Opposisjonen puster friere

I Vest-Afrika er demokratiet på sterk frammarsj. Ny Tid har besøkt Marokko og Mauretania.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Han var i ferd med å forlate VIP-loungen på Nouakchott flyplass sammen med Mauritanias president Sidi Mohamed Ould Cheikh, da han ble arrestert. Journalist Mohamed Nema Oumar ble, mot presidentens heftige protester, ført inn i en sivil politibil og kjørt til politistasjonen hvor han ble holdt i 30 timer. To dager senere, den 14. juni, blir han siktet for å ha ærekrenket og fornærmet senator Mochen Ould El Hadj i en kritisk artikkel om staten Israels 60-årsjubileum.

For president Abdallahi, som har markert seg som en tilhenger av pressefriheten, var hendelsen en pinlig affære. Etter over tjue år med diktatur og hard undertrykking puster opposisjonelle mauritaniere i dag langt friere enn før. I 2005 endret et militærkupp den politiske situasjonen. Opposisjonspolitikere og menneskerettighetsaktivister fra den etnisk afrikanske opposisjonen mener landet nå går i riktig retning.
– Det vi har i dag er en demokratisk utvikling, sammenliknet med før, partiene kommer til orde i offentlig media og det er en levende diskusjon i parlamentet. sier den moderate islamisten Mohammed Jamil al-Mansour. Han representerer det nyopprettede TAWASUL og var en av flere presidentkandidater under valgene i 2007.

I Mauritania var den tidligere presidenten enerådende i landet fra 1984 til han mistet makten i 2005. Mens Maaouya Ould Sid’Ahmed Taya var i begravelsen til kong Fahd av Saudi-Arabia, bestemte en gruppe militære og nære allierte av diktatoren seg for at nok var nok.
– Som demokrater er vi mot militærstyre. Vi ønsker demokrati. Men det var ingen mulighet for en demokratisk fordeling av makten i det mauritanske samfunnet i 2005, sier generalsekretær Mohammed Fal Ould Mahmaadi fra det afrikansk-dominerte partiet Alliance Populaire Progressiste. Etter mange år i opposisjon har den pro-afrikanske gruppen nå gått inn i regjeringen.

Regjeringens parlamentariske grunnlag utgjøres for det meste av uavhengige kandidater, mange med bakgrunn fra det gamle regimet. Men noen mauritaniere frykter at militæret igjen skal gripe makten, og peker på at gamle klansbånd fortsatt styrer mye av politikken i landet.

Opposisjon eller konfrontasjon

I Vest-Afrika har Mali og Senegal i mange år ligget på demokrati-toppen i den islamske verden. I Marokko er kongemakten fortsatt sterk, men etter at kong Hassan II døde i 1999 har arvefølgen Mohammed VI åpnet for en rekke demokratiske reformer. Det har blitt større ytringsfrihet og politiske grupper som tidligere var forbudte kan nå operere friere. Amnesty International rapporterer om færre politiske fengslinger og mindre utstrakt bruk av tortur. I vesten har mange ønsket de demokratiske reformene igangsatt av den nye kongen velkommen, men i Marokko er fortsatt ikke menneskerettighetsaktivistene fornøyd.
– Det er riktig at mye er blitt bedre, men det er urettferdig når vestlige analytikere sammenlikner oss med tilbakeliggende arabiske land. Vi bør strekke oss etter det beste, sier menneskerettighetsadvokat Amar Ali fra den marokkanske menneskerettighetsorgansiasjonen Association Marocaine des Droits de l’Homme.

