Ønsker vi et felles europeisk finansdepartement?

Bare fem prosent av de såkalte «hjelpepengene» til Hellas gikk til den greske økonomien. Resten er gått til finanskapitalen for å redde bankene.

Pål Steigan
Steigan har egen blogg på steigan.no, og skriver faste kommentarer i Ny Tid.

«Det er frekt å si at dette ikke handler om suverenitetsavståelse,» sa Sps Liv Signe Navarsete som kommentar til at Regjeringen vil ha Norge inn under EUs finanstilsyn samtidig som finansminister Siv Jensen påsto at dette «ikke handler om selvråderetten». 11. mai la Regjeringen frem et lovforslag om å legge det norske Finanstilsynet inn under EU. At det dreier seg om suvereniteten, burde være en avsluttet diskusjon. Regjeringen har selv lagt opp til at lovforslaget må behandles etter Grunnlovens § 115. Og den sier at det må minst tre fjerdedels flertall til i Stortinget for å overføre myndighet til internasjonale organer.

Regjeringen har tydeligvis hastverk i denne saken, som dreier seg om den største suverenitetsavståelsen siden vi ble medlemmer av EØS. Forslaget skal klubbes gjennom uten noen nasjonal diskusjon og uten konsekvensutredning, og det skal gjøres brennkvikt – før Stortinget oppløses i sommer.

Trygve Slagsvold Vedum i Senterpartiet sier: «Det har blitt lagt veldig sterkt press fra Regjeringen. Vi fikk saken tirsdag og avholder høring i dag. Vi bruker mindre tid enn vanlig, enda finansministeren understreker at dette er en usedvanlig vanskelig sak som det har blitt forhandlet om siden 2009.»

Vi snakker altså om en så alvorlig sak at den krever tre fjerdedels flertall i Stortinget (med to tredjedeler til stede). Det handler om en stor reduksjon av norsk suverenitet, og den skal kuppes gjennom i rekordtempo. Dette minner sterkt om det kuppet Gro Harlem Brundtland gjennomførte da hun i sin tid undergravde det norske nei til EU-medlemskap ved å kuppe oss inn i EØS.

Arbeiderpartiet sitter helt stille i båten i denne saken. Partiet, som er det ledende partiet i Norge når det gjelder å avstå suverenitet, slik som det har gjort med EØS-avtalen, er naturligvis også for dette. Men partiet foretrekker å ligge lavt og la Regjeringen gjøre jobben, også for at storkoalisjonen i norsk politikk ikke skal bli altfor tydelig.

Men hvorfor sånt hastverk? Skal vi skjønne det, må vi se på hva som skjer i EU akkurat nå. For dette lovforslaget er ikke hjemmeavlet. Det er ikke Norges behov som driver det frem. Derimot svarer det til EU-kommisjonens planer om en rask utvikling av den overstatlige og ikke-demokratiske kontrollen over Europa, ikke minst innen bank og finans.

Finanskrisen fra 2008 avdekket at den europeiske fellesvalutaen, euroen, står på et vaklende fundament. En felles valuta for økonomier med så ulik utviklingstakt og så ulik sammensetning er dømt til undergang. Det første man gjorde for å få en større kontroll over bank- og finansvesenet, var å gi større fullmakter til Den europeiske sentralbanken (ECB). Under ledelse av den tidligere Goldmann Sachs-mann Mario Draghi har ECB sørget for å velte byrdene av finanskrisen over på europeiske skattebetalere, og samtidig sørget for å redde bankene fra deres råtne utlån. Studier viser at bare fem prosent av de såkalte «hjelpepengene» til Hellas gikk til den greske økonomien. Resten er gått til finanskapitalen for å redde bankene.

Protestene må komme nå, de kan ikke vente til etter ferien.

Men Tysklands mektige finansminister Wolfgang Schäuble har skjønt at euroen ikke kan reddes så lenge det finnes nasjonal budsjettkontroll. Han kom med en plan som pekte i denne retningen allerede i 1994. I vinter fikk han respons fra de fem EU-presidentene. EU er nemlig satt opp med hele fem ikke-valgte presidenter.

