Oppfinnelsen av terror

Både FBIs overvåker og den overvåkede – i (T)error får vi følge dem begge. Dette gjør filmen til en unik og svært viktig samtidsdokumentar.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

(T)error
Regi og foto: Lyric R. Cabral og
David Felix Sutcliffe

9/11 var et vendepunkt på alle nivåer for det amerikanske samfunnet. Angrepet åpnet for en intensivering av en allerede aggressiv utenrikspolitikk, med vekt på «krigen mot terror», som Bush-klanen kalte den. Innad ble det innført lover som patriot act som gjorde det lovlig å arrestere folk selv på basis av ubegrunnede mistanker. Rundt omkring i verden ble det opprettet anstalter hvor det ble utført tortur og fengsling utenfor rekkevidde av både amerikanske lover og internasjonale menneskerettigheter. Men FBI skapte også et mangslungent nettverk av informanter rundt i landet, hvor planen var å forhindre terror før den finner sted – ikke ulikt precrime-avdelingen i Steven Spielbergs Minority Report (2002), som bemerkelsesverdig nok kom ut da dette programmet nettopp var iverksatt.

Informantenes oppgave var å infiltrere lokalsamfunn og bygge personlige bånd med individer FBI mistenker kan planlegge terror eller på en eller annen måte være potensielle bidragsytere til terrorisme. Dette medfører at informantene gjerne må tilbringe lang tid med de mistenkte og samfunnet rundt dem før de eventuelt får nyss om noe FBI kan belegge sin mistanke med. Noe som også, i enkelte tilfeller, betyr at de må forråde mennesker de har knyttet nære vennskapsbånd til.

I årene som ledet opp til 9/11 hadde FBI rundt 1500 slike informanter. Etter terrorangrepet eksploderte antallet – det skal nå ligge på minst 15 000. Halvparten av de 500 som har blitt fengslet for terrorrelaterte aktiviteter siden 2001, har havnet bak lås og slå som resultatet av dette programmet.

En helt alminnelig mann. I den nye filmen (T)error møter vi en av disse informantene. Den 60 år gamle Shaarif er ingen etterretningsekspert, ingen velutdannet spesialist, men en helt vanlig kar som har vært uforsiktig med penger og trenger hjelp til å begynne på nytt. 20 år tidligere ble Shaarif selv pågrepet for kriminelle handlinger. Han fikk da tilbudt en hestehandel med FBI: Ville han bli informant for dem, skulle han få slippe dom og få fast inntekt. Han hadde, for å si det enkelt, ikke særlig mye valg. Kan det hende at Shaarif pusher på litt ekstra i den nye jobben for å gjøre sine arbeidsgivere fornøyde? Ikke utenkelig. Han vet jo utmerket godt hvilken vare de vil ha servert – og en potensiell terrorist i fengsel for staten betyr klingende mynt i kassa og mer kvalitetstid med familien for ham. Han vil, forteller han, gi sin sønn og seg selv et verdig liv. Ulempen er at han må være borte fra sin sønn i lange perioder når han jobber med en sak.

Shaarif er også muslim, som dem han spionerer på: Han ble omvendt da han var med i Black Panthers i New York på 1960–70-tallet.

Behind the scenes. Shaarif kjente Lyric R. Cabral, den ene av regissørene av (T)error, i lang tid – de var faktisk naboer i Harlem i New York – før han i 2005 avslørte at han hadde jobbet som informant i 20 år. Da han flyttet fra Cabrals nabolag, etter at han hadde avsluttet sitt oppdrag der, holdt de kontakten flere år. I mellomtiden hadde hans tidligere nabo blitt filmskaper, med voksende interesse for innenrikspolitikk og statens antiterrorvirksomhet.

