Opprøret er her

Kjære norske Ny Tid-leser: Du har hørt om tunisiske Mohamed Bouazizi, som protesterte mot politiet og startet Den arabiske vår. Men jeg har sett den kvinnelige varianten vinne over politiet, her i Zimbabawe.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Harare, Zimbabwe. Sentrum av Harare er ikke et behagelig sted å være, spesielt ikke i regntiden.

En turist som gjerne har blitt forledet til å tro at han er «velkommen» i solskinnsbyen, kommer til å få sjokk når han ser alt søppelet som tømmes langs veien, gatelysene som ikke virker, kumlokkene som bilistene etter hvert kjenner godt til og de falleferdige bygningene som gir ly til byens gangsterungdom. Her finner du byens hjerteslag.

Dette er plassen som gir det beste bildet av Harare, byen som aldri sover. Nesten alle gatehjørnene er okkupert av folk som selger illegale varer av den ene eller andre sorten. De fleste er kvinner og barn. Det er som om myndighetene har glemt alt.

Det er i dette mørke området at min barndomsvenn, Patience, jobber som frisør. Hun og søstrene hennes startet i yrket mens de fremdeles gikk på skolen. I en periode i oppveksten var dette de mest populære jentene i nabolaget, siden de kunne få deg til å se «vakker» ut. I dag er de tydelig slitne. Mange års belastninger har tatt på, og forretningene går dårlig. Hun er ikke førti år enda, men har allerede et barnebarn å passe.

Hver gang jeg er i sentrum, pleier jeg å ta turen innom salongen for å slå av en prat og få med meg siste nytt. Jeg er kunde hos Patience (jeg går ikke til de dyre salongene). De fleste kundene hennes er lavinntektsfamilier som sliter med å betale henne etter å ha fått en flott klipp. Hun leier en stol i den lokale salongen. Det er her du treffer alle typer folk, som snakker om alt mulig: korrupsjon, kjønnsrelatert vold, fotball. Dagens avis sendes rundt i salongen. Hverdagsemner som den siste skandalen – «Salarygate», som involverte regjeringsrepresentanter i høye stillinger – blir diskutert.

Kvinnens knivdrama. Det var den 25. januar da jeg var hos frisøren at det oppstod bråk ute på Harare Street. Byens politifolk raidet selgerne på gatehjørnene. De ble arrestert av politiet og varene deres ble konfiskert. Dette var ikke noe nytt. Vi var vant til oppstyret og de vanlige synsinntrykkene og lydene som fulgte i kjølvannet av slike raid.

Men 25. januar var annerledes. Noen kom løpende inn i salongen og ropte at vi gikk glipp av alt «dramaet» utenfor. Dramaet viste seg å være en kvinnelig gateselger som nektet å la seg arrestere. Isteden hun dro ut en kjøkkenkniv fra varebeholdningen og truet med å stikke politimannen.

En større folkemengde samlet seg og heiet på politimannen. De utfordret ham til å ta kvinnens varer. Hun, derimot, sa at hun hadde fått nok, og var klar til å drepe. Hun sa at barna hennes hadde blitt sendt hjem fordi hun ikke kunne betale skolepengene deres. Mens tårene rant nedover kinnene hennes, fortalte hun hvor hardt livet var for kvinner som henne, og hun anklaget myndighetene for å ikke bry seg om gateselgernes vanskeligheter.

Politimannen ropte på hjelp fra kollegene sine for å få arrestert kvinnen, men da de så kniven, snudde de og gikk fra ham. Kvinnen utfordret ham til å arrestere henne og ta varene, men advarte ham om at dersom han kom et skritt nærmere ville hun stikke ham ned. Til slutt ga politimannen seg, til folkemengdens store begeistring. Ironisk nok utspilte denne scenen seg på fortauet foran den gamle libyske ambassaden fra Gadaffis dager. Den ble stengt da Libyas diktator Gadaffi ble styrtet i den arabiske våren i 2011. Zimbabwes regjering har nektet å anerkjenne den nye libyske regjeringen.

Orwell. Når jeg blir konfrontert med slike alvorlige hendelser, begynner jeg alltid automatisk å reflektere over litteratur jeg har lest. I likhet med Chinua Achebe, den nigerianske forfatteren, spurte jeg meg selv: «Når begynte regnet å piske oss» som en nasjon? Jeg prøvde å finne ut om det er noe håp for kvinnene, eller bedre: Om det finnes håp for de fattige? Jeg følte at George Orwell ville forstått dette bedre, siden «alle dyr er like, men noen er likere enn andre».

Hendelsen hjemsøkte meg i flere dager. Det er de fattige, ærlige og hardtarbeidende menneskene som lider mest på grunn av utnyttelse og urett. Zimbabwes økonomi består av uformell handel. De fleste produksjonsbedrifter er nedlagt, og arbeidsledigheten er høyere enn 80 prosent. Arbeidsledige folk med god utdannelse lever av å selge tiden sin på gaten.

Når du er i sentrum, kan du lett se rett inn i fattigdommen. Det er sju måneder siden valget, men Robert Mugabes regjering har ikke innfridd noen av løftene sine. Korrupsjonssaker øker i antall, og de fleste regjeringsansatte har vært involvert i en korrupsjonsskandale, uten at noe gjøres med det. Nå har landets ledende kvinne, visepresident Joice Mujuru, åpenlyst godtatt korrupsjon. Og når hun anklager media for å fremme splittelser i regjeringspartiet ZANU PF, ved å omtale korrupsjonssaker som involverer regjeringsmedlemmer, kan man virkelig lure om det finnes håp for kvinnen på gata som strever for å få endene til å møtes.

Bouazizi. Historien om den kvinnelige selgeren representerer en del av samfunnet som er beredt til å reise seg og stå for det de har tro på. Kan denne kvinnen være Zimbabwes svar på Mohamed Bouazizi (1984-2011)? En kvinnelig variant på den tunisiske gateselgeren som 17. desember 2010 tente på seg selv, senere døde og startet opptøyene?

Vet hun i det hele tatt hvem han er? En ting som for alltid vil ligge i våre hjerter og sinn, er dette med at hun turde å kjempe tilbake mot urettferdigheten.

Både menn, kvinner og barn lider her i Zimbabwe. Noe må skje før eller siden. Den politiske lammelsen som holder landet i limbo, kommer til å ta slutt en dag. Det er ikke annet enn passende at den zimbabwiske forfatteren Dambudzo Marechera (1952-1987) skal få siste ordet her. I hans bok «Sultens hus» beskriver Marechera det sultende huset slik:

«Det er der ethvert gram fornuft blir snappet bort, slik en fugl ville snappet maten rett ut fra munnen på et barn.»

Oversatt fra engelsk av Vibeke Koehler.

Ny tID 21. FEBRUAR 2014.

Ethel Irene Kabwato er forfatter, lærer og leder av Slum Cinema i Harare. Hun har skrevet eksklusivt for Ny Tid siden mars 2011.

Uten grenser-spalten er opprettet til minne om Anna Politkovskaja (1958-2006), Ny Tid-spaltist fra februar 2006 og fram til hun ble skutt utenfor sitt hjem 7. oktober samme år. Prosjektet er blitt støttet av Fritt Ord.

---
DEL