Opplæring i klassebevissthet

Westworld. HBO. Regi: Jonathan Nolan, Neil Marshall m.fl.

Gjennom HBO-serien Westworld kan du trene deg på klassebevissthet.

Kjetil Røed

Det slår meg ofte hvordan tv-serier og filmer ofte tar opp i seg åpenbare sosiale eller politiske problemer, men velger å ikke artikulere dem som annet enn et bakteppe. Kanskje produsenter, selskaper og regissører tenker at dette appellerer ekstra mye om de forblir der, virkende i bakgrunnen? Som en slags arketypisk form som virker i det skjulte? Jeg vet ikke, men noe som sjelden diskuteres er hvordan ganske stupide serier og filmer i virkeligheten kan betraktes som oppøvelse i politisk og sosial bevissthet.

westworld-2Ta den nye HBO-serien Westworld. Den er ganske riktig av godt HBO-merke – det finnes ikke noe venstrehåndsarbeid her – men den er så mye mer utover det faktum at den er en «høykvalitetsserie». Den foregår i en udefinerbar fremtid, som kanskje ikke er så langt fra vår, hvor et team vitenskapsmenn har skapt en imitert Western-verden befolket av like kunstige mennesker. Det er en hel virkelighet på størrelse med en amerikansk stat som overvåkes av et kjempeteam døgnet rundt, omtrent som i Truman Show. Men skuespillerne i denne virkeligheten er maskiner, selv om de ser ut som mennesker – altså såkalte androider.

Androidene spiller roller i et standardisert westerndrama dag ut og dag inn. Denne fiksjonen på repeat fungerer som en tredimensjonal westernfilm, der du ikke er en passiv tilskuer, men en aktiv del av handlingen.

Software er i realiteten fortellerkunst her, for selskapet som har laget Westworld, har ansatt egne historiefortellere som regisserer de kunstige westernheltene – og stadig finner opp nye fortellinger de har roller i. Når de virkelige menneskene – de som skal underholdes – kommer inn på scenen, vil naturligvis fortellingene forandres etter de besøkendes bevegelser og ønsker, men dette er lagt inn i kildekoden, slik at de forskjellige android-skuespillerne kan skifte mellom forskjellige manus underveis. Og improvisere innenfor rimelighetens grenser.

Temapark. Westworld er en temapark av god, gammel sort, men er langt tettere på virkeligheten enn andre temaparker – de besøkende kan nemlig interagere med maskinmenneskene, og vil ikke merke forskjell på dem og andre, virkelige mennesker med mindre de vet at de er kunstige. De kan involvere seg i alskens aktiviteter de ville ha gjort utenfor denne kunstige verdenen, men her trenger de ikke legge bånd på seg. Her kan de være utro og drepe uten å straffes for det. De villeste fantasier kan bli virkelighet – uten at du blir et dårlig menneske eller kriminell av den grunn.

Den tydeligste, underliggende strukturen formes av klassemotsetninger og sosial ulikhet. For det er selvfølgelig alltid noen som kan more seg på andres bekostning, uten at de trenger å ta støyten for det. I hvert fall om de sitter langt nok opp i makthierarkiet eller har nok penger. Androidene befinner seg, med andre ord, i en verden hvor de er slaver av menneskers fantasier. Dette nivået fordypes og nyanseres ved at de kunstige menneskene ikke kan skade de virkelige: Om de skyter eller forsøker slå dem, vil de ikke treffe. Volden preller av. Mens de virkelige menneskene, som havner i et stadig mer uheldig lys gjennom serien, kan skade, voldta og drepe for underholdningens og rekreasjonens skyld.

Og det er jo nettopp dette som gjør de ekte menneskene så usympatiske: at når de ikke trenger å ta hensyn til lov og rett og fritt kan gjøre det de egentlig vil, er det ikke pent, det som kommer ut. Filmen er en fremkallingsmekanisme for menneskers undertrykte drømmer – hva de gjør når lov, orden og etikk ikke er noen hindring.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.