Oppgjøret med stoltenbergerne

Forfatteren bak Frp-koden vil ha høyere skatter nå.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jens Stoltenberg er en mann uten egenskaper, melder Magnus Marsdal i sin nye bok. Eller han er muligens «en samling egenskaper uten mann». Det går ut på det samme for den radikale forfatteren.

Tittelen har han uansett lånt fra Robert Musil. I det aldri fullførte trebindsverket Der Mann ohne Eigenschaften beskrives det kulturelle og politiske forfallet i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn før utbruddet av første verdenskrig. Det er fin de siècle og tradisjonalisme på tomgang, en menneskelig hulhet med sivilisasjonstruende potensial.

Parallellene fra Wien på begynnelsen av 1900-tallet til Norge anno 2008 er i høyden få. Politikeren Marsdal gjør da heller ikke krav på noe bredere slektskap med den litterære mesteren Musil. Stoltenberg er ingen personifisering av en europeisk stormakts dødsdans. I Marsdals øyne er han bare en høyrepolitiker i fåreklær, en sosialliberaler i feil parti, eller i beste fall en utrolig feig sosialdemokrat.

Uhellig skatteløfte

Det er også en annen vesentlig forskjell: Musil startet på sitt livs store prosjekt i 1921, og fortsatte arbeidet resten av livet. De to første bindene kom ut på 1930-tallet, mens det siste ble utgitt posthumt i 1942. Marsdal har på sin side skrevet et nytt essay på 70 sider. Han har lagt betydelig arbeid i det, men ingenting tyder på den samme oppofrelsen over skrivemaskinen. Resten av innholdet i Mannen uten egenskaper og andre problemer i norsk politikk er opptrykk av spisse artikler og kronikker fra aviser som VG, Dagbladet og Klassekampen, tidsskrifter som Prosa, Samtiden og Demo, samt det ikke så framgangsrike nyhetsmagasinet Memo.

Her er det oppgjør med Hege Storhaug, Erik Solheim og Stein Erik Hagen. Tittelessayet fortjener likevel størst oppmerksomhet. I det argumenterer Marsdal godt for sin diagnose av Stoltenberg og hans flokk på høyresiden i Det norske arbeiderparti, unnskyld… i «Det norske administrasjonspartiet». Hovedsynden er den helligheten de tillegger sitt eget skatteløfte fra valgkampen i 2005 og hvordan de har latt seg svinebinde av det.

Essayet er rammet inn av en sterk historie om Terje, som er nattevakt på et sykehjem, og som på grunn av nedbemanning må velge om han skal ta seg av fru Hansen som har falt og brukket lårhalsen eller Marit som ligger for døden. Det er en billedliggjøring av kontrasten mellom offentlig fattigdom og privat rikdom.

Ved hjelp av sine beste evner og litt statistikk forsøker Marsdal å motbevise høyresidens blinde tro på at det er slik vi bør ha det. Ikke bare skaper skattelettepolitikken i anglosaksiske land flere fattige, høyere spedbarnsdødelighet og større økonomisk ulikhet. Den er også mindre effektiv i økonomiske termer enn en tradisjonell nordisk og egalitær samfunnsmodell. Når man spør på en bestemt måte, viser også tallenes tale at en god bråte nordmenn (78 prosent) sier seg villige til å betale mer skatt for en god helse- og eldreomsorg.

Hender, ikke grunker

Marsdal stiller et godt spørsmål i forlengelsen av dette. Med flertall i Stortinget, folkemeningen på sin side og høykonjunktur i økonomien: Hvordan har regjeringspartiene maktet å falle som en stein på meningsmålingene? Svaret er ikke fullt så godt, men det fungerer i forfatterens politiske prosjekt: Problemet er «stoltenbergerne», deres skattestopp og deres konsernaktige styre av Norge ASA. Bare noen få helter står fram: De vaskekte rødgrønne, de folkelige og radikale, som ikke er representert i Administrasjonspartiet, og knapt nok i maktkorridorene i SV eller Sp heller. De skal forandre Norge. Men først må de, i forfatterens øyne, forandre venstresiden.

Marsdal (og Victor Norman, som han støtter seg til) har trolig rett i den realøkonomiske analysen av at skatteøkning er den mest fornuftige formen for velstandsoverføring fra privat til offentlig sektor. Det er, som de begge sier, ikke bare å pøse oljepenger inn i økonomien. Problemet er antall hender, ikke antall grunker. Om mannen bak Frp-koden også har rett i at venstresiden i et valgkampår kan skape entusiasme ved å forklare velgerne at skatt er gøy, framstår imidlertid som mer tvilsomt. En slik linje ville vært en strategisk gamble som får McCains valg av visepresidentkandidat til å gå i ett med en kremgul tapet.

Det kan likevel være han har rett. Vi vil bare aldri få anledning til å teste det ut. Til det har «stoltenbergerne» for stor makt.

---
DEL