Under parlamentvalgene i Marokko 2007 stemte bare 37 prosent av velgerne, det laveste antallet i landets historie, til tross for demokratiske reformer og politiske friheter. Det er strengt forbudt å kritisere kongen og heller ikke lov å stille spørsmål ved islam som landets religion. Ali var selv nylig advokat i rettsaken mot datastudenten Fouad Mourtada som nylig ble innvilget kongelig amnesti for å ha lagt ut en falsk profil av prins Mourlay Rachid på det elektroniske nettverket Facebook. Studenten ble løslatt 19. april, men saken er en klar påminner om at kritikk av kongefamilien er en rød linje som ikke må krysses.
– Siden kongen også er amir al-mu’minin, de troendes fyrste, er kritikk av kongen ansett på linje med kritikk av islam og anses som kjetteri, sier advokaten.

– Alle er enige om at det er blitt større politisk frihet i landet med den nye kongen, men problemet er at forbedringene ikke er irreversible. Det er som en gave som når som helst kan trekkes tilbake.

For de politiske partiene i denne delen av verden er ikke spørsmålet bare om man skal gå i opposisjon eller ikke, men også hvordan man oppfører seg når man er i opposisjon. Til tross for frie senegalesiske valg er forholdet mellom regjeringen og opposisjonen svært anspent. I Mali har regjeringen fått et lokalt opprør på nakken. Tuaregene, en berbisk folkegruppe som har eldgamle røtter i Sahara, mener de blir tilgodesett med for lite i det malesiske regnestykket.

Framgang for kvinner

Fatima Sadiqi forsker på sammenhengene mellom språk og kvinners stilling i landet. Analfabetismen er fortsatt høy, flertallet av marokkanske kvinner kan ikke lese eller skrive og særlig på landsbygda er det mange som bare snakker det opprinnelige språket i området, berbisk.
– Jeg tror det er en sterk sammenheng mellom at berbere får flere språklige rettigheter og framgangen for likestillingen. Det er særlig kvinner som snakker berbisk og som nå får mer oppmerksomhet.

De nye familielovene i Marokko ble vedtatt i 2004 og besto av en rekke framskritt for kvinner. Minimumsalderen for ekteskap ble da hevet fra 15 til 18 år, kvinner fikk gifte seg uten at et mannlig familiemedlem eller ansvarshavende gir sitt samtykke, flerkoneri er begrenset til tilfeller der konene, inkludert den nye bruden, gir skriftlig samtykke til en dommer, og menn kan ikke lenger skille seg fra kvinner uten å gi dem en økonomisk kompensasjon. Før var det nok for mannen å si «jeg frastøter deg» tre ganger, og så kunne han forlate huset sammen med barna og overlate kvinnen til en økonomisk usikker framtid.

Fatima Sadiqi frykter ikke at islamske bevegelser skal sette en stopper for framgangen for kvinner i landet. Muslimer i området er ofte raske til å peke på at kvinnenes stilling er bedre i det vestlige Afrika enn i andre deler av den islamske verden. I både Marokko og andre land i regionen er det en langt større aksept for kvinnelige ledere både i forretningslivet og politikken enn blant gulfarabere og oljesjeiker.

Stigende arbeidsledighet

I både Mali, Senegal og Mauritania føres en liberal økonomisk kurs.
– Rammeverket for økonomien er en liberal politikk. Vi ønsker å utrydde arbeidsledigheten gjennom å skape jobber, særlig for ungdommen. Vi kan ikke løse fattigdomsproblemet uten å få inn utenlandske investorer, sier en talsmann for den mauritanske regjeringen.

Mauritania har blant verdens rikeste fiskeforekomster, det er nylig blitt funnet olje i landet og i 2006 var landet en av de prosentvis raskest voksende økonomiene i regionen. Men det er uklart om de liberale regnestykkene vil kunne løse fattigdomskrisen. I de vestafrikanske landene vokser arbeidsledigheten i takt med høye fødselstall. I Marokko har ungdom og nyutdannede lenge organisert store protestbevegelser med krav om flere jobber. Også i Mauritania var det store protester mot prisøkninger og fattigdom senhøten 2007. Hvis det ikke skjer merkbare forbedringer i innbyggernes levekår, vil de politiske reformene ha vanskelige levekår.

---
DEL