Om reelle og imaginære trusler mot Norge

Fortsatte flyktningstrømmer, jihadisme og økende ressursknapphet vil kunne føre til en langvarig økonomisk nedgang, mener Helge Lurås.

Ny Tid

Helge Lurås. Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalde krigen. Cappelen, 2015

Johan Galtung har uttalt at et kjennetegn ved norsk utenrikspolitisk tenkning er å identifisere de onde og de gode, og deretter vie all sin oppmerksomhet til å fordømme de onde og støtte de gode. Dette har vel sjelden vært mer påtakelig enn i den norske diskursen som hadde vært rådende overfor Russland de siste par årene, og i et slikt diskusjonsklima fremstår det tidvis som en ren intellektuell nytelse å lese Helge Lurås kjølige og analytiske tilnærming til Norges sikkerhetspolitiske utfordringer i ‘

Realisme vs. Idealisme. Lurås bruker en del plass i boken på å drøfte ulikhetene mellom en realistisk og idealistisk tilnærming til sikkerhetspolitikk. Mens den «realistiske» skolen innenfor internasjonal politikk anser at alle staters adferd primært handler om å fremme egen sikkerhet og innflytelse, mener «idealistene» at de vestlige statene vil og bør lede an i å demokratisere resten av verden. Forfatteren plasserer seg klart i den realistiske tradisjonen, og fremhever at idealistenes forsøk på regimeendringer i andre land ofte fører til statskollaps, anarki og terror, samtidig som de overser alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer i eget land på grunn av en naiv utviklingsoptimisme.
Lurås drøfter forholdet mellom idealistisk overbevisning og realpolitiske interesser når det gjelder den norske debatten som førte til bombingen av Jugoslavia i 1999. Han mener de humanitære begrunnelsene som ble brukt «åpenbart ikke [var] et fullstendig oppriktig uttrykk for hvilke hensyn som stakk under […] Likevel er ikke innleggene og debattene nødvendigvis falske og uærlige. Stortingspolitikerne foretok simpelthen en forenkling av problemstillingen/virkeligheten og klarte på en bemerkelsesverdig effektiv måte å overbevise seg selv om at forenklingen var virkeligheten». Lurås faller likevel ned på at idealistiske utopier, ikke strategiske interesser, har vært den avgjørende beveggrunnen for USAs intervensjoner.
Forfatteren mener videre at idealistiske politikere ofte har en tendens til å forveksle hva som er en mulig og/eller sannsynlig fremtid med hva som er en ønskelig, og til å erstatte deskriptive analyser av lands interesser med naive antakelser basert på landenes forhold til parlamentarisk demokrati og liberale menneskerettigheter. Som universell modell mener han systemet innebærer svakheter, blant annet viser han til at statssammenbruddet og borgerkrigene i Jugoslavia og Irak oppsto med utgangpunkt i at et autoritært, multikulturelt regime ble erstattet av et parlamentarisk system der folk stemte frem partier basert på etniske og religiøse skillelinjer. Og på menneskerettighetsfeltet har Vesten mistet mye av sin troverdighet på grunn av USAs kidnappinger, hemmelige fengsler, overvåking og tortur.

USA og Russland. Noen av de viktigste delene av boken handler om forholdet mellom Norge og Russland. Lurås slår fast at Russland ikke har noen strategiske interesser av å angripe Norge. Grensene mellom landene er avklarte, det finnes ingen betydelig russisk minoritet her, vi er ikke en del av det post-sovjetiske rom der Russland påberoper seg rett til innflytelse, og russerne har allerede så mye olje- og gassressurser at de må konsentrere seg om å utvikle og beskytte disse heller enn å skaffe seg kontroll over flere.
Interessant nok peker Lurås på NATO-medlemskapet som den eneste plausible grunnen til at Norge kan bli trukket inn en konflikt med Russland, ved at vi blir trukket inn i konflikter andre steder som skaper motsetninger til vår nabo i øst. Dette sies også åpent i Etterretningstjenestens ugraderte trusselvurdering i 2013. Også Norges faktiske rolle i en eventuell konfrontasjon mellom USA og Russland – under et eventuelt amerikansk atomangrep mot Russland er norsk etterretning ment å skulle bistå amerikanerne i å ødelegge russiske ubåter så disse ikke kan skyte atomraketter tilbake – og den stadige beskrivelsen av Russland som en trussel, bidrar til å skape unødvendig mistro fra russisk side. Lurås sier bent frem at fiendebildet av Russland er «uærlig og falskt», og primært opprettholdes for å rettferdiggjøre militærutgifter og NATO-medlemskap.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.