Det sies at tålmodighet er en dyd. Slik tenkte i hvert fall jeg da jeg plukket ut dokumentaren Now, At Last! – en slags «dovendyret minutt for minutt» – på programmet under filmfestivalen Porto Post Doc.

Men langt fra å være en tålmodighetstest var filmen en forbausende meningsbærende, poetisk reise der tid liksom ikke fantes. Beroligende jungellyder og svart-hvitt-bilder ble brått avløst av et komisk fargemønster og låten «Unchained Melody». Den eneste synlige handlingen besto i dovendyrets langsomme ferd opp og ned en trestamme – med innlagte pauser underveis, der det enten tok seg en velfortjent lur eller bare stirret ut i rommet. Hastverk hadde det i hvert fall ikke.

Etter visningen pratet jeg med regissør Ben Rivers og spurte hvor ideen til en . . .

Kjære leser. Opprett/åpne din frie leserkonto med din epost over for å lese videre.
(Har du abonnement, logg inn her.)

Abonnement kr 195 kvartal