Opplæring i klassebevissthet

Westworld. HBO. Regi: Jonathan Nolan, Neil Marshall m.fl.

Gjennom HBO-serien Westworld kan du trene deg på klassebevissthet.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Det slår meg ofte hvordan tv-serier og filmer ofte tar opp i seg åpenbare sosiale eller politiske problemer, men velger å ikke artikulere dem som annet enn et bakteppe. Kanskje produsenter, selskaper og regissører tenker at dette appellerer ekstra mye om de forblir der, virkende i bakgrunnen? Som en slags arketypisk form som virker i det skjulte? Jeg vet ikke, men noe som sjelden diskuteres er hvordan ganske stupide serier og filmer i virkeligheten kan betraktes som oppøvelse i politisk og sosial bevissthet.

westworld-2Ta den nye HBO-serien Westworld. Den er ganske riktig av godt HBO-merke – det finnes ikke noe venstrehåndsarbeid her – men den er så mye mer utover det faktum at den er en «høykvalitetsserie». Den foregår i en udefinerbar fremtid, som kanskje ikke er så langt fra vår, hvor et team vitenskapsmenn har skapt en imitert Western-verden befolket av like kunstige mennesker. Det er en hel virkelighet på størrelse med en amerikansk stat som overvåkes av et kjempeteam døgnet rundt, omtrent som i Truman Show. Men skuespillerne i denne virkeligheten er maskiner, selv om de ser ut som mennesker – altså såkalte androider.

Androidene spiller roller i et standardisert westerndrama dag ut og dag inn. Denne fiksjonen på repeat fungerer som en tredimensjonal westernfilm, der du ikke er en passiv tilskuer, men en aktiv del av handlingen.

Software er i realiteten fortellerkunst her, for selskapet som har laget Westworld, har ansatt egne historiefortellere som regisserer de kunstige westernheltene – og stadig finner opp nye fortellinger de har roller i. Når de virkelige menneskene – de som skal underholdes – kommer inn på scenen, vil naturligvis fortellingene forandres etter de besøkendes bevegelser og ønsker, men dette er lagt inn i kildekoden, slik at de forskjellige android-skuespillerne kan skifte mellom forskjellige manus underveis. Og improvisere innenfor rimelighetens grenser.

Temapark. Westworld er en temapark av god, gammel sort, men er langt tettere på virkeligheten enn andre temaparker – de besøkende kan nemlig interagere med maskinmenneskene, og vil ikke merke forskjell på dem og andre, virkelige mennesker med mindre de vet at de er kunstige. De kan involvere seg i alskens aktiviteter de ville ha gjort utenfor denne kunstige verdenen, men her trenger de ikke legge bånd på seg. Her kan de være utro og drepe uten å straffes for det. De villeste fantasier kan bli virkelighet – uten at du blir et dårlig menneske eller kriminell av den grunn.

Den tydeligste, underliggende strukturen formes av klassemotsetninger og sosial ulikhet. For det er selvfølgelig alltid noen som kan more seg på andres bekostning, uten at de trenger å ta støyten for det. I hvert fall om de sitter langt nok opp i makthierarkiet eller har nok penger. Androidene befinner seg, med andre ord, i en verden hvor de er slaver av menneskers fantasier. Dette nivået fordypes og nyanseres ved at de kunstige menneskene ikke kan skade de virkelige: Om de skyter eller forsøker slå dem, vil de ikke treffe. Volden preller av. Mens de virkelige menneskene, som havner i et stadig mer uheldig lys gjennom serien, kan skade, voldta og drepe for underholdningens og rekreasjonens skyld.

Og det er jo nettopp dette som gjør de ekte menneskene så usympatiske: at når de ikke trenger å ta hensyn til lov og rett og fritt kan gjøre det de egentlig vil, er det ikke pent, det som kommer ut. Filmen er en fremkallingsmekanisme for menneskers undertrykte drømmer – hva de gjør når lov, orden og etikk ikke er noen hindring.

