Om reelle og imaginære trusler mot Norge

Fortsatte flyktningstrømmer, jihadisme og økende ressursknapphet vil kunne føre til en langvarig økonomisk nedgang, mener Helge Lurås.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Helge Lurås. Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen. Cappelen, 2015

Johan Galtung har uttalt at et kjennetegn ved norsk utenrikspolitisk tenkning er å identifisere de onde og de gode, og deretter vie all sin oppmerksomhet til å fordømme de onde og støtte de gode. Dette har vel sjelden vært mer påtakelig enn i den norske diskursen som hadde vært rådende overfor Russland de siste par årene, og i et slikt diskusjonsklima fremstår det tidvis som en ren intellektuell nytelse å lese Helge Lurås kjølige og analytiske tilnærming til Norges sikkerhetspolitiske utfordringer i ‘

Realisme vs. Idealisme. Lurås bruker en del plass i boken på å drøfte ulikhetene mellom en realistisk og idealistisk tilnærming til sikkerhetspolitikk. Mens den «realistiske» skolen innenfor internasjonal politikk anser at alle staters adferd primært handler om å fremme egen sikkerhet og innflytelse, mener «idealistene» at de vestlige statene vil og bør lede an i å demokratisere resten av verden. Forfatteren plasserer seg klart i den realistiske tradisjonen, og fremhever at idealistenes forsøk på regimeendringer i andre land ofte fører til statskollaps, anarki og terror, samtidig som de overser alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer i eget land på grunn av en naiv utviklingsoptimisme.
Lurås drøfter forholdet mellom idealistisk overbevisning og realpolitiske interesser når det gjelder den norske debatten som førte til bombingen av Jugoslavia i 1999. Han mener de humanitære begrunnelsene som ble brukt «åpenbart ikke [var] et fullstendig oppriktig uttrykk for hvilke hensyn som stakk under […] Likevel er ikke innleggene og debattene nødvendigvis falske og uærlige. Stortingspolitikerne foretok simpelthen en forenkling av problemstillingen/virkeligheten og klarte på en bemerkelsesverdig effektiv måte å overbevise seg selv om at forenklingen var virkeligheten». Lurås faller likevel ned på at idealistiske utopier, ikke strategiske interesser, har vært den avgjørende beveggrunnen for USAs intervensjoner.
Forfatteren mener videre at idealistiske politikere ofte har en tendens til å forveksle hva som er en mulig og/eller sannsynlig fremtid med hva som er en ønskelig, og til å erstatte deskriptive analyser av lands interesser med naive antakelser basert på landenes forhold til parlamentarisk demokrati og liberale menneskerettigheter. Som universell modell mener han systemet innebærer svakheter, blant annet viser han til at statssammenbruddet og borgerkrigene i Jugoslavia og Irak oppsto med utgangpunkt i at et autoritært, multikulturelt regime ble erstattet av et parlamentarisk system der folk stemte frem partier basert på etniske og religiøse skillelinjer. Og på menneskerettighetsfeltet har Vesten mistet mye av sin troverdighet på grunn av USAs kidnappinger, hemmelige fengsler, overvåking og tortur.

USA og Russland. Noen av de viktigste delene av boken handler om forholdet mellom Norge og Russland. Lurås slår fast at Russland ikke har noen strategiske interesser av å angripe Norge. Grensene mellom landene er avklarte, det finnes ingen betydelig russisk minoritet her, vi er ikke en del av det post-sovjetiske rom der Russland påberoper seg rett til innflytelse, og russerne har allerede så mye olje- og gassressurser at de må konsentrere seg om å utvikle og beskytte disse heller enn å skaffe seg kontroll over flere.
Interessant nok peker Lurås på NATO-medlemskapet som den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn en konflikt med Russland, ved at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst. Dette sies også åpent i Etterretningstjenestens ugraderte trusselvurdering i 2013. Også Norges faktiske rolle i en eventuell konfrontasjon mellom USA og Russland – under et eventuelt amerikansk atomangrep mot Russland er norsk etterretning ment å skulle bistå amerikanerne i å ødelegge russiske ubåter så disse ikke kan skyte atomraketter tilbake – og den stadige beskrivelsen av Russland som en trussel, bidrar til å skape unødvendig mistro fra russisk side. Lurås sier bent frem at fiendebildet av Russland er «uærlig og falskt», og primært opprettholdes for å rettferdiggjøre militærutgifter og NATO-medlemskap.
Lurås mener at Norge på egen hånd er i stand til å opprettholde en moderne marine og flyvåpen som vil gjøre at et potensielt fiendtlig Russland avskrekkes fra å angripe. Men han ser også fordeler ved å bli i NATO – paradoksalt nok fordi mange av våre vesteuropeiske alliansepartnere står i potensielle motsetningsforhold med Norge både angående tilgang på energi og havområder, og at det derfor kan være i norsk interesse å nøytralisere disse motsetningene gjennom en formell allianse.