Etter at Cabral har diskutert saken med Shaarif i en periode, gikk han til slutt med på å delta i et filmprosjekt om ham selv og jobben han gjør for FBI. Arbeidsgiverne vet ikke om filmen eller at Shaarif har gått med på å fortelle sin historie, noe som gjør denne filmen helt unik. Dette er første gang en dokumentarfilm gir oss et gløtt bak det hemmelighetsfulle informantprogrammet – her får vi en studie i hva som faktisk skjer, og enkelthetene i en konkret sak lagt frem for oss, bit for bit.

Jihadistiske svermerier. Når vi møter Sharif, har han nettopp fått et nytt «mål», nemlig Khalifah, som ifølge FBI skal være interessert i å delta på en treningsleir utenlands med mulig fare for terrorhandlinger om han returnerer til USA. Shaarif bosetter seg i nærheten av Khalifah i Pittsburgh, og utgir seg for å være ansatt i Røde Kors. Khalifah legger ikke skjul på sine interesser. Hans Facebook-side fylles av Osama bin Ladens koranlesninger, hyllester av Allah og utsagn som at han bor USA, «the belly of the beast», som den mistenkte sier i en Youtube-video han har lagt ut på nett. Etter hvert som de blir kjent, ser vi at Khalifah er interessert i jihadistisk litteratur og instruksjonsbøker for kampsport og hvordan man skal lage våpen. De spiser lunsj og går på fredagsbønn i den lokale moskéen sammen. De blir venner.

En potensiell terrorist i fengsel for staten betyr klingende mynt i kassa og mer kvalitetstid med familien for ham.

Gradvis skjønner vi at FBI er villig til å gå langt for å lokke Khalifah ut på glattisen. Den antatt fremtidige terrorhandlingen behandles som om den allerede var sikker, mens den i virkeligheten befinner seg i fantasiens verden og knapt nok det. I dette fordreide virkelighetsbildet fungerer informantene som FBIs nyttige verktøy: Det er de som planter FBIs fiksjoner om fremtidig terror tilstrekkelig i nåtidige utsagn og aktiviteter til at terroristmerkelappen kan festes på den mistenkte. Slik fabrikkeres «bevis» for noe som ennå ikke har skjedd – og som heller ikke vil skje, når tiltalen sender den siktede bak murene. Dette er symptomer på en etterretning og et straffesystem som har mistet kontakt med rimelige oppfatninger om skyldig/uskyldig og venn/fiende.

Men Shaarif begynner å gå lei og blir usikker på hele informant-jobben. Dette er jo heller ingen ukjent situasjon for ham. Noen år tidligere havner vennen Tarik Shah i fengsel ved hjelp av samme taktikk. Han er i desperat pengenød og ender med å sverge troskapsed til en FBI-agent som utgir seg for å rekruttere for Al-Qaida. Shaarif er informanten som «mørner» den mistenkte før agenten dukker opp med lovnader om penger og ære.

Hvor langt kan man gå i å drømme om å gjøre noe, eller være noen, før drømmen kan regnes for virkelig?

Begge sider av saken. Filmen tar en interessant vending når Khalifah offentliggjør på Facebook at han tror han blir overvåket. Regissørene av (T)error tar kontakt med ham og spør om han vil la seg intervjue. Utrolig nok vil han det – og vi får fra dette punkt begge sidene av denne enestående historien: både forfølgerens og den forfulgtes. Ingen av dem vet at den andre blir intervjuet. Ting eskalerer – og Shaarif blir stadig mer frustrert fordi FBI maser på ham. «De vil bare at jeg skal få ham til å si noe så de kan feste terrorisme-merkelappen på ham,» sier han irritert. Påstanden er ikke urimelig: På skjermen gjennom hele filmen får vi se SMS-er mellom FBI og Shaarif, og førstnevnte presser åpenbart på for å få noe til å skje. Det virker nesten som om agentene har det litt gøy – som om det hele er et spill. I virkeligheten er det menneskeskjebner de leker med.