160819-westworld-s1-blast-07-1280Livets asymmetri. Men så oppstår det virus i dataprogrammene. I dette tilfellet: alternative fortolkninger av programvaren. Androidene kobler sammen de forskjellige personene de har spilt, og ser likheter mellom rollen de spiller og tidligere scenarioer de har vært en del av. Tidligere har de blitt restartet daglig for ikke å gå til grunne av lagrede grusomheter, men når de begynner å huske sine tidligere liv – de fortellingene som lå i forrige programmering – oppstår det synkronitet mellom de forskjellige fortellingslagene. Koblingene mellom fortellingene får dem til å bryte ut av syklusen de er programmert inn i. Slik blir de i stand til å sammenlikne forløp, ulike roller og forskjellige variasjoner av samme kategori hendelser. For det første begynner de å se hvilken vold de utsettes for, men de blir også oppmerksomme på at den fortellingen de nå spiller, kunne vært annerledes. Androidene får med andre ord en egen historie. Med en fortid og alternative fortolkninger av det som skjer, oppstår det en komparativ tenkning, og når sammenlikningens optikk eksponerer fremtiden som et sted for muligheter, får de behov for å fortelle historier som ikke programmeres av andre.

Å si nei til andres fortelling, å bryte ut av rollen de er blitt tildelt, vrir asymmetriene i programmeringen ytterligere ut av bane. Det skaper virus. Det skaper evolusjon, vilje og handling. Som igjen fører til undring, fascinasjon, frykt og kanskje kjærlighet.

Livets dramaturgi. Mens vi ser, er det etter hvert nærliggende å tenke at det jo faktisk ikke bare er androidene som spiller ut roller knyttet til ferdigskrevne manus. Nei, det er også fortellinger som styrer dem som besøker forlystelsesparken. De er også programmerte i narrativene og rollene de spiller ut, selv om det ikke står en underholdningsfabrikk bak og laster opp software i hjernene deres.

Men hva er egentlig forskjellen? Det er i hvert fall klart at rollen selskapet spiller overfor denne menneskeskapte verdenen, er mer eller mindre den guder spiller i de virkelige menneskenes verden. Slik sett kan hele Westworld betraktes som en refleksjon over relasjonen mellom menneskets skjebne og de forskjellige livsfortellingers betydning i det store og hele – og da særlig om det er en gudeskikkelse, en deus ex machina i bakgrunnen. Westworld er, kunne vi si, en liten skapelsesberetning der paradiset fremstilles som en slavetilstand, og det å bli et menneske med fri vilje handler om å si nei til de gudegitte fortellingene.

Det sentrale i serien – det alt annet kretser rundt – er hvordan menneskene piner og voldtar igjen og igjen, og ikke straffes for det.

Lærestykke. Men det sentrale i serien – det alt annet kretser rundt – er hvordan menneskene piner og voldtar igjen og igjen, og ikke straffes for det. Når en stakkars android skal hevne sin familie som er drept av et (u)menneske, gjør kulene ingen skade. Gradvis blir det mer og mer et problem for oss som betraktere at noen står for alle overgrepene og all volden, mens ethvert forsøk på å gjøre opprør preller av som vann på gåsa. Serien investerer i frustrasjonen ved brutal ulikhet ved å gjenta denne in extremis.

I en verden som vår, hvor de fleste lever tilfredsstillende liv, kan det være vanskelig å få øye på klasseforskjeller. I Westworld hentes de opp til overflaten i en stilisert og svært tydelig form.

Jeg liker å se filmer som lærestykker på denne måten – prøv selv neste gang du skal se noe som utgir seg for å være underholdning. Under den glatte overflaten vil du sannsynligvis finne gamle, sosiale motsetninger som lever i beste velgående. Og når du har sett dem, har du funnet et sted å se filmen eller serien fra der det – etter hvert som handlingen skrider frem – blir tydelig hva du har å lære av det du ser.

At de med makt og null respekt for de svakeste turer frem, er ingen hemmelighet. Men vi trenger å minnes på klassemotsetningene i den rå formen vi kan se her. Vi får det servert som en innøvelse i klassebevissthet – et lærestykke i å tenke over forholdet mellom makt og underholdning.

---
DEL