Orientering 16. november 1968
Jeg vil med det samme gjøre det klart at jeg her tar for gitt at sosialismen ikke lar seg gjennomføre gjennom parlamentsflertall. Den begrunnelsen som Svein Johansen ga for denne påstanden i nr. 38, kan regnes som tilstrekkelig, på ordskiftets nåværende trinn.
1
La utgangspunktet være Lenin og hans bok fra 1917 om «Staten og revolusjonen». Overflatisk sett er det om å gjøre for Lenin å overbevise tilhengerne av «fredelig overgang til sosialismen» om at en slik overgang er umulig, og at proletariatets diktatur vil være et nødvendig mellomstadium. Men dypere sett gjelder det å «agitere», det vil si bestyrke eller få frem kamplysten hos sosialismens tilhengere. Det er dette som forklarer den hissige tonen i boka: Den skal bidra til å fremkalle eller styrke de subjektive betingelsene for gjennomføringen av en voldspreget revolusjon med påfølgende proletar-diktatur.
En av disse subjektive betingelsene er et sterkt og varig hat til den herskende klassen og dens ledende sjikt. For proletariatets diktatur vil i hovedsaken si en instituert terror mot virkelige og mulige motstandere av den gjennomførte revolusjonen. Tilstedeværelsen av et sterkt og varig hat er uten tvil en betingelse for å kunne makte å gjennomføre en terrorvirksomhet.
Nå viser jo hatet i likhet med enhver annen følelse hen til en objektiv situasjon som den er et svar på. Et ekte hat er et svar på en hatefull situasjon. Å hate er til syvende og sist å ønske at den eller de som blir hatet skal dø eller utslettes, og hatet, dvs. erfarer at noe eller fordi en selv erfarer seg som hatet, dvs. erfarer at noen eller noen tilstreber ens egen utslettelse.
Lenin var i en objektivt hatefull situasjon. Fra tsarens politi skjøt hans bror, var han i en situasjon hvor han og hans venners politiske virksomhet var bokstavelig talt livsfarlig. Som politisk fange lærte Lenin på kroppen å kjenne den politiske ufriheten i Russland, lærte å hate. Tsar-styret sådde vind og høstet revolusjonsstormen. (Omtrent det samme kunne sies om Batista-styret og Fidel Castro.) Lenin visste om seg selv at han kunne makte å gjennomføre en revolusjon og en terror mot de kontrarevolusjonære, og kunne for sin egen del trygt programfeste proletariatets diktatur.
2
Derimot er det over evne av SUF å programfeste proletariatets diktatur. Den objektive politiske situasjonen i Norge i dag er nemlig ikke tilstrekkelig hatefull til at noen med rette kan kjenne seg igjen i Lenin. Hvordan er det så mulig for en gruppe unge sosialister som stort sett kommer fra småborgerskapet å nære et hat til storborgerskapet som er så sterkt, at ikke bare Lenin, men også den store terroristen, Stalin, trekkes frem som forbilder for dem som vil delta i norsk politikk? Det er bare mulig gjennom et selvbedrag. Det hatet og den terror-beredtheten som programfestes, er påtatt og uekte, fordi det ikke svarer til den objektive situasjonen.
For den situasjonen som de fleste norske sosialister befinner seg i, kjennetegnes ved det som Lenin kalte bestikkelse. Innad som utad er det norske folk i en tvangssituasjon som arter seg som et valg mellom å la seg bestikke eller dø. Revolusjonære sosialister skiller seg fra andre bestukne gjennom viljen til å ville avskaffe denne tvangssituasjonen. Viljen til – for situasjonens avmektiggjørelse er nettopp slik at vi i stor grad er henvist til å ville i stedet for å handle.
I denne avskyelige bestikkelsessituasjonen er det ikke på sin plass å programfeste proletariatets diktatur. Det er å gi uttrykk for en kamplyst og et klassehat som ikke rettmessig kan være til stede under de nåværende forholdene. Så langt fra å forfølges av politiet, får jo programforfatterne komme til orde i det statsdrevne fjernsynet, fordi deres standpunkter er godt underholdningsstoff. Programforfatterne befinner seg nettopp i den situasjonen som Marcuse er en mester i å beskrive, og som de forakter ham for å være i. Når SUF-ledelsen vil at den i og for seg helt riktige politiske militærnektingen skal tolkes som en aksjon som skal avsløre klassestaten og dens klassejustis, så blir den til et forsøk på å provosere frem den manglende politiforfølgelsen, for dermed å slippe å dele Marcuses situasjon. Men vi vet at en provokasjon er et selvbedrag: Det er ikke ved å utfordre samfunnsforholdene i trassig avmakt at man forandrer dem.
3
Vil så de tilstrekkelige subjektive betingelsene for å gjennomføre et proletar-diktatur være til stede når eller dersom situasjonen krever det?
Det som programfestingen av proletariatets diktatur innebærer, er å besvare dette spørsmålet med et klart ja allerede i dag. Det riktige er imidlertid å avstå fra å besvare spørsmålet – inntil videre. Enhver praksis forandrer de menneskene som gjennomfører den. På vei mot en revolusjonær situasjon kan mangt skje som omskaper de objektive og subjektive betingelsene for politisk virksomhet. Slik kan for eksempel den herskende klassen svare så voldelig på den revolusjonære praksisen at en objektivt sterkt hatefull situasjon oppstår mellom klassene, noe som vil kunne danne betingelser for et følgende proletar-diktatur. Men dette tilhører fremtiden, og er derfor noe vi ikke kan uttale oss om i dag.
Mitt forslag til en riktig linje for SF er derfor slik: Partiet legger til grunn for sin virksomhet forståelsen av at parlamentarismen ikke er noen hovedvei til parlamentarismen, men i høyden en liten sidevei. Den utenomparlamentariske virksomheten gis uomtvistelig forrang. Denne virksomheten samles særlig om forandringer av og undersøkelser av mulighetene for forandringer av materiellstrukturene i det norske samfunnet. Forandringer som vil forskyve forholdet mellom klassene til sosialistenes fordel. Dernest samles virksomheten om samfunnsstrukturene, og da særlig maktstrukturene. Protestvirksomheten gis «siste prioritet». Målet for den politiske virksomheten er et kvalitativt annet samfunn, grunnet på fellesskapsfrembringende materiellstrukturer. Overgangen til dette samfunnet er i seg selv en revolusjon. Hvorvidt den vil arte seg voldelig eller ikke, er et spørsmål som stilles åpent. Fordi det er feil å ville besvare det i dag, er det også en feil, eller en felle, at det stilles i dag. SF skal unngå å gjøre SUFs feil om igjen: Gi et galt svar på et galt stilt spørsmål.
Se også Truls Lie sitt intervju i Ny Tid med Dag Østerberg i 2016,
høsten før han døde.
