Begrepet Third Culture Kids ble lansert på 1950-tallet av de amerikanske forskerne John og Ruth Useem om barna til amerikanere som bodde i utlandet og som skapte en ny kulturell gruppe i landet de flyttet til. Third Culture Kids er boken om dagens Norge, der barn av førstegenerasjonsinnvandrerne, «71-erne» eller «fremmedarbeiderne», forteller om sine erfaringer med den tredje kulturen – som oppstår utenfor foreldrenes kultur og i møtet med den norske kulturen.
Siden foreldrene mine er født og oppvokst i Tyrkia og jeg i Norge, kan jeg selv velge min identitet. Jeg har valgt å identifisere meg som norsk, selv om jeg verken føler meg helt norsk eller helt tyrkisk – den tredje kulturen som oppstår, gjør meg til et tredjekultursbarn, som de andre unge menneskene i denne boken.
Rotløse barn
Third Culture Kids forteller historier fra de 29 ulike bidragsyternes oppvekst i Norge og minner om en sammenfattet dagbok med private barndomsbilder. Det er personlig, gjenkjennelig, modig, ærlig og rørende lesning. Dette er et manifest for identitet og fellesskap som svarer på alle fordommene i vårt langstrakte land. Jeg ser og leser om en gruppe mennesker som representerer samtiden og framtiden.
Jeg skulle ønske denne boken hadde kommet ut da jeg var 20 år gammel, midt i identitetskrisen og sårt trengte en definisjon på hvem jeg er og hvor jeg kom fra. Rotløshet og manglende følelse av tilhørighet er typiske problemer vi tredjekultursbarn opplever hele livet som får oss til å føle oss annerledes enn alle andre. Men selv om rotløsheten skaper en konstant uro, gir den også en enorm frihet – frihet til å høre hjemme hvor som helst.
Spørsmålet «Men hvor kommer du egentlig fra?» hører vi hele tiden. Hver gang jeg blir spurt, må jeg utlevere meg selv, hele bakgrunnen og livshistorien min, og det er alltid like slitsomt.
I boken står hver historie for seg. Det er én historie som skiller seg ut fordi den er skrevet under pseudonymet «Aisha», mens de andre bidragsyterne har oppgitt sitt ekte navn. Aisha er en delvis åpen lesbisk kvinne i trettiårene med somaliske foreldre, som skriver om hvor vanskelig det er å være «en svart, muslimsk og lesbisk kvinne».
Foreldrene til Aisha kjenner ikke til hennes seksuelle orientering, selv om de bor i Somalia og hun bor i Norge. Hun velger å være anonym fordi hun ikke er klar for å være helt åpen om legningen sin, blant annet på grunn av skam og frykt. Aishas historie tilfører begrepet tredjekultursbarn en ny dimensjon og gir meg en slags oppvåkning.
Flere arenaer
Idet jeg leser historien til Aisha, tenker jeg at dette kun er begynnelsen – det må det bare være. Denne boken er utrolig viktig for forståelsen av samtiden og framtiden, men vi (både tredjekultursbarn og andre) trenger flere arenaer enn litteraturen.
Det at Aisha velger å være anonym, taler for seg selv og gjør boken virkelighetsnær og komplisert. Ja, for det er mildt sagt komplisert å stå med en fot i hver leir. Aisha er en av mange som trenger profesjonell hjelp. Det norske samfunnet, først og fremst institusjonene, spiller en avgjørende rolle i oppfølgingen av dem som er født og oppdratt i en annen kultur enn sine foreldres. De trenger å bli sett, lyttet til og tatt på alvor.
Først og fremst trenger vi en organisasjon, der vi kan snakke med profesjonelle fagfolk som psykologer og sosialarbeidere, ta språkkurs i morsmålet vårt og få innsikt i våre foreldres historie, religion og kultur – for å kunne forstå oss selv bedre.
Vi trenger flere bøker om tredjekultursbarn og flere arenaer der vi kan møte andre likesinnede. Den svenske versjonen av Third Culture Kids ble utgitt i 2017 med 40 ulike historier. Jeg skulle ønsker den samme boken kunne utgis i hvert enkelt europeisk land. Vi er ikke bare 29 og 40 – vi er og blir stadig flere.
Den stadig voksende globaliseringen utvisker landegrensene idet ulike kulturer møtes. Third Culture Kids er et begrep vi nå bruker om flerkulturelle mennesker, men i framtiden vil nye begreper eksistere og opphøre – kanskje Multiple Culture Kids eller bare Humans – som jo bør være målet.
