Om hundre år er allting ikke glemt

Julaften døde Georg Johannesen, 74 år gammel. Han var en av de viktigste skribentene i kretsen rundt Orientering, og hans siste bok, Eksil, kan leses som en fortidig protestsang fra fremtiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I et av sine dikt fra 1959 gir den unge Georg Johannesen råd om hvem som er verd å høre på: «Du skal høre på mennesker / som ennå er fjerne / Kanskje blir i morgen / en bedre dag enn i går / Du skal høre på mennesker / som lever som om de levde om hundre år». Det kan selvsagt strides om hvorvidt rådet er godt, og man må gjerne argumentere for eller mot en ironisk lesning av strofen. Hvilke mennesker er det «som ennå er fjerne», i 1959, i går, i morgen? Hvem lever som om de «levde om hundre år»? Og hva med selve diktet, forlanger det å bli betraktet som en harmdirrende stemme fra fremtiden?

Vil han bli husket?

La oss anta at en av diktets fremste oppgaver består i å få leseren til å stille spørsmål, formulere problemstillinger. Og la oss fremsette den påstand at diktet, her og nå, angår spørsmålet om Georg Johannesens litterære etterliv, hans plass i en kommende norsk litteraturhistorie. Hvordan vil morgendagens lesere forholde seg til Georg Johannesens verk?

Omtrent slik man i dagens oljerike, postmoderne og tabloide Norge forholder seg til (eller rettere sagt, lar være å forholde seg til) Ludvig Holberg, Nordahl Grieg og andre «greske» forfattere? Eller vil man i fremtiden faktisk evne å huske en forfatter som Georg Johannesen?

«Å lese Georg Johannesen er noe av det mest givende en sannhetssøkende nordmann kan gjøre mot den feel good-stemning som hviler over vår bestselgerlitteratur og den manglende verdensforståelse som har preget vår utenrikspolitikk,» skrev Jan Erik Vold i Dagbladet nyttårsaften 2005, nøyaktig en uke etter at Georg Johannesen døde. Koblingen norsk bestselgerlitteratur og norsk utenrikspolitikk kan ved første øyekast virke søkt, men man skal ikke se bort fra at kulturell «feel good-stemning» i aller høyeste grad skyldes politiske villfarelser. «Du skal ikke høre på mennesker / som preiker nå,» leser vi i diktet fra 1959, og vi tillater oss å legge til: Du skal ikke høre på bestselgerpolitikere som reproduserer påstanden om at det er typisk norsk å være god.

Moderne og tilbakeskuende

«Ingen har utfordret norsk dumhet og selvgodhet sterkere enn dikteren fra Bergen,» skriver Vold, med klar referanse til Georg Johannesens fremstilling av seg selv som «litteraturpolitisk motstander av nyere norsk (litteratur-)historie». Vi bør merke oss parentesen: Norsk litteraturhistorieskrivning finner sted innenfor norsk historie, og norsk historieskrivning finner sted innenfor norsk litteraturhistorie, derfor (litteratur-)historie, «moderne» bøker og «moderne» politikk i samme norske dansebåt.

Modernitet kan som kjent være så mangt, og det bør si seg selv at det aldri er gitt at den såkalte nåtiden med nødvendighet vil fremstå som mer «moderne» enn fortiden. Det motsatte er gjerne tilfellet. Georg Johannesen «er en ‘moderne’ poet som beundrer ‘eldre og mer modne kulturer’ enn vår,» skrev Espen Haavardsholm og Helge Rønning i 1975. I sannhet en moderne og tilbakeskuende poet – men ikke slik å forstå at Georg Johannesen oppfattet de «eldre og mer modne kulturer» som såkalte tilbakelagte stadier, såkalte gullaldre som er gått tapt til fordel for en såkalt fremadskridende og fremskrittvennlig samfunnsutvikling. Snarere tvert imot. Det fortidige «eldre og mer modne» inngir sterke forestillinger om fremtidige muligheter, som for eksempel muligheten for at fremtidens mennesker vil skue tilbake i tid og forstå oss, vår kultur og vår verden, bedre enn vi forstår oss selv.

Kulturell kortidshukommelse

Inngangsportene til den forestilte fremtiden er mange. I 1965 kunne Orienterings lesere fordype seg i Georg Johannesens anmeldelse av Axel Jensens roman Epp: «[…] et stort talent har her fått mot på de største oppgaver; å analysere mennesket og samfunnet i framtidens trollspeil, det som forstørrer og forminsker vårt eget ansikt». Og i den boken som skulle bli den siste fra Georg Johannesens hånd, essaysamlingen Eksil (2005), anla retorikeren et fremtidsrettet syn på en av norgeshistoriens glemte motreformatorer, jesuittpresten Laurentius Nicolai Norvegus (1538-1622), alias Klosterlasse: «Den som forstår et debattprogram i norske fjernsynskanaler forstår neppe Laurentius Norvegus’ tause profetier fra fortidens og fremtidens ruiner.»

Georg Johannesens aforistiske fremstilling av Klosterlasses «tause profetier» er knallhard kritikk: Det er først og fremst vi, nåtidens forvaltere, som er ansvarlige for at fortiden og fremtiden ligger i ruiner. Debattprogrammet, som jo pretenderer å fremkalle oppdaterte bilder av nåtiden og dens «moderne» stridsspørsmål, gjør i realiteten lite eller ingenting for å hindre spredningen av en av de alvorligste folkesykdommene: Den kulturelle kortidshukommelsen, dannelsens verste fiende.

