Om teknologi og kriminalitetsforebygging

Pre-Crime tar for seg forskjellige fasetter av statistisk basert krimforebyggende arbeid – fra det politi- og samfunnsfaglige, via teknologiske betingelser til praksis og virkning.

Sand er filmkritiker.

Rutinerte kinogjengere vil dra kjensel på uttrykket i tittelen, fra det kriminalitetsforebyggende arbeidet i Spielberg-filmen Minority Report fra 2002. De som synes dette virker dystert, kan trøste seg med en kikk på den pensjonerte sheriff Jeff Bridges i David Mackenzies Hell or High Water fra i fjor: Han bruker sunt folkevett til å beregne hvor bankranerne vil slå til neste gang – med andre ord cowboyversjonen av det brødrene Eppes gjør i tv-serien Numb3rs fra 2005 (matematiker bistår politibror). Denne dokumentaren tar for seg forskjellige fasetter av denne statistisk baserte virksomheten. Det vinkles fra det politi- og samfunnsfaglige, via teknologiske betingelser til praksis og virkning. Vi får perspektivet til dem som er berørt av utviklingen, til politi som patruljerer belastede områder (som de vel alltid har gjort, nå også med data som anbefaler hvor det bør patruljeres – verre er det ikke), og til dem som opplever å bli forhåndsdømt eller trakassert av politiet. Spørsmålet er i hvilken grad teknologien er klanderverdig per se. Er det fordommer satt i system eller reelle forbedringer?

Det ville vært sløvt om ikke ordensmakten gjorde nytte av teknologi som allerede er i verktøykassen til fondsforvaltere og meteorologer.

Filmen viser kanskje ikke all verdens nytt for den som leser en avis i ny og ne, men gir noen vesentlige betraktninger om utviklingen. Produksjonsdesign, snerten grafikk og ditto lydeffekter får Pre-Crime til å likne en gjengs kriminalfilm: smått anmassende, men uten å utarte. Til tross for innslag av redramatisering er det langt igjen til National Geographic, for å si det slik, selv om noen fenomenalt malplasserte fuzzgitarer til rulletekstene sender assosiasjonene i den retning. Men før dét har vi fått anledning til å reflektere over prisen for økt sikkerhet.

Statistikk vs. virkelighet. Det blir et spørsmål om de rette prosedyrer for å motvirke maskineriets svakheter. En fransk sosiologiprofessor tilrår spørsmål om hvorvidt utviklingen hindrer ordensmakten i å misbruke sin stilling, og i hvilken grad algoritmene påvirker forholdet mellom politi og publikum.

De fleste av oss ville nok blitt lange i maska om vi ble oppsøkt av en bekymret tjenestemann og fikk presentert en statistisk forklaring på sannsynligheten for at du, med slike og slike venner og den og den boten for cannabisrøyking, fartsovertredelser, ulovlig gambling eller annet, har større sannsynlighet enn andre for å bli berørt av kriminalitet i fremtiden, enten som gjerningsmann eller offer. Sånn til orientering – fulgt av tilbud om noen å snakke med og en oppfordring til å skifte omgangskrets. Vi møter Robert, en ung mann som føler seg krenket og forhåndsdømt etter en slik opplevelse. Reaksjonen er forståelig, men da gjelder det å heve blikket og se det hele i en større sammenheng. Det forekommer som kjent langt verre overgrep enn det at noen får presentert enkle statistiske sammenhenger. Henvendelsen er – med forbehold om hyppigheten, selvsagt – sånn sett på linje med det å svare på spørsmål i tollen fra tid til annen, eller vise billett på trikken når det kreves. Enkelte av oss har fått avslag på lånesøknader på vel så hjerteløst vis. Det er altså ikke alt som oppleves som overgrep som er reelle overgrep, men omkostninger for det å leve i en rettsstat.

Algoritmenes betingelser. Betenkningene går på om algoritmenes betingelser er såpass tendensiøse at de forsterker utviklingen. Robert har plausible innvendinger, som går på hvordan dette kan sementere tendenser og i siste instans provosere ny kriminalitet. Noe som i sin tur kan tas til inntekt for at algoritmene virker. Tankene går til den svulmende amerikanske fengselsindustrien – jamfør dokumentarer som DuVernays Det 13. (2016) eller Jareckis Den tapte narkotikakrigen (2012). Det er jo også en måte å holde hjulene i gang på: utvide fengselskapasiteten for å holde liv i delstatsøkonomien, mens den nye hjørnesteinsbedriften i nabobyen er narkosalg på hjørnet – for å parafrasere The Wire-kreatør David Simon.

Det er ikke alt som oppleves som overgrep som er overgrep, men omkostninger for det å leve i en rettsstat.

Den unge afroamerikanerens reaksjoner er høyst forståelig, i lys av den stigmatisering han med god grunn føler seg utsatt for. Da er det mer forunderlig å høre hvordan profesjonelle folk sliter med å forholde seg til begreper som modell eller statistikk. I diskusjoner om dette er det ikke lenge mellom hver gang noen angriper modellen eller statistikken for ikke å være identisk med virkeligheten. Som om ikke poenget med statistikk og modeller er å kvantifisere et begrenset aspekt ved det fenomen som undersøkes, fortrinnsvis et som kan tallfestes. Underveis i dokumentaren får vi en betimelig påminnelse om at statistikken på et felt kun er 70 prosent riktig, men denne betenkningen luftes nok mest som en bekymring for dem som ikke er seg dette slingringsmonnet bevisst, om jeg forsto rett.

Balansert om gammelt nytt. Det vi i Pre-Crime får se, er kort sagt politi med litt bedre kunnskaper enn tidligere. Filmen virker balansert i den forstand at den lar begge sider komme til orde, også en kar i Tottenham som ble overfalt av politiet ene og alene fordi han bar «kveldens signalement». Dette er dessverre gammelt nytt, så forkastelig det enn måtte være, men ingen innvending mot informasjon og statistikk som sådan. Det kan jo til og med tenkes at det utvikles algoritmer som identifiserer uegnede betjenter i troppene – det ville vel være «glade skattepenger» som gikk til slik forskning. Tatt i betraktning den rivende utviklingen som har vært på feltet «informasjonsteknologi», ville det jo vært sløvt om ikke ordensmakten gjorde nytte av teknologi som for lengst har blitt en del av verktøykassen til fondsforvaltere og meteorologer.

Når temaet er teknologi og myndigheter, penses vi stadig tilbake til evergreens som «Hvem skal kontrollere kontrollørene?» og «En klubbe er i seg selv hverken god eller ond; det er bruken av den som avgjør.» Diskusjonen rundt dette, også slik den føres i filmen, vil engasjere så lenge feltet er i utvikling.

Filmen vises på BIFF i Bergen 26.september til 4.oktober

---
DEL