Oppfordrer til ny fredsbevegelse

«En fredsaktivistisk organisert praksis er fraværende,» sier Marielle Leraand i Rødt til Ny Tid. Skal partiets hovedsak være kampen mot et Forskjells-Norge eller et forsøk på å gjenreise fredsbevegelsen? Leerand forteller at fredsbevegelsen har ligget så godt som død etter 2003.

Ill. Jetzig. Ny Tids hustegner
Kaisa Ytterhaug
Ytterhaug er frilanser i Ny Tid.
Email: ykaisa@hotmail.com
Publisert: 02.05.2018

Partiet Rødts tidligere nestleder og nå leder i kvinnepolitisk utvalg, Marielle Leraand, har klare tanker om hvordan fredsbevegelsen kan gjenreises: «Det krever at det er partier som faktisk prioriterer å bygge en fredsbevegelse. Det er det ikke i dag, og det inkluderer også Rødt.»

Leraand innrømmer at dette er en kritikk mot hennes eget parti, men at dette ikke er noen hemmelighet: «Her har jeg vært i opposisjon lenge og mener at vi skulle hatt en omdreining av fokus fra ‘kampen mot Forskjells-Norge’ til å forsøke å gjenreise fredsbevegelsen,» forteller hun. Hun viser til den spente verdenssituasjonen og savner et tydelig fredsengasjement:

«I den historiske situasjonen vi er i nå, og med den krigsfaren vi har hengende over oss, har vi behov for å bygge fredsbevegelsen i Norge og i Europa. Det er en enorm dissonans mellom den reelle politiske verdenssituasjonen og et organisert og synlig fredsengasjement.»

Ny Tid har flere ganger forsøkt å få partiets leder, Bjørnar Moxnes i tale, men han ville ikke kommentere saken.

«Hvem er fredsbevegelsen?»

Norge: krigførende stat. Leerand forteller at innvendingene hun oftest hører mot å prioritere fred, er at dette er noe som kan gjøres utenfor partiet: «Det er et godt argument, men man ville fått veldig god drahjelp fra et eller flere partier som satte den saken i front.»

Den tidligere nestlederen i Rødt trekker frem mobiliseringen som oppstod i forbindelse med invasjonen i Irak i 2003, som et eksempel på et aktivt partipolitisk engasjement:

«Mediene kjørte propaganda for krigen, blant annet ved å svartmale Saddam Hussein. Men både SV og Rødt prioriterte å jobbe aktivt mot en forestående krig, og bidro til å forhindre at folk lot seg villede av en demoniseringskampanje mot en statsleder for å legitimere den.»

Hun blir støttet av tidligere stortingsrepresentant for RV – nå vara for Rødt i Oslo bystyre og leder i SolKurd – Erling Folkvord:

«Jeg synes medlemmer i partiet mitt skulle prøve å jobbe mer for å lykkes bedre med antikrigsarbeid. Det er det veldig bruk for.»

«En fredsaktivistisk organisert praksis er fraværende.»
Marielle Leerand. Foto: Brage Aronsen

Angrepet på Syria. Rødt ved leder Bjørnar Moxnes har tatt til orde etter angrepet på Syria natt til 14. april. I opptakten til angrepet har partilederen flere ganger ytret i Stortinget at Rødt ønsker en mer ansvarlig utenrikspolitikk.

I en kronikk i Klassekampen dagen før angrepet skriver han: «Etter vårt syn vil det å sette i gang et folkerettsstridig krigseventyr uten FN-mandat i Syria – som øker risikoen for krig med vårt naboland Russland – være et svik mot det norske folks sikkerhetsinteresser.»

Ny Tid spør Moxnes’ forgjenger på Stortinget:

– Vitner ikke Rødts engasjement i april om et parti som nå vil sette fredsarbeidet i front?

Folkvord ser det ikke slik: «Dette er ikke nye standpunkter fra Rødt. Internasjonalt solidaritetsarbeid og antiimperialistisk kritikk av den norske regjeringen har Rødt etter min oppfatning alltid satt høyt, i program og i praksis. Men dette blir mer synlig når vi nå har en utmerket stortingsrepresentant som fronter det.»

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Han trekker frem siste valgkamp som eksempel: «Et av poengene våre i siste valgkamp var ‘aldri mer enstemmige stortingsvedtak om utenlandskrig’. Alle de andre stortingspartiene har år etter år stilt seg bak ett eller flere krigseventyr. En av SV-lederne erklærte i mars 2011 at angrepet på Libya var den mest rettferdige og demokratiske krigen han hadde sett. I dag høres det ut som et ekstremt utsagn, når vi vet hva den krigen førte til. Da var vi i opptakten av krigen, og SV var regjeringsparti. Statsministeren hadde erklært krig per sms. Alle stortingspartiene bejublet krigsdeltakelse. Vi i Rødt var det eneste partiet som sa nei til å delta i Libya-krigen, men da var vi ikke på Stortinget og ble ikke sett.»

Fredsbevegelsen. Også Folkvord ser behovet for en sterk fredsbevegelse:

«Å få i gang en aktiv fredsbevegelse, noe som betyr å slåss mot norsk krigspolitikk, viser seg vanskelig. Jeg skulle ønske at vi hadde hatt det allerede, og jeg håper fredsvenner i mange miljøer og partier kan samarbeide nedenfra. Det er ille at vi, i en aggressiv, krigførende stat, ikke har en synlig freds- og antikrigsbevegelse.»

Mobiliseringen mot krigen i Irak i 2003 tente en gnist, men ifølge Folkvord var dette «bare et blaff»:

«Det var jækla fint med de demonstrasjonene som bidro til at Bondevik ikke turte å sende soldater til USA-invasjonen i Irak. Men det lyktes ikke å holde den lokale aktiviteten ved like.»

