Opplysning på retrett

Er religionen på fremmarsj eller opplysningstidens idealer under angrep?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det sies at religionen er på vei inn igjen i samfunnet og kulturen etter århundrer på defensiven. Tegnene er for så vidt også tydelige. Religiøs retorikk brukes på begge sider i krigen mot terror, religion er blitt en viktigere faktor i folks identitet. I nederland har det blusset opp religiøs vold etter mordet på filmskaperen Theo Van Gogh. Både Carl I. Hagen og KrFs ledersjikt har påkalt den kristne kulturarven.

Men langt viktigere er den nye åndelige søken som preger hverdagslivet og hverdagskulturen i stadig større grad. Det er bare i Vest-Europa at religionen fortsatt mister territorium, i Afrika og Latin-Amerika er evangelistisk kristendom på fremmarsj, men også i vår verdensdel hevdes det at utviklingen er i ferd med å snu. Biskop Gunnar Stålsett ga i et intervju i Ny Tids religionsnummer før jul uttrykk for at det norske religionslandskapet er i endring. Og av disse endringene mener han at religionens tilbakekomst i Norge er den mest slående tendensen.

Årsakene kan være mange, Stålsett peker på savn av fellesskap og følelse av meningsløshet. Og krisen i moderniteten – en følelse av rotløshet og tomhet i kjølvannet av at de tette fellesskapene og de tradisjonelle hierarkiene mister grepet – har nok vært en medvirkende faktor. Men akkurat det skal vi ikke bry oss nevneverdig med her.

Snarere retter vi fokus mot at religionens eller «det åndeliges» tilbakekomst i politikk og kultur går på bekostning av en annen viktig tradisjon i vestlig tenkning, nemlig den sekulære humanismen med røtter i opplysningstiden. Den kan i alle fall gjøre det.

Opplysning under angrep

Voltaire, Rousseau, den franske revolusjon, Darwin, fremskrittsoptimisme, fornuftstro, den sekulære og demokratiske stat, det skjønne, det gode, det sanne, er noen av stikkordene. At dette har noen privilegert plass i menneskehetens idédannelse – at det er noe universelt ved disse idealene, og at historien sakte men sikkert beveger seg rettlinjet fremover – er under angrep for tiden.

Ja, kanskje er det riktigere å si at det er denne tradisjonen – opplysningsarven – som har kommet i sentrum for de idémessige brytningene ved inngangen til et nytt århundre. Hvilken plass skal vi gi slike verdier i fremtiden, er spørsmålet. Eller kanskje aller riktigst: De religiøse endringsprosessene på globalt nivå og krisen i opplysningsprosjektet er vevet inn i hverandre – og mens mye oppmerksomhet har vært rettet mot det første de siste årene, er det lenger siden – vi må tilbake til 80- og 90-tallets postmodernismediskusjoner – at det siste har satt dagsorden i offentlig debatt.

Men nå har angrep på idealer og forståelsesformer som stammer fra opplysningstiden fått ny kraft, både i USA i kjølvannet av presidentvalget, i debatten om Europas sjel i forbindelse med den nye grunnloven og EU-utvidelsen, og i den hjemlige debatten om vår «kristne» kulturarv.

Alliansen

Som de fleste idékamper har også denne en «akademisk» fløy, og det viser seg at postmodernismen, rett nok bare i noen varianter, brukes, ikke bare til å angripe opplysningsarven og det moderne prosjektet, men til å legitimere den nye religiøse vendingen – hvor intellektuelt tvilsomt dette enn er.

Det siste året har det kommet en rekke bøker på kontinentet og i den anglo-amerikanske verden som utfordrer den sekulære tradisjonen. Eksemplene er mange. Her følger et lite utvalg:

Alister McGraths to siste bøker, nemlig The Twilight of Atheism og Dawkins’ God, var nylig tema for en artikkel i den danske avisen Informations serie om «Europas sjel». Den engelske filosofen John Gray skrev blant annet om den første at McGraths mål «er ikke så meget at analysere ateismen som at rette et tilintetgjørende slag mod dens intellektuelle akkreditiver. Dette projekt lykkes ham delvist».

Blant argumentene McGrath bruker, er det tyngstveiende at ateismen ikke er mer rasjonell enn gudstroen. Også ateismen bygger på dogmer, og den definerer i kontrast til religionen, snarere enn å stille opp noe alternativ på egne ben. Den er kulturelt konstruert i en bestemt historisk og sosial setting.

John Gray har også selv nylig skrevet bok om det samme emnet. Den heter Heresies: Against Progress and Other Illusions, og var omtalt i den engelske avisen The Guardian før jul: «One of the heresies promulgated by Gray is that many of those who today continue to hold to religious faith are far more profound in their thinking, and certainly better educated, than most of their liberal-humanist opponents.»

Også den tyske journalisten og forfatteren Jens Jessen har nylig bidratt med et essay om den tyske opplysningsdikteren Friedrich Schiller. Jessen skriver (for anledningen i dansk oversettelse, hentet fra Information): «Den islamske kultur, mullahernes herredømme, religion i det hele taget, var for ham (Schiller. red.anm.) mode, irriterende krimskrams, der klæbede til menneskehedens frakkeskøder og forhindrede dens fremskridt.» Jessen mener imidlertid dette fremstår som nedstøvet for mennesker i dag: «Alt dette højtflyvende, højstemte, al denne skønhed, frihed og fornuft, alle disse store, for længst udtømte almenbegreber, disse fremtidshåb til menneskets ynde, værdighed og opdragelse, som i dag betyder mindre end intet.»

