Opprør eller femtehjul på vogna?

SVs utgangspunkt for Soria Moria-forhandlingene er en tilbakegang fra tolv til åtte prosent. Partiledelsen kan takke seg selv.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den som har framstått som Stortingets opprører er slett ikke SV, slik det burde ha vært, men Carl I. Hagen. Ikke først og fremst fordi FrP vil bruke penger som er våre, men fordi alle andre partier holder de samme pengene så tett inntil brystet at man nesten skulle tro det var deres egne. Gitt at over halvparten av velgerne bestemte seg de fire siste ukene, er det ironisk nok mye som tyder på at FrP seiler på en venstrebølge.

Soria Moria-drømmene ga SV-ledelsen en valgkampstrategi som gikk ut på å legge seg så tett opp til Arbeiderpartiet at velgerne heller foretrakk originalen. Og til tross for sine selvmotsigelser har FrP derfor kommet til dekket bord i hver eneste valgdebatt. De som framfor alt har dekket bordet er Halvorsen og Djupedal. Hver eneste gang de har forsøkt å konkurrere mot Foss om ansvarlig budsjettpolitikk, har de dekket bordet. Hver eneste gang Stoltenberg har fått si at «Kristin er billig i drift», har de dekket bordet. Hver eneste gang de har rygget unna for høyresidas regnestykker, har de dekket bordet. Og da de oppdaget at de ikke engang hadde råd til sitt eget valgflesk, skolelunsjen, var ironien komplett. Bordet var klart, og det som ble servert var slett ikke skolelunsj, men gratisargumenter til enhver som kunne bryte med nåtidens hellige mantra, og si at Norge har råd til å bruke penger.

I begynnelsen av april 2003 var situasjonen en annen. For første gang viste meningsmålingene at SV var landets største parti, med en oppslutning på 22,7 prosentpoeng. Hva var bakgrunnen? To måneder tidligere fant norgeshistoriens største demonstasjoner sted, mot USAs planlagte angrep på Irak. Og protestene vokste sammen med Seattle-stemningen. Dette var ikke bare et spørsmål om kvantitet; antikrigsbevegelsens suksess var basert på en politisk forståelse: Nei til krig for olje. Dermed hadde man gjort noe stortingspolitikere sjelden makter, nemlig å samle økonomi og politikk i en og samme kritikk av systemet.

«En ting er krigen», sa Kristin Halvorsen til Aftenposten etter rekordmålingen, «men dette er bredere enn som så». Dette er en reaksjon mot marked, kommers og profitt. I dag forhandler den samme Halvorsen på Soria Moria, og det sannsynlige resultatet er at norske soldater ikke blir trukket ut av Afghanistan. Til og med stabsoffiserene i Irak kan faktisk bli værende, skal vi tro mediene, av rent formalistiske hensyn, fordi Nato mener at de er «avgitt». Det som er «avgitt» er i så fall ikke offiserene, men SVs krigsmotstand.

I 2000 fikk SV pengestøtte fra LO for første gang. Forhistorien var at 65 prosent av LO-medlemmene i privat sektor trosset ledelsens anbefalinger og gikk ut i en stor og viktig streik. Solidaritetsalternativet ble avslørt som den løgnen det var: Lønnsmoderasjon gjennom 14 år hadde foregått parallelt med kolossale utbyttefester for kapitaleierne, og betegnelsen «Forskjells-Norge» var for lengst en del av dagligtalen. At denne streiken også ble solgt får bli en annen historie. Det interessante er at mange i fagbevegelsen ønsket en mer radikal politikk enn Arbeiderpartiet kunne gi, og vendte seg til SV.

I år stemte 40 prosent av delegatene på LO-kongressen nei til pensjonsreformen, og den nye bevilgningen til SV var 750.000 kroner. Hva fikk vi for pengene denne gangen? En valgstrategi som reduserte oppslutningen til 8,8 prosent, og full skrinlegging av pensjonsomkampen.

Ingen har så til de grader greid å be om juling i høst som Høyres unge wonderboy Torbjørn Røe Isaksen, da han kommenterte det såkalte samrøret med LO. Og ingen har så til de grader sluppet unna med sine frekkheter.

«Dette gir makt til parter som ikke er folkevalgte», sa Isaksen til NRK. Var det noen av våre representanter som evnet å fortelle den freidige Høyre-valpen hvem det er som ikke stiller til valg? Var det noen som nevnte milliardærene på Trygve Hegnars liste? Var det noen som sa at premisset for alt som heter politikk i dette landet er at konkurranseevnen skal styrkes? At kapitaleierne skal rane oss? At Union skal nedlegges og at utbyttefesten skal fortsette, uansett hvem som sitter i regjering?

Overhodet ikke. Mens politikerne har diskutert småpenger, har John Fredriksens private formue vokst til 33 milliarder. Dette tilsvarer mer enn femti ganger den summen FN ba om for å stanse hele sultkatastrofen i Niger. Og i stedet for å gi Isaksen svar på tiltale, har SV akseptert at det er tabu å kreve at milliardærene skal betale regninga i norske valgdebatter. I år har de til og med prestert å gå til valg på at skattenivået fra 2004 ikke skal økes.

Hvis Kristin Halvorsen hadde rett i 2003, da hun sa at det var kampen mot krigen, markedet, profitten og «kommers» som ga vind i seilene, hvorfor har hun tatt ned seilene og latt vinden fare? At folk som ønsker arbeiderpartipolitikk stemmer på Arbeiderpartiet, kan umulig ha vært noen overraskelse. Men når folk som ønsker SV-politikk tror at de må stemme FrP for å sprenge budsjettrammene, da bør alarmen gå.

Den forhandlingsposisjonen SV har oppnådd overfor Stoltenberg er ikke særlig god. Men desto mer avgjørende er det nå at grunnplanet i partiet setter klare grenser for hvor langt våre ledere får gå. Hvis Halvorsen og Djupedal skal fortsette «billig i drift»-strategien fra regjeringskontorene, er saken klar: De vil bruke fire år på å dekke bordet på nytt, denne gangen til en formidabel valgseier for Siv Jensen i 2009.

Men et slikt resultat er ikke gitt på forhånd. SV og SU har fått tusenvis av nye medlemmer de siste årene. Ingen av oss ønsker å være femte hjul på vogna for Arbeiderpartiets nedskjæringspolitikk. Derfor må vi kreve at partiet fører en politikk vi kan forsvare i valgboden om fire år. Da er punkt én å forklare krigsmotstanderen Kristin Halvorsen at norske soldater ikke har noe i Afghanistan å gjøre, uansett hvilken bokstavforkortelse som står på uniformen, eller farge de har på hjelmen.

Jan Roger Ljønes og Eivind Johansen er medlemmer av Trondheim SV.

---
DEL

Legg igjen et svar