I Georg Johannesens siste bok trer Klosterlasse frem som en av flere «profeter» med ideologisk tilholdssted både i (en fortolket) fortid og i (en tenkt) fremtid. Eller for å si det med en av de andre «profetene», den jødiske kritikeren og marxisten Walter Benjamin: «Som kjent var det forbudt for jødene å forske i framtiden. Toraen og bønnen underviser dem derimot i erindringen. Dette opphever den trolldom som framtiden har for dem som er henfalne til å hente opplysning hos spåmenn. Men framtiden ble ikke derfor til en tom og homogen tid for jødene. For hvert sekund var den lille port som Messias kunne tre inn gjennom.»

Sitatet skriver seg fra 1940, samme år som Walter Benjamin døde. Alle vet hva årstallet 1940 markerer, men få er i stand til å sette ord på de kollektive erfaringer med det tjuende århundres største katastrofer. En fremsynt Benjamin lot «historiens engel» fly baklengs, med ansiktet vendt mot fortiden: «Der hvor en kjede av begivenheter framtrer for oss, der ser den en eneste katastrofe som uopphørlig dynger ruiner på ruiner og kaster dem for dens føtter.» Hvem forstår en slik setning i dag? «Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk,» hevdet Benjamins venn, modernisten Theodor W. Adorno. Det hører med til historien at Adorno senere forklarte utsagnet som en overdrivelse, men da en overdrivelse i sannhetens tegn, og en overdrivelse og en sannhet som ikke var til å komme forbi for etterkrigstidens poeter. Og en av disse het Georg Johannesen. Igjen diktet fra 1959: «Du skal ikke høre på mennesker / som har overlevd to verdenskriger / De må ha små hjerter / og masse tålmodighet / De må ha regnet ut hva det koster / å slippe unna gratis / De må være veid på morderens vekt / Han sa: Dette blir ikke noe / La dem gå».

Hodepute for samvittigheten

Hvordan lese slike verselinjer? Ironisk? Bokstavelig? Eller kanskje både ironisk og bokstavelig, i tråd med Adornos tanke om en sann overdrivelse? Uansett: Diktet skaper forbindelseslinjer til både det ene og det andre essayistiske skrift signert Georg Johannesen, den unge og den gamle. Essayistisk i ordets rette forstand: Å prøve, å forsøke. Albert Schweitzer «er en hodepute for vår samvittighet og lar seg bruke til det. Derfor kan vi ikke hylle ham uten å hylle vår feighet,» skrev Johannesen i 1954. Den unge studenten gikk ikke i fakkeltog for fredsprisvinner Schweitzer; studenten «husket å glemme», han stilte en diagnose, personifiserte et ideologisk helseproblem. Et halvt århundre senere het en av hodeputene fortsatt Knut Hamsun: «Det fins ingenting å lære av Knut Hamsun,» leser vi et sted i Nytt om Ibsen og andre essays (2003). Påstanden inngår i et innfløkt men like fullt krystallklart argument: Ingenting betyr ingenting; læring betyr dannelse, og dannelse er noe man ikke må glemme, men stadig huske å etterstrebe. Nyromantikeren, knyttneveforfatteren, nobelprisvinneren og nazisympatisøren Knut Hamsun tok med andre ord fullstendig feil. Om hundre år er allting ikke glemt. Den dannede vil huske, om det så innebærer å «huske å glemme».

Hva ønsker man å formidle, hva ønsker man å si, hver gang man slår fast at Hamsun er Norges «største dikter»? Sett at man verken formidler eller sier noe som helst, sett at man i en tilstand av lettere nervøsitet håper å unngå å gjøre seg upopulær og «umoderne» i det gode selskap? «Det gode selskap» fungerer ofte som en dårlig omskrivning for konsensus, tingenes orden, det såkalte sunne bondevett. Knut Hamsun «er Norges ‘største dikter’ som Verdens Gang er Norges største avis. Men av Nordahl Grieg kan man i det minste lære å ta avstand fra en ny norsk mentalitet, som er nyrik, uaristokratisk, og uten evne og vilje til å tenke hyperbolisk (i overdrivelser),» skrev den gamle Georg Johannesen, den Georg Johannesen som i protest mot overfladiskhet, tankeløshet og barbari valgte å forankre fremstillingen av sitt intellektuelle liv i en annen kultur enn den norske. Georg Johannesen var, og vil fortsatt være, samtidig med Quintilian, Dante, Klosterlasse, Holberg, Nordahl Grieg, Bertolt Brecht, Adorno, Walter Benjamin og andre «greske» forfattere.

Men vil Georg Johannesen bli husket? Vil man høre på Jan Erik Volds råd: «Vi kan ikke hylle ham på en bedre måte enn ved å lese ham»? Et sted å begynne er følgende (kanskje hyperboliske) «huskeregel» fra Eksil: «Lesning av Dante ga meg en italiensk regel: Dannelse oppstår alltid og bare i eksil.» Ja, et sted å begynne, og et sted man kan oppsøke hver gang man forsøker, virkelig forsøker, å gi konstruktive bidrag til den historiske samtalen om kritikk, litteratur, politikk, om det gode liv, bidrag som ikke nødvendigvis må «si det samme» som Georg Johannesens dikt, essays og aforismer.

Leif Høghaug

---
DEL

Legg igjen et svar