«Alle de andre stortingspartiene har år etter år stilt seg bak ett eller flere krigseventyr.» Erling Folkvord. Foto: Kyrre Lien/Scanpix

Han viser til krigen i Afghanistan som en grunn til dette: «Partier og politikere som var med på krigsmotstanden i 2003, var jo allerede i full gang med krigføring i Afghanistan og gikk etter regjeringsskiftet i 2005 inn for opptrapping av den norske krigen i landet. Jeg tror vi må se på det som noen av grunnene til at den brede, organiserte krigsmotstanden døde hen,» konkluderer han.

Vi alle er fredsbevegelsen. Marianne Gulli, leder i internasjonalt utvalg i Rødt, mener partiet allerede har stort fokus på utenrikspolitikk, og at partiet har vært synlig det halve året Rødt har vært representert på Stortinget:

«Vi har tatt opp basene på Værnes og militærbasen på Rygge, og utfordret nylig Solberg om folkerettsspørsmålet og soldaters trening i Jordan. Vi har også stilt spørsmål om angrepene i Tyrkia. Det er bra, men vi har alltid rom for å gjøre mer og bli bedre både som parti og som aktivister i fredsbevegelsen.»

Fredsbevegelsen ser hun som svekket, og hun mener vi alle har et ansvar for å reise den på ny:

«Hvem er fredsbevegelsen? Det er jo oss alle, og vi i Rødt ønsker aktivt å bidra til å dra den mobiliseringen i gang igjen. I mobiliseringen mot Irak-krigen var det fredsorganisasjoner som stod der. Det var fagforeninger, partier, andre organisasjoner, akademikere, kulturarbeidere, studentorganisasjoner og mange flere.»

«Trident Juncture». I gjenreisingen av fredsbevegelsen er det viktig å bygge allianser, påpeker Gulli. Hun trekker frem den planlagte NATO-øvelsen «Trident Juncture», som vil foregå i oktober og november i år. Den omfatter flere regioner i Norge – samt i Sverige og Finland, som ikke er NATO-allierte. Det skal være en av alliansens største øvelser med cirka 35 000 soldater, slik det opplyses om på Forsvarets hjemmesider.

«Dette må vi mobilisere mot,» sier Gulli. «NATO posisjonerer seg i vår region og trekker to ikke-allierte land nærmere seg. Det bygger opp spenningen mot Russland.»

Gulli trekker frem Rødts dialog med fagbevegelsen. Hun sier at LOs Trondheimskonferanse, som ble holdt i januar, har gjort vedtak om at Rødt skal gå imot og mobilisere mot denne øvelsen:

«Alliansebygging er en viktig del av å bygge en fredsbevegelse. Jeg tror mange, og tidligere meg selv inkludert, snakker om fredsbevegelsen som en abstrakt enhet som plutselig skal gjenoppstå. Men det er jo oss alle som er fredsbevegelsen, og det er alles ansvar å jobbe for fornyet mobilisering og styrke.»

«Jeg tror mange, tidligere meg selv inkludert, snakker om fredsbevegelsen som en abstrakt enhet.» Marianne Gulli. Foto: FOKUS

På spørsmålet om hvordan en fredsbevegelse kan bygges opp igjen, sier Gulli at et tydelig språk fra politikernes side er nødvendig: «Vi og andre har tatt opp flere ganger den manglende offentlige diskusjonen om store utenrikspolitiske temaer, som også Godal-utvalget påpekte i gjennomgangen av Afghanistan-krigen. Om noe blir diskutert, er det bak lukkede dører med referatforbud.»

Leraand mener på sin side at ungdom har en sentral plass i oppbyggingen av en fredsbevegelse:

«Det man engasjerer seg i som ung, er gjerne noe som følger en hele livet. Det vet jeg av egen erfaring. Ungdommer må inviteres med på møter og utdeling av løpesedler. Skoler må arrangere debatter om dette, og man bør ha seminarer på Stortinget. I stedet sitter vi i dag som enkeltpersoner og prater om dette i sosiale medier – samt i en og annen sjelden debatt på Stortinget. Det har ikke tvunget seg på en offentlig samtale om hvordan vi skal skape en varig fredspolitikk for Norge. En fredsaktivistisk organisert praksis er fraværende.»

Nyvalgt leder i Rød Ungdom, Tobias Drevland Lund, er enig med Leraand og oppfordrer engasjert ungdom til å organisere seg: «Det er ungdom som forandrer verden. Ungdomspartier som Rødt, og ungdommer i Norge og ellers i verden, som bryr seg om disse spørsmålene, må organisere seg. Vi trenger å skape en aktiv fredsbevegelse som vi hadde på 60- og 70-tallet, men også på 2000-tallet i forbindelse med angrepet på Irak.»

Ønsker mindre arbeidsgrupper i fredsarbeidet. Folkvord trekker frem nyttigheten av mindre arbeidsgrupper når det kommer til å forankre fredsarbeidet lokalt i Norge:

«Mye og viktig fredsengasjement finnes, men vi mangler en samlende fredsorganisasjon med lokal aktivitet. Nei til nye NATO er en utmerket organisasjon. Den består bare av et arbeidsutvalg på fem–seks personer, men har ikke lokalgrupper. Solidaritet med Kurdistan (SolKurd) er ennå en liten organisasjon. Vi begrenser oss til ett saksfelt og mener lokale grupper og lokal aktivitet er viktigst. Da kan det være lettere å få med aktivister – enn i grupper som mer generelt er for fred og mot krig ‘overalt’ i verden.»

[/ihc-hide-content]Se også undersaken En tredje vei i utenrikspolitikken

Kommentarer