Ømhet blant fremmede

En suggererende hyllest til avantgardefilmens gullalder drar meg rett inn med sitt hypnotiske soundscape – japansk barnesang, piano og en fortellerstemme. Men så!

Lande er filmregissør og -kritiker.

Toward A Common Tenderness

Kaoi Oda

Bosnia Herzegovina/Japan

Forventningen jeg først får, viser seg å være grundig feil. Kaori Oda er ikke cinefil, ifølge henne selv. Jeg blir nysgjerrig på den blyge japaneren som filmer i Bosnia. Opptakene er ikke de forventede fra det krigsherjede Balkan. Kamera dveler på ansiktet til en mannlig rom. Langtrukne nærbilder mens regissørens japanske fortellerstemme funderer på det å forstå og det å kunne gi noe tilbake.

Jeg blir fascinert. Hvordan har denne nærheten oppstått, til en befolkningsgruppe som i Øst-Europa generelt er omgitt av andres mistro, frykt og distanse?

Kontraster. Kaori filmer uanstrengt, med en tilhørighet som et familiemedlem. Hun flytter inn for en uke. Mottar og deler omtanke og ømhet i varm nærhet som kommer til uttrykk i bildene. Dette i kontrast til scener tidlig i filmen, hvor en eldre japansk kvinne vender seg vekk fra kamera. Kvinnen er filmet på kort avstand, men en distanse er alltid til stede. I noen scener ler eller smiler hun. Samtidig oppleves ingen intimitet eller varme. Kaori forteller om tomheten etter den første, altfor private filmen hennes, og om den brutale reaksjonen til moren. Om desorientering, om valget av Sarajevo og filmskolen der. Om dragningen til et sted langt hjemmefra og muligheten til å lære film av sin mentor.

Opptakene fra det krigsherjede Balkan er ikke som man skulle forvente.

Hva denne mentoren heter, blir aldri sagt. Den myteomspunne Bela Tarr drev film.factory i Sarajevo til finanseringen tok slutt i 2016. De fleste filmene hans har vært svært utilgjengelige. Lange tagninger og forkjærlighet for undergangsstemninger er blant hans varemerker.

Motløs og uinspirert? Kaori Oda følger ikke veldig tett i fotsporene til sin mentor. De første famlende opptakene av en eldre mann og en fest med tivolikarusell fenger ikke særlig. Selv er hun heller ikke helt motivert eller på plass. Og forteller rett ut om begge deler.

Filmingen hennes er uten retning, uten glød. Prosjektet er uklart, scenene vi blir presentert for, forvirrende. Hva driver henne? Hvilken metode ligger til grunn? Er dette tilfeldig sammenraskede opptak fra en filmskolestudent? Etter hvert fascineres man likevel av Kaoris verk. Blygheten hennes står frem – og hennes evne til stadig å bli tatt ømt hånd om.

Tålmodigheten min som tilskuer er i ferd med å ta slutt. Så kommer betroelsen. 

I en liten episode forteller hun om at idet hun finner inspirasjon til å filme, er kamerabatteriet utladet. Stemmen går over svart skjerm. En lang stund er fortellerstemmen som binder det hele sammen, forsvunnet. Kamera fanger inn hodelykter som blender deler av bildet. Tidvis virker alt uskarpt. Skimtvise glimt av gruvearbeidere, maskiner og reisverk. Den endeløse tagningen tar oss dypere og dypere inn i en mørk gruve. Så er endelig fortellerstemmen tilbake. Bildet blir klarere. Vi blir kjent med menneskene og ikke bare ryggene. Referansene til Tarr er åpenbare.

Et par sekvenser senere får vi dele filmskaperens ambivalens overfor nettopp den lange utblendede tagningen. Vi er brått ute av gruven og til stede sammen med arbeiderne idet de ser opptakene av seg selv.

Hittil i filmen har vi fulgt Kaori som møysommelig har kjempet med seg selv for å engasjere seg i noe å filme. Nå som hun har funnet det, blir vi som publikum holdt utenfor. Kaori viser ikke mer fra gruven, og jeg opplever å bli rykket vekk som tilskuer. Samtidig snakker hun innstendig om det vi ikke får se: Det apokalyptiske universet i gruvens glødende mørke jeg lengter etter, er byttet ut med en uinteressant pausesal med flatt overlys.

Vendepunkt. Tålmodigheten min er i ferd med å ta slutt. Så kommer betroelsen. Kaori får takknemlig respons av en av gruvearbeiderne og åpner seg brått. En varm forløsning i henne smitter over. Kontakten med filmskaperen og hennes prosjekt er tilbake. Hennes søken etter aksept og nærhet berører. Det som før bare har vært en anelse skinner ikke bare igjennom – det funkler.

Et uuttalt behov verbaliseres. En søken etter aksept som regissøren har båret med seg helt siden den lange turen fra Japan, står nå frem som bærebjelken i filmen. Likevel er det først etter at filmen er ferdig – når jeg leser ettertekstene om bruk av materiale fra andre og ufullstendige filmer – jeg fatter sammenhengen. Denne filmen er strukturert ut fra et behov for å gjenskape veien frem til forløsning.

Kaori Odas slående styrke at hun er usedvanlig nær blant fremmede.

Ulidelig underveis? Nei. Krevende, ja, men også fascinerende. Noe udefinerbart. En musikalitet utover Kaoris gode fornemmelser for soundscapes. En filmatisk varhet skaper behag – til tross for umotiverte perioder og hoppende, virrende temaer. Er det filmskaperens personlighet som bærer? Hennes autensitet holder mye av interessen ved like.

Det nære. Kaori får brev og tegninger fra et yngre familiemedlem. Hun går tett på og filmer som gjennom en kikkert eller kamera obscura – det samme grepet som startet filmen. Nå innrømmer Kaori at hennes filmatiske gnist ligger i det nære.

Hennes slående styrke er at hun er usedvanlig nær blant fremmede. Sin nærmeste, moren, er hun ubarmhjertig distansert fra. Hun ligger tett på med kamera, men kommer aldri over den kjølige, bortvendte avstanden moren skaper.

I sluttsekvensen avdekker hun skaden moren forvolder ved at hun nekter å anerkjenne datteren. Kaori utdyper denne vonde opplevelsen, som kom etter at hun stod frem som homofil i sin første film. Hun sier selv at hun har brukt kameraet som et våpen – men jeg er ikke enig. Hennes kamera og kontakten med dem hun filmer – unntatt moren – er empatisk. Hun går dessuten forbi det empatiske, og videre inn til omsorg og ømhet. Anerkjennelsen hun får av andre gir henne nok til å klare gå videre.

Hun kaller kamera et «instrument for å forstå og bli forstått». Men den hun higet etter at skulle forstå og akseptere, avviste henne brutalt.

Hun har samlet seg gjennom de ulike filmopptakene – for å dele veien til fornyet mot. Det handler om den rystende ettereffekten av å ha avslørt private hemmeligheter på film. Men det er også en film om en søken etter nærhet og aksept som først blir besvart blant fremmede i gjensidig ømhet.

Filmen vises på filmfestivalen Dok Leipzig. 

---
DEL