Om migrasjonens filmskaper

MIGRASJON: I Lettre à Theo («Brev til Theo») utforsker regissør Élodie Lélu den avdøde greske filmskaperen Theo Angelopoulos’ visjoner og arbeid knyttet til flyktningkrisen i Hellas.
Lettre à Theo Regissør Élodie Lélu
Sevara Pan
Sevara Pan er skribent, basert i Berlin.
Email: sevarapan@googlemail.com
Publisert: 27.05.2019

Lettre à Theo

Élodie Lélu

Belgia

En av Hellas’ fremste regissører Theodoros «Theo» Angelopoulos døde i januar 2012, på settet til filmen han aldri rakk å fullføre. Fiksjonsfilmen The Other Sea skulle være en fortelling om smuglingen av migranter og deres ankomst til den greske havnebyen Pireus, kort tid før dette fiksjonsscenariet ble til virkelighet i Hellas.

I Lettre à Theo, som hadde sin verdenspremiere ved fjorårets DOK Leipzig, oppsøker den franske regissøren Élodie Lélu Angelopoulos’ ufullførte film i erindring om deres prosjekt og samarbeid, som på flere måter var profetisk for dagens situasjon i Hellas.

En filmdagbok

Lélus film er som en dagbok. Hver dag vender hun seg til avdøde Theo og funderer over hans visjoner og anstrengelser som «migrasjonens filmskaper». Lélu beskjeftiger seg med Angelopoulos’ verk gjennom hele dokumentaren. Utdragene fra filmene hans fletter hun behendig sammen med sine egne dokumentaropptak. Hun ønsker ikke å misbruke ordene hans, og lar av og til Angelopoulos tale for seg selv gjennom sine filmer.

Lettre à Theo er tro mot Angelopoulos’ ledemotiver og behandler temaene som har dukket opp i mange av arbeidene hans – begreper som både eksterne og interne grenser, eksil og søken etter et sted man kan kalle hjem.

For tusenvis av mennesker som flykter fra krig og fattigdom, er
Hellas blitt «et stort venterom».

Angelopoulos’ personlige visjoner, som kommer til uttrykk i alle hans filmer, preger de tematiske valgene så vel som det kinematografiske språket. Linjer – iblant mindre statiske og heller flyktige – er til stede overalt i Lélus dokumentar. Trofast mot Angelopoulos’ stil foretar Lélus kamera generøse bevegelser som tillater pusterom i hvert opptak. Nå og da følger kameraet hennes menneskeskapte linjer – det kan være kraftlinjer som virker skjebnebestemt til aldri å møtes, eller de som dannes av trange korridorer i et hotell som er omgjort til flyktningmottak i Aten.

Da kameraet ankommer kontoret for asyl og flyktninger, avslører det en endeløs kø av migranter ved morgengry. Kameraet beveger seg fra et menneske til et annet og viser oss krisens mange ansikter. Samtidig får vi ikke muligheten til å konsentrere oss om de enkeltes personlige historier. «Dette er døren til Europa, Theo,» sier Lélu. «I et lite, hvitt rom, to eksperter, en skriver og en mikrofon de forteller historiene sine i. Begynnelsen på historiene deres er ulik, men slutten er alltid den samme.»

Lettre à Theo Regissør Élodie Lélu

Jakten på det «andre havet». Akkurat som den greske obersten som løfter foten sin over grenselinjen i Angelopoulos-filmen The Suspended Step of the Stork, flørter Lélu med spørsmålet om grenser. Hun sonderer den skjøre linjen mellom her og «annetsteds», fantasi og virkelighet. Dette bringer henne til en midlertidig migrantleir (som nå er nedlagt) på den tidligere Elliniko-flyplassen i nærheten av den greske hovedstaden. Her venter utallige mennesker som nekter å tro at den nedlagte flyplassen kan være det «annetsteds» de søkte, det endelige målet for den farefulle reisen deres. Men for tusenvis av mennesker som flykter fra krig og fattigdom, er Hellas blitt «et stort venterom».

Noen av flyktningene hun filmer, likner på Angelopoulos’ protagonister og på den avdøde filmskaperen selv, for eksempel Rahin, som også drømmer om å nå «Det andre havet». Vi møter en advokat fra Aleppo, Izzet, som trass i at han har mistet alt ( bortsett fra sine ord) på reisen, betrakter eksilet som en mulighet til å forstå Hellas – «Iliadens og Odysseens land».

Angelopoulos var en mann som en gang trodde at politikk var et spørsmål om tro – et ideal som gikk i oppløsning senere i livet hans. Krisen skulle utgjøre kjernen i hans siste film. Meningen var at den skulle fortelle historien om den greske krisen, men også krisen til et Europa hvis forente politiske front nå synes fjernere enn noen gang. Krisen, som Angelopoulos dro voldsomt til felts mot, preger hele Letter to Theo. Likevel er det også et anstrøk av motstand i dokumentaren. Den franske regissøren avstår fra å dele Angelopoulos’ desillusjonerte holdning til politikk, og peker på elementer av motstand som er til å ta og føle på i dagens Hellas, og som gir håp om at ekte politikk fortsatt finnes.

Kommentarer