Om ulikheten mellom menneskene og maskinene

Werner Herzog utforsker og utfordrer internett – som den drømmende dokumentaristen han fortsetter å være.  

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Lo and Behold, Reveries of the Interconnected World (2016)
Regi: Werner Herzog

 

I Jean-Jacques Rousseus Om ulikheten mellom menneskene (1755), en forestilt utviklingshistorie om mennesket, hevder han at det ikke er tankeevnen som skiller mennesket fra dyrene, men vår særegenhet som fritt vesen. Denne fornemmelsen skulle bli viktig for romantikerne på 1800-tallet, som reagerte på opplysningstidens gudedyrking av menneskets fornuft.

Hadde ikke de store seirene i opplysningstiden – opplysningen om falskheten i religiøse dogmer og det frigjørende ved tankens kraft – gått på bekostning av oppmerksomheten for det intuitive, følsomme og drømmende som også preger menneskets verden? Dette mente mange av kunstnerne i det som har blitt kalt den romantiske revolusjonen (som startet rundt 1790), og som initierte et nytt fokus på en kreativ irrasjonalitet – som kjærlighet, lidenskap, galskap og drømmer – som kunne sprenge forstandens horisonter og avløse oss fra en «sunn fornuft» som begrenset vår frihet.

Den tyske filmskaperen Werner Herzog har siden 1960-tallet laget visjonære filmer som har videreført en slik romantisk sensibilitet. Der tyske etterkrigsregissører som Rainer Werner Fassbinder, Hans-Jürgen Syderberg og Alexander Kluge hadde en utstudert intellektuell og eksplisitt politisk tilnærming til filmskaping, har Herzog i større grad omfavnet et mer intuitivt, fysisk og poetisk filmspråk som utforsker menneskets irrasjonelle visjoner og drømmende lengsler i et barskt og ofte likegyldig klima.

Ekstatisk sannhet. For Herzog har det vært viktig å søke «friske bilder» (som han beskriver det i Herzog on Herzog, Paul Cronen, 2002) i en verden stappfull av klisjeer. Han har interessert seg for mennesker som er utforskende, seende og tenkende gjennom sin naive, av og til døvstumme trasking, gjennom sitt lidenskapelige og drømmende åk: På sine reiser rundt om i verden – mest kjent er nok innspillingen av Fitzcarraldo i den peruanske jungelen – har filmskaperen søkt det han omtaler som en «ekstatisk sannhet». Sannheten ligger ikke i dokumentaristens observasjon eller i den skrivebordintellektuelles analyse – den må manes frem av en vandrende mystiker og konstrueres av en samvittighetsfull poet.

I sin siste film, Lo and Behold – Reveries of the Interconnected World (2016), som er en dokumentar om internett, møter og problematiserer denne herzogske følsomheten et informasjonsklima der kunstige intelligenser i økende grad organiserer verden. Filmen er delt opp i ti kapitler, og lar et mangfold av internettets forskere, brukere og ofre komme til orde. Den er både skeptisk, humoristisk og entusiastisk i sin undersøkelse av internett som fenomen, og ikke minst insisterende tragisk i sitt portrett av et delvis blasert og hardhjertet informasjonssamfunn.

Noen vil helt klart le, men Herzog makter å formidle en aktverdig og resolutt empati i møtet med det ekstreme.

«Naturens skrik.» I en av Herzogs mange uforglemmelige 70-tallsfilmer, The Enigma of Kaspar Hauser (1974), ser vi et samfunn og dets syn på naturen gjennom det ukultiverte blikket til et menneske som har sittet innesperret i en grotte hele sitt liv. Vitenskapens beregninger, kalkulasjoner og forståelsesrammer så vel som kulturens kutymer er ham totalt fremmed. Han ser verden med et blikk hvori et rullende eple kan hoppe over en grein på stien; for Kaspar Hauser er antropomorfisering (menneskeliggjøring av naturen) en naturlig væremåte, ikke en kulturell konstruksjon eller feilberegning.

