LANGSOM REISE: Dyr har ofte en nesten misunnelsesverdig evne til å finne sin plass i helheten. Hvorfor klarer ikke menneskene å gjøre det samme?

Internasjonal frilansskribent for Ny Tid
Email: emmabakkevik@gmail.com
Publisert: 2020-05-01
Now at Last
Regisør: Ben Rivers
( Storbritannia)

Det sies at tålmodighet er en dyd. Slik tenkte i hvert fall jeg da jeg plukket ut dokumentaren Now, At Last! – en slags «dovendyret minutt for minutt» – på programmet under filmfestivalen Porto Post Doc.

Men langt fra å være en tålmodighetstest var filmen en forbausende meningsbærende, poetisk reise der tid liksom ikke fantes. Beroligende jungellyder og svart-hvitt-bilder ble brått avløst av et komisk fargemønster og låten «Unchained Melody». Den eneste synlige handlingen besto i dovendyrets langsomme ferd opp og ned en trestamme – med innlagte pauser underveis, der det enten tok seg en velfortjent lur eller bare stirret ut i rommet. Hastverk hadde det i hvert fall ikke.

Etter visningen pratet jeg med regissør Ben Rivers og spurte hvor ideen til en slik film kom fra. «Et dovendyr er det klassiske eksemplet på et dyr hvis navn tar utgangspunkt i menneskelige egenskaper», sa han. «I virkeligheten er ikke dovendyret spesielt lat, det er bare vi som tar utgangspunkt i oss selv, som vanlig, og projiserer vår oppfatning av tid over på en annen dyreart. Dovendyret har faktisk funnet en vellykket måte å leve på, med et medfødt perspektiv på tid.»

En politisk handling?

En filmskaper kommuniserer gjennom bilder; med visuelle virkemidler leder han oppmerksomheten vår inn på det han selv ønsker å vektlegge. Det vi eksponeres for i kinomørket, påvirker oss på måter vi kanskje ikke umiddelbart legger merke til – det åpner noe i oss. Vi skaper vår egen virkelighet når vi velger hva vi vektlegger. Når vi snakker om et tema, bringer vi det inn i verden; ved å gi det oppmerksomhet tilfører vi det eksistens.

Abonnement kr 195/kvartal

Diskusjonene om hvorvidt roboter er framtiden eller ei, er kanskje nødvendige, men fører de ikke også til en normalisering? For hver gang vi prater om kunstig intelligens , er vi et steg nærmere det å akseptere at noe slikt finnes blant oss. Hva så om vi gjør det motsatte og plasserer et dovendyr på skjermen? Er det da en politisk handling?

Vi projiserer vår oppfatning  av tid over  på en annen dyreart.

«Det er en politisk film», bekrefter Rivers. «Men den handler også om kjærlighet. Jeg bor i London og har et …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?