Operareform og politisk fordømmelse

Iherdig musikkarkeologisk virksomhet viser at det fortsatt er mange gode komponister som ikke har fått den anerkjennelse de fortjener. Denne uka ser vi på to av dem, Tommaso Traetta og Nikolaj Roslavets.

Vi har tidligere sett på komponister som av en eller annen grunn ikke har fått den oppmerksomheta de fortjener. At disses musikk igjen er blitt tilgjengelig for oss, er først og fremst takket være iherdig innsats fra den delen av musikklivet som beskjeftiger seg med musikk fra og med barokken og bakover. Disses forsking på framføringspraksis har også brakt fram underkjente mestere, som Francisco Guerrero og Antonio Caldara. I de siste åra har også ukjente komponister fra klassisismen og romantikken begynt å komme til sin rett; det engelske plateselskapet Hyperion gjør for eksempel en utmerka innsats med sin serie med romantiske klaverkonserter.

Denne uka ser jeg på to komponister som bør bli en del av standardrepertoaret, Tommaso Traetta og Nikolaj Roslavets.

Reform og syntese

Italieneren Tommaso Traetta levde fra 1727 til -79, og stod dermed mellom barokken og klassisismen. Han var inspirert av den franske tragédie lyrique-sjangeren, som Rameaus Hippolyte og Aricie tilhører. Traetta var en av dem som gikk i spissen for en «reformert» opera, som ønsket å oppdatere operasjangeren til nye oppfatninger om musikk og drama og som

representerte ei sammensmelting av de tidligere atskilte franske og italienske stilene. Han skreiv om lag 40 sceneverk i alt, og jeg håper at vi får høre flere av dem. Inntil nylig var han bare representert med ett verk i platekatalogen.

Narrativt svik

Nå har Christophe Rousset og Les Talens Lyriques, med kammerkoret Accentus, tatt for seg Traettas Antigona (1772), en «reformert» tragedia per musica, basert på Sofokles. Å kalle Antigona en tragedie er ikke helt korrekt; den har – i motsetning til Sofokles’ stykke – en lykkelig slutt, noe som vil oppfattes som smakløst av mange, men som var en del av den rasjonalistiske reformen operasjangeren gjennomgikk på denne tida. Det representerer ei erstatning av skjebnen med menneskets frie vilje, i pakt med opplysningstidas tanker.

Dette narrative «sviket» kompenseres imidlertid av ei utforsking av karakterenes psykologi. Musikken er avklart og raffinert, og operaen som helhet er rasjonell og analytisk heller enn direkte emosjonell. Den er økonomisk, med kortere resitativer og arier enn det som er vanlig.

Flytende presisjon

Innspillinga kunne neppe ha vært gjort bedre enn Les Talens Lyriques og Rousset gjør på denne nye innspillinga fra Decca. Rousset, som først og fremst har gjort seg bemerka som cembalist, har en dirigeringsstil som er lett og flytende, men også rytmisk presis og med øye for helhet og struktur. Stjerna er imidlertid Maria Bayo, som synger tittelrolla. Bayo har i løpet av de

siste to-tre åra etablert seg som en av de ledende sopranene i verden. Hun har en myk og sterk stemme som på samme tid er ungpikeaktig og moden.

Om denne musikken ikke inviterer til hyppig meditasjon, er den strukturelt og formelt uhyre velforma, og den er alltid behagelig å høre på.

Musikkpolitisk ukorrekt

En mer interessant komponist enn Traetta er ukrainske Nikolaj Roslavets (1881-1944). Roslavets hadde en ganske tragisk historie. Etter å ha vært framtredende i russisk musikkliv, ble han under Stalin-perioden utradert fra sovjetisk musikkhistorie fordi han var «formalistisk og fjern fra folket», «kontrarevolusjonær» og en «borgerlig ideolo», stempel som også i perioder ble satt på Prokofjev og Sjostakovitsj.

Det er bare i de siste åra at han igjen er blitt tatt inn i varmen og har fått den anerkjennelse han i høyeste grad fortjener.

«Den russiske Schönberg»

Roslavets var den første russiske komponisten som skreiv atonal musikk; han ble derfor av noen kalt «den russiske Schönberg». Både han og Schönberg forsøkte, uavhengig av hverandre, å bryte ut av det tradisjonelle tonale systemet. Roslavets var svært påvirka av de franske impresjonistene og av landsmannen Skrjabin, noe som høres. Musikken er alltid uhyre uttrykksfull og til tider høyromantisk, og søkende etter en ekstase den aldri oppnår, noe som minner om Wagner og Mahler. Han har en økonomisk komposisjonsmåte – de samme tematiske «cellene» brukes på forskjellige måter, og musikken hans gir alltid inntrykk av å være fullstendig gjennomarbeidet. Han er etter mi mening en minst like stor komponist som sine mer kjente landsmenn.