«Hører du ikke det forferdelige skriket rundt deg, som folk vanligvis kaller stillhet?» Filmen åpner med dette enigmatiske spørsmålet; er kanskje Kaspar i nærere kontakt med et opprinnelig værensspråk – et naturens gestiske språk som vitenskapens språk sakte, men sikkert fjerner oss fra? I sin elegiske tone baler filmen med det Rousseau skriver om i førnevnte bok: «Menneskets første sprog, det mest utbredte, det mest treffende, og det eneste sprog mennesket trengte før det var nødvendig å påvirke forsamlinger, er naturens skrik.»

Da Kaspar ligger på det sterile obduksjonsbordet, kommenterer vitenskapens menn at han hadde en feil ved hjernen og lukker boken fornøyd. Men vi aner at Kaspar hadde drømmer, og at han levde i en ekstase og melankoli som for alltid vil ligge forseglet for vitenskapens opplysning. Det finnes et vanvidd i livet som ikke kan fanges av samfunnets forklaringsverktøy – og The Enigma of Kaspar foreslår noe som vil bli et gjennomgangstema i Herzogs verk: Før rasjonell forståelse har vi en intuisjon som griper verden, som erfarer, og som lar oss drømme i og om den.

Inspirasjon og empati. Selv om Herzog gjerne har konsentrert seg om mennesker som befinner seg på yttergrensene, og sett verden som fra en aliens perspektiv, kretser filmene hans stadig om en uutgrunnelig menneskelighet: evnen til å stige ut av naturens bånd og artikulere sine drømmer.

Lo and Behold kan ses som en forlengelse av denne interessen, og i en viss forstand kan filmen også ses som en direkte fortsettelse av en interesse Herzog viste i filmen med den forbilledlige tittelen Cave of Forgotten Dreams (2011). Et sted i Lo and Behold filmer han en forskers matematiske utregning på en krittavle som om det var kunstneriske nedtegnelser av et drømmende vesen, slik som i hulemaleriene. Et ultranærbilde av skriftens typografi, materialitet, stil og tanke omgjør denne kalkulasjonen til inspirasjon.

Herzog har dessuten, gjennom de senere år, funnet sin særegne talking-heads-stil (frontale nærbilder av mennesker som snakker til en intervjuer angivelig bak kamera), der han snarere enn å gi de intervjuede så mye autoritet (upersonlig formidling av informasjon), uthenter en særmerket individualitet og en bestemt måte å tenke og være og uttrykke seg på.

Dette fører ofte til morsomme øyeblikk, men også til tragiske portretter – som i tilfellet med familien som har opplevd å miste sin lille datter og fått bilde av liket hennes spredd på nett. Moren forteller, i det som må være et av årets mest intense og besatte nærbilder – nistirrende øyne og helvetesdyster maskara – at hun er overbevist om at nettet er en manifestasjon av djevelen selv.

Det kan høres komisk ut, og noen vil helt klart le, men Herzog makter å formidle en aktverdig og resolutt empati i møtet med det ekstreme. Snarere enn å la møtet med familien bli sensasjonelt, nærmer Herzog seg her noe av en «ekstatisk sannhet»: Er det ikke noe sant i denne kvinnens opplevelse, som i alt sitt hysteri kan bære med seg en innsikt vi alle bør medføle?

Strålende. Herzog er ikke interessert i regnskapsførerens kjølige blikk, og møter intervjusubjektene med en ivrig innstendighet og poetisk åpenhet som har plass til det komiske og entusiastiske – så vel som det dypt tragiske og skeptiske. Tonen i Lo and Behold oppsummeres av bildet av en gruppe munker med hver sin mobiltelefon. De står som blaserte, men tross alt hemmelighetsfulle og sikkert drømmende silhuetter foran en ragende skyline. Oppsumerende er også Herzogs svar til en forsker som foreslår at robotene i fremtiden kanskje vil lage bedre filmer enn Herzog selv: «Hell no!»

Lo and Behold er en film om mange aspekter ved internett og «kunstige intelligenser» som menneskelige oppfinnelser. Men ikke minst er det en strålende film om ulikheten mellom menneskene og maskinene.

Filmen blir tilgjengelig på iTunes og andre strømmekanaler 19. august. 

---
DEL