre er misjonærer. Disse klippene fungerer som en linse som skjerper filmens fokus; den etablerer et orienteringspunkt, et sted å se fra, en vinkel hvor sammenlikningens deler kan trekkes mot hverandre.
Midt i filmen møter vi et fåmælt ektepar som forklarer at det er det kristne budskapet og kirkebygging som er det viktigste. I bakgrunnen ser vi svarte arbeidere som graver opp bakken for det kommende gudshusets grunnmur. Når journalisten som intervjuer dem spør om de ikke kunne tenke seg å bistå med bygging av sykehus og skoler, og underforstått hinter om at dette er vel så viktig, svarer det kristne ekteparet at «det uansett kommer i andre rekke». I et annet klipp følger vi en svensk bedrift, og får se hvordan lederne behandler sine streikende arbeidere. De appellerer kynisk til det lokale regelverket som gjør at de kan behandle arbeiderne som hunder. Det hele ender med at de mest oppviglerske av dem blir sendt til et fengsel som, får vi vite i filmen, svært få vender tilbake fra – eller, om de gjør det, er traumatisert for livet på grunn av langvarig tortur og umenneskelige forhold. Andre blir kastet ut av sine hjem og kjørt ut i jungelen, som Robert Jackson, som havner et sted i villmarken uten penger eller noe sted å være. Hele familien hans står ute blant trærne, med senger, klesskap og nattbord under åpen himmel. Soldatene som har kjørt dem dit, overlater dem til skumringen og naturen. Den hvite og den svarte kontrasteres, med nordisk filter.

Teoretisk filmessay. Concerning violence står i en tradisjon der filmet teoretisk sakprosa er grunnlaget. Det finnes ikke mye i denne sjangeren, men et eksempel er Guy Debords filmversjon av sitt eget essay La Société du Spectacle og Alexander Kluges Nachrichten der ideologischen Antike, som indirekte er en filmatisering av Karl Marx’ Kapitalen. Olssons filmatisering av Jordens fordømte har til og med et slags forord – «forfattet» av Gayatri Spivak – som gir betrakteren en kjapp innledning til Fanon fra kontoret sitt, bak en haug bøker, på Columbia University i New York. Bruken av tekst og bilde står i et forhold som fra én vinkel er gjensidig belysende – teksten gir bildene retning og historisk pusterom; bildene gir teksten farge, lys og ansikt.
Likevel er det i spenningen mellom lagene filmen kommer i tale; i friksjonsrommet mellom det som blir sagt og det som blir vist. For det er ingen formidlende stemme som legger brikkene på plass for oss, men to parallelle fortellinger som utvikler seg samtidig, men aldri sammenfaller helt. Concerning violence virker i montasjens ånd, selv om dialektikken mellom dens lag ikke er så distinkt utformet som hos montasjemesterne Eisenstein og Godard. Bildene er ikke motsetninger, men «sklir langs hverandre» og skaper et rom som betrakteren selv må bebo gjennom å påta seg rollen som den doble beretningens historieforteller.

Vi ser svarte frihetskjempere satt opp mot hvites luksusliv, pattende på sigarer og dagdriversk opptatt med boccia eller gode viner.

Vestlige verdier. Problemet med Fanon er den potensielle voldsromantikken og selvrettferdigheten som kan hekte seg på hans kompromissløse dekoloniseringssmetode. For hvor slutter egentlig opprøret? Når er ikke volden lenger legitim, og hvem bestemmer hvor denne grensen går? Dette er et springende punkt, som er helt avgjørende for vurderingen av Fanon, men som ikke slår beina under forsøket på å kritisere eller nyansere Fanons tanker, men heller søker å eksponere deres kraft. Viktigst i denne sammenhengen er derfor at den prosessen Fanon beskriver som kolonisering og dekolonisering, ikke er noe vi har lagt bak oss, men noe som foregår hele tiden. Han påpeker, som filmen også gjør, at de vestlige verdiene – demokrati, ytringsfrihet, et cetera – blir satt som en universell standard for hvordan et menneske og et samfunn skal være, og at alt som avviker blir betraktet som primitivt. Verdiene blir brukt som unnskyldning for å «hjelpe» land og folk som ikke befinner seg samme sted som Vesten «utviklingsmessig», mens det i virkeligheten er helt andre interesser som styrer «humanismen». Denne «hjelpen» bærer i virkeligheten nesten alltid med seg en kolonialistisk spiss som trenger inn i den underlegnes kropp eller samfunn, enten for å utvinne råmaterialer eller for å designe tempererte ferieparadiser med villige slaver. «Nybyggeren skaper historie. Hans liv er et epos, en odyssé. Han er den absolutte begynnelse: «Dette landet ble skapt av oss,» skriver Fanon, og leser Lauryn Hill. Høres det kjent ut?
Concerning violence er en unik film – vakker, til tross for sin voldsomhet, men også forfriskende i sin evne til å sette ord på en ulikhet som ikke bare tilhører koloniene, men også vårt eget indre. Og det er her, mot oss selv, det hele peker, for individets liv henger sammen med nasjonenes liv. Ser vi denne forbindelsen, vil ikke bare denne fantastiske filmen anspore til å tenke nytt omkring visse vaner, men kanskje også føre oss nærmere anerkjennelsen av Jordens fordømte både i oss selv og i andre.

Concerning Violence er nå sluppet på dvd, men kan også streames på Amazon Instant Video.


 

kjetilroed@gmail.com

---
DEL