One size fits nobody

«One size fits all» er kanskje en god idé når det gjelder vottene og luer, men dessverre blir prinsippet overført også til skolepolitikken.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter at kunnskapsløftet ble vedtatt av et bredt politisk flertall virker det til tider som om skolepolitikken preges av stor enighet. Selvsagt ser vi politiske forskjeller på de ulike partiene, men de store debattene er nesten fraværende. For parallelt med bekymring over svake internasjonale resultater har det vedtatte Kunnskapsløftet blitt gjennomført. Men det har også en kraftig utvidelse av timetallet i småskolen, noe som burde vekket større debatt enn det har gjort.

Regjeringen utvider timetallet for skoleåret 09/10 med to uketimer uten å tilføre pedagogiske midler – dette i tillegg til de fem uketimene som ble innført høsten 2008. Dette er en del av regjeringens heldagsskoleprosjekt. Det er et kjent prosjekt, men at de øvrige partiene støtter denne utvidelsen overrasker meg. Det er ingen automatikk i at flere timer i skolen gir økt kvalitet. Tvert imot. En av de store utfordringene som finnes i skolen, er umotiverte elever. Flere teoritimer er ikke akkurat det som motiverer.

Et paradoks er at utdanningsministerens parti, SV, er den store pådriveren for flere timer for de minste elevene. Skulle ikke argumentasjonen bak 6-timers arbeidsdag for voksne også gjelde 6-åringene?

Det vi trenger, er flere lærere. Det vet vi fungerer, for nøkkelen til en bedre skole er læreren. Uten flere og dyktige lærere klarer vi ikke å skape en skole med kunnskap og trivsel. Og vi klarer ikke få en skole som ser hver enkelt elev, og som kan gi utfordringer til hver enkelt på det nivået han eller hun befinner seg. Vi får tvert imot en skole som tror at «one size fits all», men som i stedet bommer på alle. Sosialistene tøyer strikken langt. Derfor har KrF valgt å fokusere på skreddersøm. Vi mener at den eksisterende skolehverdagen må oppgraderes, ikke bare utvides. Skolen trenger flere lærere, kompetanseheving og bedre kvalitet i stedet for flere timer. Det representerer en helt annen politisk kurs enn den vi ser fra Stoltenberg II-regjeringen: Vi får stadig flere elever i klassene og samtidig færre lærere.

Tanken om at bedriftseierens datter skal gå i samme klasse med vaktmesterens sønn, og de begge skal ha like muligheter, preger norsk skole. Det er en side ved likhetstanken som er flott, bare like muligheter ikke hadde betydd at «one size fits all». For når det følges opp med en tanke om at det beste er at alle blir like, blir resultatet dårlig. Inntil forståelsen om at vi er forskjellige når igjennom, klarer vi ikke å gi alle de samme mulighetene. Målet skal ikke være at alle blir like, men at alle går ut av skolen som vinnere – ut i fra det nivået de lå på. At de fikk utnyttet sitt potensial.

Skolene skal finne lokale løsninger, og lærerne vet best hvordan undervisningen kan skreddersyes til elevene. Men likevel er tilpasset opplæring et innholdsløst politisk begrep så lenge mulighetene for å kunne se hver enkelt elev ikke er til stede. Flere timer og færre lærere bygger opp om dette. Mangel på erkjennelse om at klassene i visse timer bør deles mer opp ut ifra nivåforskjeller gjør også det.

Engasjerte og dyktige lærere alene er ikke nok. Man må samtidig innse at alle elevene er forskjellige og at det derfor trengs ulike løsninger. Derfor trenger vi ikke flere timer med dårlig kvalitet. Vi trenger mer kvalitet, flere lærere og reelt tilpasset opplæring. For one size doesn’t fit all.

---
DEL