Orientering 22. NOVEMBER 1969
For ettertiden vil 1960-årene antagelig stå som en ny gjennombruddstid i norsk litteratur. Da slo generasjonen fra Jens Bjørneboe til Stein Mehren igjennom med en så overbevisende kraft at vi skal flere tiår tilbake for å finne noe tilsvarende. Samtidig skapte Borgen og Vesaas noen av sine ypperste verker, og 1940-generasjonen gjorde sin inntreden med et massivt oppgjør med den tradisjonelle romanform, med psykologismen og dens skjematiske lille-verden. Litteraturen ble – i videste forstand – politisert.
Det kan neppe være tvil om at Bjørneboes voldsomme utfall mot fengselsmyndigheter og politi, hans glede ved å håne det som for borgerskapet er hellig, hans nitide avsløringer av alt fra pikerumper til De Rettferdiges straffeceller og henrettelsesmetoder – og på den annen side: hans uvilje mot å innordne seg noe parti eller noe sett av autoriserte meninger har skaffet ham fiender i nær sagt alle leire. Han er etterhånden blitt en ensom mann; han er ikke populær, og bare tanken på å bli det ser ut til å fylle ham med en slik angst at han straks slår kontra mot enhver tiltalende skare av nye meningsfeller. Hva mon de har å skjule.
Et gjentagende paradoks, for privat kjenner jeg intet så tvers igjennom vennlig menneske . . .
Kjære leser. Opprett/åpne din frie leserkonto med din epost over for å lese videre.
(Har du abonnement, logg inn her.)
