Opp og frem i amerikansk politikk

«Levende historie» er en fascinerende beretning fra en av de mer spennende amerikanske førstedamene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hillary Clinton går tilbake til starten, det vil si beretningen om foreldre og barndom, og avslører seg som priviligert republikanerspire som så utviklet en brennende sosial samvittighet og hoppet over i demokratenes leir. Hovedvekten av selvbiografien er allikevel lagt på årene i Det hvite hus.

Høyt aktivitetsnivå

Hillary Clinton lever og ånder politikk, og det viser Levende historie til fulle. Især engasjerer hun seg for kvinners og barns rettigheter, og når hun skriver om dette, er hun god. Vi får innblikk i både den møysommelige prosessen med taleskriving og de forskjellige hensynene hun til enhver tid er nødt til å ta til høyre og venstre for å komme noen vei med argumentene.

Og det er her Levende historie best lever opp til den ambisiøse tittelen: Boken gir et glimrende innblikk i hva det vil si å bedrive praktisk politikk. Vi får en interessant og fascinerende fortelling om ekteparet Clintons vei opp og frem i amerikansk politikk, med et effektivitets- og aktivitetsnivå hinsides enhver fornuft.

Sånn sett fremstår Hillary Clinton som en jernkvinne i ordets beste forstand, og ekteparet Clinton som en allianse hvor begge på en ypperlig måte bygger opp under den andres ambisjoner.

Selvbiografi

Selvbiografien som sjanger vipper gjerne rundt et sted mellom fakta og det mer skjønnlitterære, ettersom den beskriver levd liv fremstilt som sammenhengende fortelling. Det ligger implisitt at man sjelden ønsker å fremstille altfor mange svakheter og skavanker, og det gjør da heller ikke Hillary Clinton. Mindre heldig er det at hun fremdeles har så mye å tape at det virker som om et korps av rådgivere har gått igjennom boken for å sørge for at den ikke kan inneholde noe som kan bli brukt mot henne.

Takk og atter takk

Blant de resultatene dette gir, er at enhver Clinton noensinne har møtt, må takkes og roses med noen fine adjektiver. Robert Rubin er «utrolig smart og har hatt fantastisk suksess, men har allikevel masse selvironi». Ted Kennedy er «en av de mest effektive senatorene som noensinne har tjent landet vårt». Og Dick Kelley er «Virginias fantastiske mann». For eksempel.

Det blir for mye av det gode. Clinton har åpenbart et enestående kontaktnett, men bortsett fra at all rosen faktisk gir et innblikk i hvorfor hun har det, er det høyst irriterende å støte på slike ovasjoner i annet hvert avsnitt. Det er slett ikke nødvendig å omtale Lech Walesa som den «heltmodige lederen for fagorganisasjonen Solidaritets streiker».

Riksrettssak

Et av gjennomgangstemaene i Levende historie er, rimelig nok, den tilsynelatende alltid pågående riksrettssaken og etterforskningen av Whitewater, som etter hvert utviklet seg til å bli en etterforskning av Clintonenes liv. Fru Clintons frustrasjoner angående de stadige angrepene fra den politiske høyresiden er lett å følge, og det argumenteres med stort engasjement for at helten og heltinnen i historien, det vil si herr og fru Clinton, ikke har gjort noen bevisste feil.

Lewinsky-skandalen

Litt mindre helt i dramaet blir ektemake Bill når Monica Lewinsky kommer på banen. Denne delen av boken er naturlig nok den som de fleste avisene har sitert forlengs og baklengs. For den interesserte er det bare å slå opp i stikkordsregisteret, så kommer man direkte dit.

Hillary Clinton gjenreiser nok mye av egen ære ved å endelig få komme med sin versjon av dette åpenbart pinefulle offentlige dramaet. Det er da også en av de mer personlige delene av boken, og høyst interessant lesning. Så er det bare å glede seg til hva herr Clinton kommer til å skrive om frøken Lewinsky og hans befatning med sigarer og det som verre er. Det er vanskelig å se for seg hvordan han skal komme like heldig ut av det.

Feministisk

Lewinsky-saken har blitt brukt til å fremstille Hillary Clinton som lite egnet som feministisk symbol, idet hun stod last og brast med en mann som i praksis skandaliserte hele forholdet deres. Og ikke minst de rosa draktene og forsøkene på å «myke opp» imaget har, i enkeltes oppfatning, etterlatt et inntrykk av en mer tradisjonell kvinnerolle enn man fra et feministisk synspunkt kunne ønske seg.

Det er jeg slett ikke enig i, og enda mindre etter å ha lest boken hennes. Selve førstekvinne-institusjonen er vel det mest anti-feministiske ved hele Hillary Clintons karriere. Politisk har hun nok derimot gjort klokt i både troskapen mot Bill og å lytte til politiske rådgivere som har ønsket å presentere henne på en spiselig måte i et samfunn hvor slingringsmonnet for kvinner i offentlige posisjoner er lite. Dette inkluderer grep som å måtte føye til ektemannens navn til sitt eget for å imøtegå skepsisen.

Engasjementet for kvinners rettigheter skinner imidlertid tydelig igjennom, og det er bare å ønske at vi snarest mulig får se ekteparet Clinton tilbake i Det hvite hus – med Bill som førstemann.

---
DEL

Legg igjen et svar