«Han er ikke noe annet enn en pseudoterrorist, ikke noe mer enn et oksymoron,» sier Shaarif. Men Khalifa viser seg å være langt mer enn et paradoks: Han finner et offentlig dokument med Shaarifs ekte navn og googler seg frem til sannheten om «vennen». Så avslører han på Facebook hvem Shaarif faktisk er, før han tar kontakt med en advokat for å gå til sak mot FBI for invadering av privatliv og forsøk på å gjøre ham skyldig i terrorisme – noe han verken var eller er. Sammen med advokaten skulle han holde en pressekonferanse om dette i Washington, men ble arrestert dagen før. Et sammentreff? Neppe. Han soner nå en dom på åtte år for ulovlig våpenbesittelse og sier fra fengselet til regissørene at han ikke tør gjøre annet enn å akseptere dommen, siden han kan risikere å få den forlenget ved å sette seg på bakbena. I mellomtiden deporteres hans kone og barn.

Proff spådomskunst. Historikeren Isaiah Berlin sa en gang at vi må være på vakt om en stat argumenterer for å ofre tusen liv for å redde millioner. For det eneste sikre er at du da ofrer tusen mennesker – mens millionene som formodentlig skulle være «reddet» kan vi ikke vite noe om. Det er den samme logikken FBI og den amerikanske stat opererer etter med sitt antiterrorprogram. Selv om noen ser suspekt ut eller oppfører seg mistenksomt, eller til og med bekjenner seg til ideer staten mener «truer rikets sikkerhet», er det ikke begått noe lovbrudd før en konkret planleggingen av den kriminelle handlingen er i gang. Vi kan være så profesjonelle spåmenn vi bare vil, men å lese fremtiden er ikke mulig. Å straffe noen for noe de ikke har gjort, er i strid med de mest grunnleggende menneskerettigheter.

Hvor langt kan man gå i å drømme om å gjøre noe, eller være noen, før drømmen kan regnes for virkelig? Svaret må være: svært, svært langt. Tankeleker eller virtuelle iscenesettelser av seg selv på Facebook blir ikke virkelighet før konkrete handlinger trekker svermeriene ut av gutterommet. Handlingen kan selvfølgelig være på et reelt planleggingsstadium: Om man vil angripe et regjeringsbygg og handler inn våpnene som skal til, gjør man noe straffbart. Men ikke om man bare tenker tanken.

Dokumentarfilm som talerør. (T)error er en urovekkende film. Den viser at USA tøyer grenser langt for å «hindre» terror. Etter 9/11 og innføringen av det utstrakte antiterrorprogrammet er ikke problemet bare at forbrytelser skal forhindres og liv reddes, men hvor langt staten invaderer sivilsamfunnet og den enkelte borgers liv for å diagnostisere kriminell aktivitet. Grensen mellom å oppdage terrorisme og å finne den opp selv er, om vi skal dømme ut fra denne filmen, praktisk talt ikkeeksisterende. Det er ikke utelukkende snakk om kontraterrorisme, men om å bruke et aktivt program for å lokalisere syndebukker som man aldri vil få vite om faktisk ville kunne bli en trussel eller ikke. Demokratiets grunnpremisser er truet når borgerne står i fare for å være statens oppdiktede fiender.

Verken FBI eller den amerikanske stat har foreløpig kommentert filmen, men den vil nok – som Snowdens avsløringer – få konsekvenser. Dette er bare begynnelsen. La oss håpe at varslerne også denne gangen åpner for en samtale som peker i retning av et mer demokratisk og transparent USA. Nok en gang er det dessverre åpenbart at disse ikke kan benytte vanlige kanaler, som det eksisterende rettssystemet, for å fremføre sin sak. Da er det oppløftende å se at filmskapere som Lyric R. Cabral og David Felix Sutcliffe kan tale på vegne av dem.


 

Røed er filmkritiker i Ny Tid.
kjetilroed@gmail.com

---
DEL