Den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn en konflikt med Russland, [er] at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst.

Forfatteren argumenterer troverdig for at den definitivt viktigste grunnen til å delta i kriger fra norsk side har vært å pleie forholdet til USA ut fra en tanke om at amerikanerne da vil føle seg forpliktet til å hjelpe Norge under en eventuell fremtidig konflikt med Russland. Norge ville aldri sendt soldater til Afghanistan om ikke USA hadde bedt om det, og kommer heller ikke til å stå igjen med soldater der etter at USA bestemmer seg for å trekke seg ut. Norske utenrikspolitiske beslutninger tas alltid med henblikk på «hva de vil si i Washington». Til tider gir dette seg direkte patetiske utslag, som da statsminister Stoltenberg rødmet da Obama roste ham for den militære innsatsen i Libya.
Lurås er ikke nådig i sin vurdering av Norges politikere og medier når det gjelder NATOs «humanitære intervensjoner». Om Libya skriver han at krigen ble omgitt av «løgner og halvsannheter», og at mediene «lot propaganda gå for nyheter». Intervensjonene har i stor grad vært mislykkede, både fra lokalbefolkningens og Vestens perspektiv. Invasjonen av Irak og støtten til væpnede opprørere i Syria var direkte medvirkende til fremveksten av Den islamske stat.

Innvandring og klima. Lurås konstaterer nøkternt at Statistisk sentralbyrås estimater anslår at 15,6 prosent av Norges befolkning var innvandrere eller barn av innvandrere i 2015, opp fra 2,5 prosent i 1975. I SSBs «mellomalternativ» for fremtidig befolkningsutvikling vil innvandrere utgjøre 30 prosent av befolkningen i 2055. Lurås gjør deretter et regnestykke ut fra dette som viser at dersom en antar at det ikke foregår hverken assimilering eller inngifte mellom nordmenn og innvandrere, vil etterkommerne av dagens etnisk norske befolkning utgjøre noe mindre enn 50 prosent ved midten av dette århundret, mens rundt 31 prosent vil være ikke-vestlige. Selv om en må regne med en stor grad av assimilering, og tar i betraktning at innvandrerne kommer fra vidt forskjellige land og kulturer, slår Lurås fast at en slik demografisk endring representerer en «betydningsfull politisk, sosial, økonomisk og kulturell utvikling». Han påstår ikke at et multietnisk samfunn føre til konflikt, men advarer om at det kan komme til å gjøre det. Særlig dersom det faller sammen med tre utviklingstrekk Lurås mener er sannsynlige: fortsatt krig og statssammenbrudd i Nord-Afrika og Midtøsten vil føre til en økt flyktningstrøm og fremvekst av jihadistiske miljøer, og klimaendringer som vil overstige togradersmålet, som sammen med en økende ressursknapphet vil føre til en langvarig økonomisk stagnasjon og/eller nedgang. Særlig ressursknappheten mener Lurås er et forsømt spørsmål i norsk debatt, noe han argumenterer overbevisende for. Han viser til at 80 prosent av verdens energiforbruk er knyttet til fossile energikilder, og at reservene av disse ikke er beregnet å vare lenger enn 50 og 100 år for henholdsvis olje og kull med dagens forbruk. Dette vil – eller – føre til en stadig prisstigning og reduksjon av forbruk, ja, til og med til en «sosial, politisk og økonomisk revolusjon».
Undertegnede kan ikke slutte seg til alle analysene i boken. Men selv om mange av svarene kan være gale, gjør Lurås’ realistiske metode at han fremstår svært troverdig i å stille de riktige spørsmålene. Boken er viktig og velskrevet, og bør leses og diskuteres av mange.


Storaker er bibliotekar og redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid.

aslakstoraker@yahoo.no

---
DEL