Om å rydde i EU-debatten

Det forundrer ingen at sosialister og liberalistiske høyrefolk er uenige om EU. Men hvorfor slåss sosialister innbyrdes om norsk medlemskap i EU?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Politisk uenighet kan bunne i så mangt:

  • Vi kan være uenige om hvordan det står til i samfunnet rundt oss.
  • Vi kan være uenige om hva vi vil.
  • Og vi kan være uenige om hvordan vi skal komme dit vi vil.

Sagt med andre ord: Vi kan være uenige om beskrivelser av faktiske forhold, om verdier og mål – og om strategier. Men med en gang vi begynner å diskutere strategier, blir det klart at vi også kan være uenige på et fjerde punkt: om hvorfor forholdene er slik de er. Når strategier skal begrunnes, må vi mene noe om årsaksforhold – om hva som fører til hva.

Så det er ikke underlig at sosialister og liberalister braker sammen om det meste.

De fire kildene til uenighet

Slik er det naturligvis også i debatten om norsk medlemskap i EU. Vi kan være uenige om hvordan det faktisk står til i Norge, i EU og i resten av verden. Vi kan være uenige om hvordan forholdene burde være – i en noe mer ideell verden. Vi kan være uenige om hvordan vi skal endre alt til det bedre – helst overalt. Og den siste uenigheten henger nøye sammen med at vi kan være uenige om hvorfor alt er som det er – i Norge, i EU og i resten av verden.

I EU-debatten filtres alle disse fire mulighetene for uenighet i hverandre på måter som gjør det vanskelig å forstå hva det er vi egentlig diskuterer.

Det kan for eksempel være forskjell på det å være for eller mot EU – og det å være for eller mot norsk medlemskap i EU. Det fins EU-tilhengere som er mot norsk medlemskap i EU, og det fins EU-motstandere som er for norsk EU-medlemskap.

Bellonas Fredrik Hauge, Europa-forskeren Jon Bingen og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har alle tre fra tid til annen gitt uttrykk for at de har stor sans for EU-prosjektet, men er mer i tvil om det er bra at Norge går inn i EU. Om det er bra for EU.

Det fins også EU-motstandere, særlig blant sosialister med stor nok skepsis til nasjonalstaten, som vil ha Norge inn i EU fordi det er der den overgripende klassekampen må utkjempes. De ser dagens EU som et politisk uttrykk for den konsernstyrte globaliseringa, og dermed som noe som må nedkjempes. De vil inn i et EU de ikke liker fordi det er der kampen må foregå.

Noen av dem som i den norske debatten har argumentert for «det radikale ja», kan også – under tvil – plasseres her, men bare hver gang de sier: jeg er enig i at EU ikke er bra nok, men det er det vi skal inn for å rette på.

De ser EU som den nødvendige overnasjonale arenaen for politisk innsats, og utrykker sjelden noen grunnleggende kritikk av EU-systemet verken økonomisk eller politisk. De vil inn i et EU som de stort sett liker, men som de vil forbedre.

Det uskarpe bildet av EU

Men dermed blir det en glidende, og ofte umerkelig, overgang fra «det radikale ja» via Jaglands ja til Høyres og NHOs ja. De vil alle inn i et EU som de grunnleggende sett liker, og der kjempe for sine interesser og verdier slik de slåss for dem her i Norge. Men er den radikale ja-sida så enig med Erna Solberg?

Ja-sidas uskarpe bilde av EU bidrar til at det sjelden er opplagt hva EU-debatten handler om. For da må vi først bli enige om at debatten om EU er noe annet enn debatten om norsk medlemskap.

Men det er sjelden at de to debattene skilles, og for de fleste debattantene henger naturligvis de to debattene nøye sammen. Enklest sagt: De som liker EU, er for norsk medlemskap, og de som ikke liker EU, er mot norsk medlemskap.

Verre er det at den logiske rekkefølgen ofte snus: De som vil inn i EU, tegner et bilde av et vakkert EU, og de som ikke vil inn i EU, tegner et bilde av et stygt EU.

Dette fører til enkle stemplingsmekanismer: Den som sier noe positivt om EU, er på ja-sida. Den som sier noe negativt, er på nei-sida. For ikke å tape debatten, må ja-sida holde fast ved et ukritisk bilde av EU. Mens nei-sida vegrer seg mot å si noe positivt om EU.

Dette skaper verst mulig klima for en debatt som skulle gi norske velgere et beslutningsgrunnlag foran en eventuell framtidig folkeavstemning.

Siden vi er inne i en rolig fase av den norske EU-debatten, har vi tid til å gjøre noe med denne debattsituasjonen.

Mål: en mer spennende debatt

SV-ledelsen varsla for snart to år sia at den viktigste og mest spennende EU-debatten i landet skulle føres innad i SV. Det ble sendt ut et debattopplegg i medlemsavisa, et opplegg som også har ligget på nettet i et års tid. En del debattmøter har det blitt både i fylkeslag og i lokallag, men fikk vi til en spennende debatt?

Det er tvilsomt. Hvis debatten i SV var den mest spennende i landet, var konkurransen i så fall ikke hard.

Landsmøtet i Kristiansand nylig vedtok mot fem stemmer at SV fortsatt skal være et nei-parti. Det standpunktet ligger naturligvis fast, men det bør ikke føre til at EU-debatten i partiet forstummer. Da må den tilføres ny spenning, ikke om utfallet, men ved at debatten forandrer karakter.

Både ja- og nei-folk på norsk venstreside må stilles overfor utfordringer som de foreløpig ikke har tatt på alvor.

Utfordringene

Nei-sida må utfordres i tre retninger.

Den viktigste: Hvordan kan handlefriheten utafor EU brukes for å utvikle et samfunn som kan unngå mest mulig av den skeivutviklingen som en mener at EU fremmer?

Men også: Hvordan måtte EU endres for at radikale nei-folk skulle kunne si ja til medlemskap?

Derfor: Hvordan kan vi fra norsk side – utafor EU – skape allianser med krefter innafor og utafor EU for å fremme en slik utvikling i EU?

Den radikale ja-sida kan få slippe med to utfordringer:

Hva er det ved dagens EU som det er viktigst å endre?

Hvordan kan disse endringene gjennomføres, med hvilke allianseparter og med hvilke strategiske perspektiv?

Hvis disse utfordringene tas på alvor, vil debatten dreies mot hva det er viktigst å endre ved dagens EU. Det vil nettopp tvinge fram en avklaring av hva det er vi er uenige om, om vi er uenige om beskrivelsen av EU, om det er hva vi slåss for politisk, eller om det er hvordan vi vil oppnå det vi slåss for. Men det vil også gi en avklaring av hva vi faktisk er enige om – på den norske venstresida.

Det viktigere – og det enklere

Mitt eget utgangspunkt i denne debatten er dette: Det er viktigere – også for oss i Norge – å endre EU enn å endre Norge. Men det er enklere å endre Norge enn å endre EU.

Det spenningsforholdet bør være utgangspunkt for EU-debatten på venstresida. Vi skiller lag av to grunner:

  • fordi vi er uenige om virkningene av et norsk EU-medlemskap ville være gode eller dårlige, og i tillegg om hvor uopprettelige de uheldige virkningene ville være,
  • og fordi vi er uenige om hvor vi med størst virkning kan bidra til å endre EU til det bedre – utafor eller innafor EU.

Så la debatten få en ny start!

---
DEL

Legg igjen et svar