Om å forsone seg med historien

Finnes det en ny begynnelse for Afrikas blekeste stamme?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er hardt å være afrikander for tiden. Denne folkegruppen av hovedsakelig nederlandsk avstamning, som ga verden ordet apartheid bare noen få år etter at Norge hadde gitt verden ordet quisling, forsøker nå å finne fotfeste i det nye Sør-Afrika. Etter forandringene tidlig på 1990-tallet, vendte noen av dem seg til terrorisme (en omfattende rettssak mot terrorgruppen Boeremag har pågått i Johannesburg siden i fjor), noen emigrerte, noen forskanset seg – men de langt fleste prøver å finne en nisje i et land dominert av andre enn dem selv. Det er ikke så lett. Å være afrikander i 1994 må ha vært omtrent som å være tysker i 1946. De har en historie preget av blodige konflikter, ydmykelser, kortvarige seire og bitre tilbakeslag, som varte helt til de endelig kom til makten og innførte apartheid i 1947.

Mange av dem har dyrket sin lidelseshistorie, sine «seere» (profeter) og martyrglorien. De har selv vært noen av det tyvende århundrets mest forhatte undertrykkere, både hjemme og ute. Nå må de skaffe seg et nytt selvbilde, en ny kollektiv identitet. Noe annet alternativ har de ikke. Det er rundt fire millioner av dem, og de har ikke noe annet hjemland enn Sør-Afrika.

Hva skal så afrikanderne gjøre? Jeg går til historien, ikke for å finne svar, men kanskje for å finne nye måter å stille spørsmålet på.

Foran meg har jeg to bøker som sier noe om hvem afrikanderne er og hvem de kan bli. Bøkene er så forskjellige som det går an, men begge er skrevet av afrikandere som forsøker å forsone seg med historien.

Revisjonisme?

Hermann Giliomees tykke, sprenglærde The Afrikaners: Biography of a People er den definitive historien om folkegruppen. Den skildrer settlerne – flest nederlendere, men også mange franskmenn og tyskere – fra tiden da Det nederlandske Ostindiakompani klorte seg fast på Kappet tidlig på 1600-tallet, frem til forsoningsarbeidet etter apartheid. Giliomee skildrer det omskiftelige, og ikke alltid like grusomme, forholdet mellom afrikandere og urbefolkningen khoisan, de store folkeforflytningene østover og nordover, den gradvise utviklingen av en særegen afrikanderidentitet som noe annet enn en forvrengt nederlandsk identitet, de politiske stridene og forholdet til engelskmennene, fremveksten av ekstremnasjonalistisk tenkning etter boerkrigene, og selvfølgelig apartheids vekst og fall. Den respekterte Giliomee er en av mennene bak den liberale «Gruppen av 63», og hans prosjekt er å redde afrikandernes språk og kultur uten å måtte forsvare gruppens politiske historie.

I forordet legger han særlig vekt på at afrikandernes historie er motsigelsesfylt. Han nevner kontrasten mellom den antikoloniale kampen mot britene og utviklingen av apartheid-systemet som et paradoks – tankene går lett i retning av Israel (et land nasjonalistlederen Hendrik Verwoerd for øvrig hadde stor beundring for) og jødenes vei fra gasskamrene til apartheidlignende behandling av palestinere. Når Giliomee nærmer seg ANC-æraen, skriver han: «Stilt overfor internasjonal fordømmelse og intern motstand, gjorde [afrikanderne] noe sjeldent: de gav fra seg makten i stedet for å vende seg mot mer ekstreme former for undertrykkelse og en i siste instans suicidal posisjon.» De fleste sørafrikanere er nok uenige i denne vennlige vurderingen. Giliomees historieskrivning er et åpenbart forsøk på å omtolke fortiden for å gjøre det mulig å gi afrikanderne en fremtid i det pluralistiske, demokratiske Sør-Afrika. Noe alternativ finnes kanskje ikke dersom afrikanderne skal overleve som kulturbærende gruppe i den nye tiden. Det måtte i så fall være Boeremags terrorisme.

Frykt avler hat

Den andre boken er Rian Malans My Traitor’s Heart (1990), en bok som ble ferdig i samme øyeblikk som forfatteren så at et systemskifte var nært forestående.

Malan tilhører en kjent sørafrikansk familie. Det har vært Malan’er til stede ved alle historiske korsveier siden 1600-tallet. En av de siste var Daniel François Malan, landets første statsminister fra Nasjonalistpartiet. Rian Malan, som hadde vært opposisjonell siden ungdommen, beskriver sine egne forsøk på å gjøre motstand mot regimet, med særlig vekt på sine fiaskoer. Som hvit var han beskyttet av rettsstaten, selv da han skrev for en svart, radikal avis. Som radikaler ble han sjokkert over å finne religiøs karismatisk ideologi i kjernen av en av de viktigste streikebevegelsene i Witwatersrand. Som liberaler ble han skamfull over å innse at vold var nødvendig for å utfordre regimet, og at vold var det eneste han selv ikke ville begi seg inn på. Gang på gang møter han sin egen utilstrekkelighet, sin selvforakt, sin dype frykt for de svarte, og sin manglende evne til å forstå sitt eget land.

