Opprøreren og hans martyrium
Publisert: 22.11.2019
For ettertiden vil 1960-årene antagelig stå som en ny gjennombruddstid i norsk litteratur. Da slo generasjonen fra Jens Bjørneboe til Stein Mehren igjennom med en så overbevisende kraft at vi skal flere tiår tilbake for å finne noe tilsvarende. Samtidig skapte Borgen og Vesaas noen av sine ypperste verker, og 1940-generasjonen gjorde sin inntreden med et massivt oppgjør med den tradisjonelle romanform, med psykologismen og dens skjematiske lille-verden. Litteraturen ble – i videste forstand – politisert.
Det kan neppe være tvil om at Bjørneboes voldsomme utfall mot fengselsmyndigheter og politi, hans glede ved å håne det som for borgerskapet er hellig, hans nitide avsløringer av alt fra pikerumper til De Rettferdiges straffeceller og henrettelsesmetoder
– og på den annen side: hans uvilje mot å innordne seg noe parti eller noe sett av autoriserte meninger har skaffet ham fiender i nær sagt alle leire. Han er etterhånden blitt en ensom mann; han er ikke populær, og bare tanken på å bli det ser ut til å fylle ham med en slik angst at han straks slår kontra mot enhver tiltalende skare av nye meningsfeller. Hva mon de har å skjule.
Et gjentagende paradoks, for privat kjenner jeg intet så tvers igjennom vennlig menneske som Jens Bjørneboe. Den store spotter og fornekter er i virkeligheten en snill mann. Men altså en offentlig ubehagelig person, og dette forhold har utvilsomt farget synet på hans diktning. Annerledes kan man vanskelig forklare at det er fra utlandet anerkjennelsen i første rekke har strømmet mot dikteren Bjørneboe. Han er i dag en forfatter av internasjonalt format, og det skal han jo passe seg for når lille Norge har vedtatt at den rollen skal Vesaas ha!
Autoritetene er å sammenlikne med syke og døende celler og opprøreren med
en kirurg.
Bjørneboe har vært uforskammet nok til ikke å ta den slags hensyn. Med uforminsket energi fortsetter han sin beskrivelse av bestialitetens historie, av autoritetenes maktmisbruk og åndelige feighet. Dævelskapen skal erkjennes. Er vi ikke villige til å se, kan vi heller ikke handle. Derfor er denne brutale konfrontasjon viktig og nødvendig.
Men bestialiteten har et motstykke: godheten og opprøret i det godes tjeneste. Også dem er det plass til i dette kreftbefengte bombekrater som egentlig kunne vært en nokså paradisisk klode. Og det kan neppe forundre at det er nettopp de ensomme anti-autoritære fornektere og opprørere som står Bjørneboe nærmest.
Ignaz Phillip Semmelweis, mannen som viet sitt liv til kampen mot barselfeberen, er en av dem. Forkjetret av de medisinske autoriteter, forfulgt og fortiet, fortsatte han sin ensomme kamp til han nedbrutt og sprengt, i en alder av 47 år, skar seg i fingeren under en disseksjon. Ingen visste bedre enn Semmelweis hvor farlig dette var. Men så utmattet, så langt borte var han, at han knapt registrerte uhellet. Han pådro seg en streptokokk-infeksjon som kjennetegner barselfeberen – og han døde av den kort tid etter i helt sinnssyk tilstand; året var 1865.
Det er i første rekke konflikten mellom opprør og autoritetstro Bjørneboe skildrer i «Semmelweis», som onsdag hadde premiere på Nationaltheatret. Og for sikkerhets skyld har han forsynt det med undertittelen «et anti-autoritært skuespill». Det kunne jo hende at Aftenposten ville presentere stykket som en festforestilling til ære for legevitenskapens pionerer. Skjønt overveiende sannsynlig er det ikke.
Det er nemlig så helt tydelig opprøreren og hans martyrium som er det egentlige tema i «Semmelweis», hans kamp mot de etablerte autoriteter og institusjonaliserte makthavere, mer enn kampen mot en fordummende samtid.