At Roslavets musikk nå gjøres tilgjengelig for oss, er derfor ei stor begivenhet. Det er også de to nye cd-ene med hans musikk.

Myk aggresjon

Nå får Roslavets altså en «renessanse» i form av to nye cd-er med hans musikk, innspillinger som heldigvis ikke overlapper hverandre repertoarmessig.

En av verdens fremste klavertrioer, Trio Fontenay, vekker igjen beundring for et spill som må kunne karakteriseres som nær perfekt. På Teldec har de nå

spilt inn Roslavets’ klavertrioer 2-4, musikk av svært høy kvalitet. Fontenay-trioen kombinerer presisjon og en til denne musikken passende aggresjon med myk ekspressivitet, og de har en perfekt intonasjon.

På Chandos foreligger Roslavets’ komplette musikk for cello og klaver. Musikerne er cellisten Aleksander Ivasjkin, en av verdens mest distingverte utøvere av det 20. hundreårets musikk, og den unge pianisten Tatjana Lazareva, som også framfører fem preludier for klaver alene. Sammen yter de Roslavets’ musikk full rettferdighet. Det virker som om de har en dyp forståelse og sympati for denne musikken, og de er temperamentsmessig på bølgelengde med den.

Skal man bare prøve én cd med Roslavets’ musikk, anbefaler jeg den til Trio Fontenay, da klavertrioene er mest interessante musikalsk.


Vanedannende

Det engelske violensemblet Phantasm hadde tidligere platekontrakt med norske Simax, som de gjorde fire innpillinger for, blant annet ei med musikk av Purcell som de fikk en Gramophone-pris for i 1997. De er nå etablert som et av verdens ledende orkestre innen sitt repertoar, som er konsentrert om engelsk kammermusikk fra barokken. Lederen og grunnleggeren av ensemblet, amerikaneren

Laurence Dreyfus, har også gjort høyt anerkjente innspillinger med den norske cembalisten Ketil Haugsand.

Phantasms siste utgivelse, og deres første for nederlandske Channel Classics, inneholder consort-musikk (= musikk for ensemble) for fire og fem violer (en viol er et strykeinstrument med band, som vanligvis holdes i fanget) av engelskmannen William Lawes (1602-45). Lawes’ musikk er noe for seg selv. Selv om den er kontrapunktisk kompleks og av og til tilsynelatende kaotisk, holdes den sammen av ei overordna retning. Det er musikk som krever gjentatt lytting for at man skal kunne sette pris på alle dens emosjonelle detaljer.

Dreyfus advarer om at lytting til Lawes’ musikk kan føre til alvorlig avhengighet som kan være vanskelig å kurere. Phantasm gjør det ikke lettere med sitt vakre, klare og dansende spill!


Slukker sorgen

Like før påske kom det ei ny innspilling av J. S. Bachs Påskeoratorium med Gabrieli Consort & Players under Paul McCreesh på Archiv. Påskeoratoriet (1735) er et av tre oratorier Bach skreiv. Det er uvanlig, da det verken bruker bibeltekster eller har en forteller, og det er mer operatisk enn det som er vanlig innen sjangeren. Musikken til påskeoratoriet kom opprinnelig fra en verdslig kantate, Entfliehet, verschwindet, entweichet, ihr Sorgen, BWV 249a. Det fascinerende er imidlertid at musikken passer som hand i hanske for det religiøse budskapet. Librettoen forteller om de to Mariaene ved Kristi grav påskemorgenen.

I tillegg inneholder cd-en Magnificat, BWV 243 (1733), et gjennomkomponert og konsentrert verk hvis musikk artikulerer teksten på en genial måte.

McCreesh og Gabrieli Consort & Players leverer som vanlig ei framføring som er raffinert og gjennomtenkt fra første til siste tone. De makter å få til en ekspressivitet innafor den bachske strukturens strikte rammer; hør for eksempel på fløytespillets utsøkte frasering og utforming i åpninga på den første arien, «Seele, deine Spezereien». McCreesh følger den ennå kontroversielle praksisen med å bruke bare én sanger per stemme, noe som passer godt i denne musikken; jeg savner i hvert fall aldri et fullt kor her. I tillegg er orgelet mer prominent i lydbildet enn man er vant til. Innspillinga har i tillegg fantastisk lyd. Sangerne er også gode og dramatisk engasjerte, selv om noen av dem kanskje har litt for mye vibrato. Det siste er imidlertid ikke spesielt for denne utgivelsen, så i konkurranse med andre innspillinger av disse verka, står McCreesh’ versjon alt i alt i fremste rekke.

---
DEL

Legg igjen et svar