Om romantikk og politikk

I sitt tilsvar til meg (30.09) klarer Hanne Kraugerud det retoriske kunststykket det er å framstille det som om det er feministene ved meg, som har startet debatten rundt kjærlighet og likestilling. Kraugerud startet denne debatten ved å trekke fram Hollywood-kjærligheten som et ideal og advare mot feministenes likestillingsidealer i boka «Gi meg ditt hjerte» […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I sitt tilsvar til meg (30.09) klarer Hanne Kraugerud det retoriske kunststykket det er å framstille det som om det er feministene ved meg, som har startet debatten rundt kjærlighet og likestilling. Kraugerud startet denne debatten ved å trekke fram Hollywood-kjærligheten som et ideal og advare mot feministenes likestillingsidealer i boka «Gi meg ditt hjerte» og i avisa Klassekampen. I mitt svar til henne i Ny Tid 24. september skriver jeg hvorfor jeg mener at fokuset på likestilling også i tosomheten er en styrke for de av oss som ønsker å få kjærligheten til å fungere.

Det er sant at Kraugerud understreker feminismens og likestillingens bragder på kjærlighetsfronten på en rekke områder, slik hun siterer i sitt svar til meg i Ny Tid 30. september. Her er vi helt enige. Problemet oppstår der Kraugerud avslutter siteringen fra sin egen bok. Her skriver hun: «Har ikke visjonen om endringene i kjønnsrollemønsteret også en bakside, en hake som dreier seg av savnet av romantikk, estetikk, magi, kjønnsforskjeller og forgangen tid? Hva med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrenes positive bidrag til kjærligheten? Skal vi virkelig avvikle de etablerte og stereotype, men også fascinerende ideene vi har om Kvinne og Mann, til fordel for en generell politisk visjon?» Og her svarer nok jeg og Kraugerud forskjellig. Jeg er sikker på at det å bekjempe tradisjonelle og heteronormative kjønnsrollemønstre er viktig for å gjøre både menn og kvinner friere. Og jeg er ikke redd for at det vil true kjærligheten.

Feminister har satt spørsmålstegn ved mange av de rådende idealene knyttet

til kjærlighet og romantikk. Denne dekonstruksjonen av begrepet kjærlighet er ofte blitt karakterisert som en trussel mot selve kjærligheten. Jeg tror det er et helt nødvendig prosjekt for å bekjempe dominansforhold og maktstrukturer både i privatlivet og i samfunnet.

Betyr det så at jeg setter «generell politisk visjon» foran romantikken, slik Kraugerud skriver? Slett ikke. Kampen mot både heteronormative forestillinger om Mannen og Kvinnen og gamle patriarkalske ridderidealer, handler svært konkret om hvordan vi lever livene våre. Dette handler ikke om å velge mellom politikk og romantikk, slik Kraugerud skriver i sitt svar til meg, men å forkaste utdaterte romantiske idealer.

Kraugerud skriver i sitt svar til meg at «muskuløse menn og moderlige kvinner, riddere og prinsesser, ikke bare bekrefter problematiske konvensjoner, men også utgjør deler av vår kulturhistorie og selvforståelse, og for mange en viktig del av det å elske og leve sammen». Nå er vel nettopp det å utfordre vante forestillinger en helt sentral del av feminismens prosjekt. En stor del av vår selvforståelse har tross alt bakgrunn i en tid da de patriarkalske strukturene var bærebjelker for samfunnet, og jeg ser ærlig talt liten grunn til å omfavne dem av kulturhistoriske årsaker. Og når Kraugerud skriver at «På den ene siden har kjærligheten enormt mye å takke den seksuelle revolusjonen for. Likevel dukker spørsmålet opp fra tid til annen: Hvordan var det før, da Kvinnen ventet blyg, jomfruelig og uerfaren på å få danse med Mannen, ble fulgt hjem i regnet, og fridd til» – så kan ikke jeg se noe annet enn at de romantiske forestillingene hun skuer tilbake mot er basert på de mest hemmende sidene ved de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene.

Ett poeng skal jeg likvel gi Kraugerud: Formuleringen «de lykkeligste parene er også de mest likestilte», fra Fetts kjærlighetsnummer, er mer fylt av patos enn mening. Jeg skal ikke påberope meg å sitte med oppskriften til verken lykken eller den ekte kjærligheten, selv om en blant annet ser at par som deler ansvaret for barna mer likt, også gjerne holder lenger sammen. Men jeg er overbevist om at det i kjærlighetens navn er rett å bekjempe maktstrukturer og dominansforhold i parforhold og at det å kjempe for mer likestilling på privatfronten gjør livet lettere for de fleste av oss. Vi kan nok trygt kaste både reddende riddere og jomfruelige kvinner på skraphagen – ikke minst den heteroseksuelle maktfortellingen om at kjærligheten handler om Mannen og Kvinnen.

Marte Ericsson Ryste er ansvarlig redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett.

---
DEL

Legg igjen et svar