Ole Robert Sunde

Om norske essayister


Det som gjør et skrevet essay til nettopp et essay, er hvordan det er subjektivt, reflekterende, diskuterende, prøvende assosiativt eller dissosiativt – men først og fremst hvordan essayet er opprørsk kjettersk. Er det meste av dette fraværende, har du rett og slett bare en tekst i hånden – ikke et essay. Sigurd Tenningens Vegetasjonens triumf […]

Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 2015-06-02

Det som gjør et skrevet essay til nettopp et essay, er hvordan det er subjektivt, reflekterende, diskuterende, prøvende assosiativt eller dissosiativt – men først og fremst hvordan essayet er opprørsk kjettersk. Er det meste av dette fraværende, har du rett og slett bare en tekst i hånden – ikke et essay.

Sigurd Tenningens Vegetasjonens triumf er total og Mazdak Shafieians Det urgamle materialet tar i sine nyutgitte bøker for seg en rekke essayister. Flere av Tenningens tekster er tidligere publisert i tids-skriftet Vagant, og delvis blitt til undervies i samtaler med hans venn Shafieian. Hans Vegetasjonens triumf er total starter nærmest med påstanden om at «kunsten er stedet hvor mennesket blir synlig som natur». Og ser man større på at vi kanskje en gang nærmer oss en naturtilstand
– kan man ane noe med at menneskets syklus som lærde akademikere kanskje ikke blir mer enn vårt midlertidige bosted, med menneskets auditorier, teatre og biblioteker. Det er også noe befriende i Tenningens henvisning til Jan Kjærstads motvilje mot «psykologiske årsakssammenhenger og ’følelsenes primat’ i skjønnlitteraturen» – hans ubehag ved psykologiseringer, som at familiens omsorgsbrist sto bak Breiviks handlinger, eller vår fokus på alles uendelige selvfølende Knausgård. Tenningen minner oss også om Michel Houellebecq påpekning av naturtilstandens tilbakekomst – det at alles krig mot alle har fjernet evnen til empati og solidaritet. Tenningen er imidlertid, som han sier i et intervju i denne avisen (side 13), ikke nødvendigvis enig med Houellebecq i at det til slutt bare dreier seg om «den enkeltes selvomsorg».

Tematikken i boken dreier seg om vår oppfatning av hva det er å være menneske – men er dette mennesket i ferd med å «avskaffes»? Tenningen referer til vitalistene Nietzsche og Deleuze som tenkte på selve livet som noe mennesket hadde sperret inne. I ulikt sivilisasjonskritikeren Henry David Thoreau om at mennesket har temmet seg selv – «våre liv har blitt tamme inneliv». Tenningen spinner videre på Thoreaus sivilisasjonskritikk ved å beskrive vår hjemlige essayist Ole Robert Sunde: Denne essayisten beskrives midt på natten i sin leilighet i Thereses gate, der han glaner ut av vinduet og oppover gaten, før han – etter en lang dag bak skrivebordet – pusser tennene og går barbent inn på soverommet. Der avgir tregulvet et lite knepp som får ham til å …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)