De fem presidentene er EU-kommisjonens leder Jean-Claude
Juncker, EU-toppmøtets president Donald Tusk, eurogruppas president Jeroen Dijsselbloem, Den europeiske sentralbankens president Mario Draghi og EU-parlamentets president Martin Schulz. Ingen av disse herrene har noe demokratisk mandat bak seg. De har ikke vært nødt til å presentere sin politikk for europeiske velgere og bli prøvd av velgere i valg. De er utpekt og oppnevnt, men det forhindrer dem ikke i å gå til frontalangrep på det som er igjen av det nasjonale demokratiet i Europa. Dette gjør de i form av et 24 sider langt dokument som har tittelen «Completing Europe’s Economic and Monetary Union». ABC Nyheter oppsummerer konklusjonen i rapporten slik: «I dag er det EU-landenes parlamenter som vedtar sine statsbudsjetter. Innen 2025 skal overnasjonale EU-organer gjøre det. De nasjonale parlamentene skal få lov å bli ’involvert’ i prosessen.»

Planen består av tre ledd:

1. Innføring av en bankunion, som i realiteten gjør Den europeiske sentralbanken overordnet de nasjonale statsbankene. Det første skrittet blir tatt 1. januar 2016.

2. Opprettelsen av et reelt europeisk finansmarked. Man skal fjerne det som er igjen av nasjonale særhindringer for den frie flyten av kapital.

3. Opprettelsen av en fiskalunion. Dette betyr at de nasjonale budsjettene ikke lenger vil bli vedtatt av de nasjonale parlamentene, men av EU, mens de nasjonale parlamentene vil bli tatt med på råd. Dette skal fullføres i 2025.

Arbeidet med å gjennomføre denne planen er altså allerede i gang. Det første skrittet mot bankunion ble tatt 1. januar i år. Det er dette som skaper hastverket i Regjeringen. De har antakelig fått beskjed fra Brussel om å hive seg rundt og komme på linje snarere enn svint for at Norge skal bli en del av denne prosessen. (Dette er en insinuasjon. Jeg håper på dementier fra Solberg & co.)

I februar 2016 skrev sjefene for Bundesbank og Banque de France en felles artikkel i Süddeutsche Zeitung der de gikk sterkt inn for at det må opprettes et felles europeisk finansdepartement, som får myndighet til å overstyre nasjonale parlamenter. Og de understreket at det som nå trengs er at medlemslandene avstår mer av sin suverenitet til europeiske institusjoner.

Lovforslaget om å legge Norge inn under EUs finanstilsyn må sees i dette perspektivet. Det blir ikke noe felles finansdepartement uten en bankunion, og det blir ingen bankunion uten felles kontroll over finanspolitikken. Arbeiderpartiet, Høyre og Frp ønsker å være med på integrasjonen i EU. De vil gi bort så mye av vår suverenitet som EU til enhver tid krever. Og det de ikke-valgte EU-toppene krever nå er å ta raske skritt i retning av det som eventuelt vil bli en EU-stat der de nasjonale parlamentene reduseres til herredsstyrer i en union uten demokratisk forankring.

Det som gjør denne prosessen spesielt farlig for oss, er at vi er medlemmer av EØS. Hadde vi ikke vært det, hadde ikke lovprosessene i EU hatt så mye å si for oss. Hvis vi fant noe nyttig i deres vedtak, kunne vi plukket ut det som passer for oss og forkastet resten. Men siden vi er medlemmer av EØS, blir EU-lover til norsk lov ganske så umiddelbart og nesten automatisk.

Nå ligger det et forslag på Stortingets bord som vil ha alvorlige og skjebnesvangre konsekvenser for Norge som uavhengig stat, og det er bare så vidt det er noen debatt om det. Protestene må komme nå, de kan ikke vente til etter ferien.

Steigan er fast kommentator i Ny Tid fremover. Se også steigan.no

---
DEL