I bokens siste del, som utspiller seg på 1980-tallet, har Malan nylig vendt tilbake etter flere år i eksil. Han legger ut på en lang reportasjereise og snakker med alle slags folk. Blant annet skildrer han det eneste hvite ekteparet han kjenner til som lever helt og holdent som rurale afrikanere. Selv de blir ofre for den forgiftede atmosfæren i samfunnet, når zuluene i nærmiljøet en dag slutter å samarbeide med dem. Malan fremstår som knekket, resignert, overbevist om at hans forfedre og «hans folk» har sådd så mye hat at de umulig kan høste noe annet enn hat. Han skriver også at det som mer enn noe annet definerer relasjonen mellom svart og hvit i Sør-Afrika, er gjensidig frykt. De hvites brutalitet når sine store høyder av grusomhet ikke fordi de er sadister i og for seg, men fordi de er vettskremte.

Verligt eller verkrampt?

De to historiene, skrevet med drøyt ti års mellomrom – én av en yngre journalist, én av en eldre historiker – beskriver den samme verden, men tolker den på motsatte måter. Malan ser en halvtom flaske der Giliomee ser en som er halvfull. Giliomee ser håp i at liberale afrikanderledere fra tiden før apartheid, som Jan Smuts, brukte sine liv på å samarbeide med engelskmennene og utvide borgerrettighetene til å inkludere nye grupper; Malan ser kilden til vår tids elendighet i sin stamfar Dawid Malans uforsonlige kamp mot xhosaene. Giliomee ser de verligte (opplyste) mens Malan bare ser de verkrampte (forkrampede). Men selv Giliomee klarer ikke å trylle bort sentralmytene som definerer afrikanderne som folk: Offertemaet og martyriet, forestillingen om det utvalgte folk, og ikke minst den heroiske vandringen i kamp mot naturkreftene (som både bestod av tørke, løver og zuluer).

Ingen av dem røper forresten mye humoristisk sans. Sannsynligvis er humor den magiske komponenten som mangler i afrikandernes selvgranskning. Noe av det aller mest forløsende ved det nye Sør-Afrikas ledere – spesielt Tutu, men også Mandela – var smilet og latteren. Motforestillingene smeltet i møtet med Tutus hjertelige, uforlignelige lattertriller, som aldri måtte forveksles med ironisk galgenhumor.

Og, bare for å ha gjort det klart, den humoren afrikanderne trenger mest av, er selvironien. La meg si det slik: I Pretoria står et stort og ubeskrivelig stygt minnesmerke i betong, til ære for de første brave som trosset ville dyr og ditto negrer i de da uutforskede områdene som i dag er de nordøstlige delene av Sør-Afrika. Voortrekker-monumentet. Det har vært diskutert hva man burde gjøre med dette minnesmerket. Man kunne selvfølgelig bygge et zulumonument ved siden av. Men det beste forslaget hittil var å male monumentet rosa og gjøre det til en homseklubb. Da skulle de virkelig ha fått seg en god latter, voortrekkernes etterkommere!

Det finnes ingen enkel utvei. Sør-Afrika er delt på flere måter, også geografisk. I den vestlige halvdelen av landet bodde praktisk talt ingen svarte bantutalende før den europeiske koloniseringen. Grensen går ved Great Fish River midt mellom Cape Town og Durban. Bare øst for denne elven var det nok regn til at xhosaene kunne drive jordbruk. Den dag i dag kan man få følelsen av at det virkelige Afrika begynner først ved Great Fish River.

I 1778 kom de første afrikanderne til denne elven, som i apartheid-tiden markerte grensen mellom de hvite områdene og bantustanen Ciskei. De hadde kveg og vogner, og de fleste av dem var analfabeter. Litt tidligere hadde xhosaene kommet til elven østfra. De hadde like mye kveg som boerne, og var minst like godt organisert politisk. Afrikanderne og xhosaene stod på hver sin side og betraktet hverandre. Men det var én forskjell. Afrikanderne hadde skytevåpen. Rian Malans stamfar Dawid var blant dem, og han må ha følt seg usikker ved synet av xhosaene. Skulle han skyte, eller skulle han krysse elven og strekke ut en hånd som tegn på vennskap, og dermed risikere at de satte spydet i ham?

Han skjøt.

---
DEL

Legg igjen et svar