I dag er det selvsagt lett å se at disse autoritetene var et hierarki av feige idioter, opptatt av å verge sin egen lille interessesfære. Autoritetene som presteskap for det bestående blir alltid synlige for ettertiden. For samtiden er de naturlige deler av selve samfunnslegemet, av den bestående orden som hver ny generasjon må knuse for å komme videre. Eller i Bjørneboes språk: Autoritetene er å sammenlikne med syke og døende celler og opprøreren med en kirurg. Derfor er Semmelweis en person ubunden av tid og sted – et symbol på opprøreren i ethvert samfunn der menneskelighet og nye tanker undertrykkes.
Den tids autoriteter nektet å høre på Semmelweis, nektet å prøve hans teorier, nektet å ta hans metode i bruk. Det ville undergrave deres egen posisjon, og det ville – etter at Semmelweis kunne dokumentere metodens effektivitet, være ensbetydende med å innrømme at de, ved så innbitt å ha bekjempet ham, hadde sendt titusener av kvinner i døden.
Opptil 30 prosent av de fødende kvinner ved Wiener Allgemeines Krankenhaus døde da av barselfeber. Ved et tilfelle oppdaget Semmelweis at symptomene ved denne sykdommen var de samme som man pådro seg ved sårinfeksjoner etter å ha dissekert likene. Smitten ble overført fra de døde til de fødende via legenes og studentenes hender. Når legen satte seg på sengekanten hos den fødende, var han med andre ord ikke legen, men selve sykdommen!
Semmelweis eksperimenterte lenge med å finne en oppløsning som kunne fjerne liklukten fra fingrene, og dermed fjerne smittefaren. Og han oppdaget at Wiens dotømmere gjennom årtier hadde brukt en klorkalkoppløsning for å bli kvitt sjenerende lukt. Denne oppløsningen viste seg særdeles effektiv, og på kort tid sank dødelighetsprosenten ved Semmelweis’ avdeling fra 30 til 0. Men han ble snart beskyldt for å ha forfalsket statistikkene, latterliggjort for å stå i ledtog med dotømmere, og nærmest fordrevet fra Wien under kontrarevolusjonen etter oppstanden i 1848.
– Klorkalken, sier Semmelweis’ forsvarer, dr. Skoda, – Den Store Klorkalken … ja, jeg tror på den fordi den svir … den brenner … den etser … Klorkalken – den har en merkelig likhet med noe annet som også svir: den ligner sannheten – fordi sannheten og klorkalken etser … og klorkalken ligner sannheten fordi du lærte den av en dasstømmer og ikke av en professor medicinae.
En historisk replikk – og likevel en replikk som peker frem. For aldri har Aftenposten hentet sine sannheter hos en dasstømmer eller en arbeider nedbrutt av silikose og luftveisinfeksjoner.
Men det problem Semmelweis reiser i konflikten mellom opprør og autoritetstro, mellom uinnskrenket fri kritikk og hensynet til enhet og slagkraft, er også livsviktige problemer for sosialismen. Det gjelder intet mindre enn spørsmålet om dens åndelige livsnerve, dens iboende vitalitet og evne til frigjøring og fornyelse.
Det var denne åndelige livsnerve stalinismen med all sin småborgerlige, åndelige brutalitet beskadiget, og resultatet – det toppdirigerte, byråkratiserte og intellektuelt forkrøblede samfunn – bør tjene som advarsel for europeiske sosialister i de nærmeste 200 år.
Det er Jens Bjørneboes fortjeneste at han har klart å gjøre disse problemene påtrengende og samtidig gi skikkelsene liv. «Semmelweis» er hans hittil mest helstøpte verk; det har alt man forbinder med internasjonal dramatikk på sitt beste: stofflighet, nerve, perspektiv og en fortettet kraft som vil bære det langt utover vårt eget lands grenser.
Mer effektiv dramatikk skrives sjelden i våre dager.
