Fra Nationaltheatrets oppføring AV Jens Bjørneboes skuespill semmelweis – fra venstre Randi Koch, Joachim Calmeyer og Tor Stokke.
Fra Nationaltheatrets oppføring AV Jens Bjørneboes skuespill semmelweis – fra venstre Randi Koch, Joachim Calmeyer og Tor Stokke.

Opprøreren og hans martyrium


22. NOVEMBER 1969: Jens Bjørneboes Semmelweis på Nationaltheatret.

Cordsen var tidligere redaktør av Orientering, og med ved navneskiftet til Ny Tid i 1975.
Email: kjellcordtsen@gmail.com
Publisert: 2019-11-22

For ettertiden vil 1960-årene antagelig stå som en ny gjennombruddstid i norsk litteratur. Da slo generasjonen fra Jens Bjørneboe til Stein Mehren igjennom med en så overbevisende kraft at vi skal flere tiår tilbake for å finne noe tilsvarende. Samtidig skapte Borgen og Vesaas noen av sine ypperste verker, og 1940-generasjonen gjorde sin inntreden med et massivt oppgjør med den tradisjonelle romanform, med psykologismen og dens skjematiske lille-verden. Litteraturen ble – i videste forstand – politisert.

Det kan neppe være tvil om at Bjørneboes voldsomme utfall mot fengselsmyndigheter og politi, hans glede ved å håne det som for borgerskapet er hellig, hans nitide avsløringer av alt fra pikerumper til De Rettferdiges straffeceller og henrettelsesmetoder
– og på den annen side: hans uvilje mot å innordne seg noe parti eller noe sett av autoriserte meninger har skaffet ham fiender i nær sagt alle leire.
Han er etterhånden blitt en ensom mann; han er ikke populær, og bare tanken på å bli det ser ut til å fylle ham med en slik angst at han straks slår kontra mot enhver tiltalende skare av nye meningsfeller. Hva mon de har å skjule.

Et gjentagende paradoks, for privat kjenner jeg intet så tvers igjennom vennlig menneske som Jens Bjørneboe. Den store spotter og fornekter er i virkeligheten en snill mann. Men altså en offentlig ubehagelig person, og dette forhold har utvilsomt farget synet på hans diktning. Annerledes kan man vanskelig forklare at det er fra utlandet anerkjennelsen i første rekke har strømmet mot dikteren Bjørneboe. Han er i dag en forfatter av internasjonalt format, og det skal han jo passe seg for når lille Norge har vedtatt at den rollen skal Vesaas ha!

Autoritetene er å sammenlikne med syke og døende celler og opprøreren med
en kirurg.

Bjørneboe har vært uforskammet nok til ikke å ta den slags hensyn. Med uforminsket energi fortsetter han sin beskrivelse av bestialitetens historie, av autoritetenes maktmisbruk og åndelige feighet. Dævelskapen skal erkjennes. Er vi ikke villige til å se, kan vi heller ikke handle. Derfor er denne brutale konfrontasjon viktig og nødvendig.

Men bestialiteten har et motstykke: godheten og opprøret i det godes tjeneste. Også dem er det plass til i dette kreftbefengte bombekrater som egentlig kunne vært en nokså paradisisk klode. Og det kan neppe forundre at det er nettopp de ensomme anti-autoritære …

Abonnement halvår kr 450


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)