Jessens essay tar imidlertid en interessant vending når han herfra forstetter med å påpeke hvor mye dagens tenkning skylder Schiller i det den gamle forfatteren representerer et «refleksjonens syndefall». Det vil si, det er (selv)refleksjonen som gjør opplysningstidens idealer tvilsomme i dag, slik denne (selv)refleksjonen i sin tid hjalp opplysningstidens menn (og kvinner) til å overskride det religiøse – det vil si kristne – verdensbildet. Da var det religionens dogmer som ble gjort ustabile og feilbarlige ved at man ble bevisst deres opphav som kulturelle konstruksjoner – som kraftfulle myter – med evne til å fremstille seg selv som universelle, ufeilbarlige og nødvendige.

Idéhistorisk ironi

Her blir den idéhistoriske ironien fullkommen, ikke bare fordi det i dag er opplysningstidens og modernitetens idealer som faller for eget sverd, men fordi dette brukes til å legitimere og begrunne en ny vending henimot religionen – det man i utgangspunktet ville vekk fra.

Snarere enn neoliberalisme, slik noen kritikere på venstresiden hevder, har et forsvar for religionen blandet seg i postmodernismens kjølvann. Dermed kan det feste seg en forestilling om at religiøse dogmer ikke – til forskjell fra opplysningstradisjonens «grand narratives» – smuldrer opp i møte med postmodernismens innsikt om at alle påstander om universialitet egentlig er kontekstbundet og kunne vært annerledes. Pussig nok er det opplysningstidens forståelsesformer – om et telos for samfunnsutviklingen, et optimistisk syn på livet og verden, en tro på menneskets evner og muligheter, og en avvisning av det guddommelige – som står for fall, mens religionen igjen er på fremmarsj – kanskje i nye og andre former, men likefullt.

Pussig er det også at disse talsmennene for religionen ikke ser at også de faller for eget grep ved å bruke postmodernismen som brekkstang. Jesusbarnet forsvinner med badevannet, så å si, uten at det ser ut til å bekymre verken apologetene eller kulturen som de er i ferd med å forme.

Mer enn en vestlig tendens

Meera Nanda, forfatteren bak Prophets Facing Backward: Postmodern Critiques of Science and Hindu Nationalism, skrev nylig et essay publisert i tidsskriftet New Humanist. Der påpeker hun at dette er mer enn en vestlig tendens: «The second-term election victory of George Bush – and India’s (journ. utheving. red.anm.) own experience with Hindu nationalist BJP rule, off and on, through the last decade – captures a dangerous moment in world history. We are witnessing the world’s first and the world’s largest liberal constitutional democracies, officially committed to secularism, slide toward religious nationalism.»

Nanda er bekymret over den bruken som gjøres av postmodernismen i et nytt misjonsprosjekt – den har blitt en ny retorisk ressurs for den gamle motstanden mot moderniteten fra religiøst hold – når hun skriver: «Postmodern prophets who promise us a kinder gentler science do indeed face backward to the spriti-soaked metaphysics of orthodox Hinduism, wich has, in fact, inhebited the growth of reason, equality and freedom in India.»

Verdipluralisme

Nå er det selvsagt like forfeilet å hevde at humanismen eller sekularismen, i flyt med arven fra opplysningstiden, representerer noe universelt og ufeilbarlig. Snarere er konklusjonen vi må trekke av postmodernismens inntog at kulturkampen handler om ulike idékomplekser som begge har gjort krav på universell gyldighet, men som begge også er kulturelle konstruksjoner fra en bestemt tid og et bestemt sted – som rett nok har hatt stor innflytelse på samfunnsutviklingen, men som på ingen måte er sanne i noen absolutt forstand. Den eneste måten vi kan vurdere disse idékompleksene på, er ved å vurdere deres konsekvenser i bred forstand, sammenholdt med våre verdier.

Den som kommer nærmest dette idealet er faktisk nevnte John Gray, professor i Europeisk idéhistorie ved London School of Economics. Hans kritikk av opplysningsidealene holder seg for god til å omfavne religionen, på tross av sitatet ovenfor. Gray er innbitt motstander av de neokonservative ideologene i Washington, og skriver at deres hovedfeil er at de tror ondskap kan utryddes fullt og helt. Krigen mot terror beskriver han på denne måten: «Dr Strangelove has joined forces with Dr Billy Graham.»

Istedenfor vil Gray fremheve en pluralistisk verdiforståelse, der de grunnleggende menneskelige verdiene er universelle, slik som menneskerettighetene, men der mange verdier er ureduserbart forskjellige, ofte er de i strid med hverandre, og ofte umulige å sammenlikne eller vurdere med det vi vanligvis tenker på som rasjonalitet.

Slik er han på parti med store navn som Zygmunt Bauman, mannen bak både moderniteten og Holocaust og Postmodern Ethics. I førstnevnte peker Bauman på farene ved det instrumentelle menneskesynet som ligger implisitt i moderniteten. I den andre skisserer han en etikk basert – ikke bare på anerkjennelse – men feiring av den andres forskjellighet.

Et dilemma

Kanskje kan dette være til hjelp når Meera Nanda peker på et dilemma og en intellektuell utfordring for den liberale venstresiden. Nemlig det faktum at post-kolonialismen og multikulturalismen har spilt noen av de samme rollene som postmodernismen. De har åpnet for en reaksjon mot opplysningstidens idealer. «To judge other cultures from the vantage point of modern science, as the Enlightenment tradition demanded, amouted to an act of ‘epistemic violence’ against the other,» skriver Nanda. Og det kan man vel ikke like?

Spørsmålet er hva som bør bevares og hva som bør forkastes i tradisjonen fra opplysningstiden. Det står igjen som en sentral utfordring i vår tid. Og det er spørsmål som dypest sett handler om verdier.

---
DEL

Legg igjen et svar