Slik har vi det i Evin

Her er min eksklusive rapport fra innsiden av det beryktede Evin-fengselet utenfor Teheran.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no


Jila Bani Yaghoob er journalist bosatt i Teheran. I 2009 ble hun arrestert i forbindelse med urolighetene etter påstander om valgfusk. Hun satt fengslet i to måneder og ble dømt til 30 års arbeidsforbud som journalist. Hun har blitt tildelt flere internasjonale priser, deriblant IWMF-prisen 2010 og Reportere uten grensers Ytringfrihetpris i 2010 – sistnevnte for hennes blog «Vi er journalister». Yaghoob har gitt denne skildringen fra fengselet eksklusivt til ukemagasinet Ny Tid.

Teheran, Iran 2006. I små grupper sendte de oss til cellene. Vi var åtte personer i en sekskvadrats fengselscelle. Det var ingen senger, gulvet var dekket med teppe. I et av hjørnene sto en liten vask.

Vi var slitne og satte oss på gulvet. Alle delte historien om hvordan de var blitt arrestert. Fellestrekket var at arrestasjonene var uventet og brutale. Pågripelsene var også til en viss grad tilfeldige. Sikkerhetspolitiet hadde arrestert både demonstrantene og forbipasserende på «7 Tir»-plassen (der også 2009-demonstrasjonene ble holdt, red. anm.).

Ifølge iransk grunnlov er det tillatt å holde fredelig demonstrasjoner så lenge «det ikke er i strid med islamske lover». Den aktuelle dagen hadde kvinneaktivister holdt en fredelig demonstrasjon mot diskriminerende lover. Sikkerhetspolitiet tåler ingen form for offentlige markeringer eller demonstrasjoner som ikke er arrangert av regimet selv.

Ventetid

Vi hørte en ringeklokke og fengselsbetjentens skritt. Deretter åpnet celledøren seg ,og litt etter hørte vi skrittet til to mennesker på vei ut av avdelingen. Fengselsbetjenten hadde tatt en av fangene til avhør … Kunne vi sove i natt? Klokken var to.

Tre personer fra vår celle hadde vært i avhør den natta, men jeg og fire andre var fortsatt i cellen. Sara, som hadde blitt arrestert samme dag, snakket med stor interesse om kvinnerettighetene og hvordan de blir undertrykt i Iran. Flere ganger spurte hun oss: «Tror du våre aktiviteter fører til endring av de diskriminerende lovene mot oss kvinner?» Mitt svar var: «Jeg er alltid håpefull».

Sara var et følsomt menneske med rolig stemme. Hun dro ut en liten blomst av lomma: «Ah, denne hadde jeg glemt!». Hun viste oss den lille blomsten hun hadde klippet i luftegården da betjentene så en annen vei. Jeg ville ta på blomsten. For meg var blomsten en trofé.

«Jeg synes synd på blomstene i fengselet», sa Sara. «Hvorfor?», spurte jeg. «Se! Denne blomsten er tørr inni. Den ser bare frisk ut utenpå.» Jeg tok på blomsten. Sara hadde rett.

Endelig var det min tur til å bli avhørt. Klokken var over tre på natta. Forhøreren stilte mange spørsmål om hvorfor jeg var i demonstrasjonen, og jeg svarte at jeg var en journalist og var der for å lage en reportasje. Han gjentok at verken jeg eller andre hadde rett til å være der.

Isolert

Azadeh og Masoomeh delte fengselscelle med meg. De var stresset av fotballkampen mellom Iran og Portugal. Dette var en viktig kamp for Iran. Jeg er ikke særlig glad i fotball, men landslagkampene er viktige for meg også.

Azadeh og Masoomeh spurte flere ganger om de kunne få se kampen, og til slutt lovet vaktene å spørre om vi kunne få se den på tv. Svaret var likevel: «nei». Vi spurte vaktene om de kunne fortelle oss resultatet. Svaret var igjen: «nei». De hadde ikke lov til å gi oss noe informasjon utenfra, ikke engang et kampresultat.

Dette var en viktig regel i fengselet; at fangene ikke skulle få noe informasjon utenfra. Fangevokterne var tydelig stolte over at vi måtte be om deres tillatelse til hver minste lille ting.

Anklagene

«Jila, forbered deg til avhør. Vi skal til Revolusjonsdomstolen», sa fangevokteren. «Skal jeg til retten?»«Nei, ikke til retten. En dommer fra Revolusjonsdomstolen er her og vil bestemme hvor de skal sende dere.»

Jeg måtte igjen ta på meg min chador og øyebind. Jeg ble geleidet til forhørsrommet. Jeg hadde tillatelse til å ta av øyebindet under avhøret. I rommet satt en godt voksen mann og så på fotballkampen mellom Iran og Portugal. Han tok blikket fra tv-skjermen: «sitt!». Jeg satt meg på en sofa. Han lette etter min mappe, og da han omsider fant den sendte han den og et papirark over til meg. «Les dine anklager og skriv ditt forsvar», sa han og snudde seg mot teven igjen.

«Endelig», tenkte jeg. Etter åtte dager hadde de bestemt seg for å opplyse meg om om hva jeg var arrestert for. Anklagene lød: handling mot landets sikkerhet, forstyrrelse av lov og orden og nekte å følge politiets ordre.

Jeg måtte skrive mitt forsvar mot disse anklagene, men jeg så at dommeren var mer opptatt av fotballkampen. Jeg var bekymret. Dommeren ble mer og mer opphisset over Irans dårlige spill. Jeg tenkte at han sikkert kom til å la sinnet gå utover meg. Men dommeren mistet sin interesse for fotballkampen og bestemte seg for å se på saken min.

«Hvorfor gikk du på en ulovlig demonstrasjon?», spurte han.

«Demonstrasjonen var ikke ulovlig, og dessuten er jeg en journalist og det er min jobb å være der.»

Tapre Alieh

Mens jeg svarte på spørsmålene hentet de en annen fange, en kvinne i femtiåra. Hun het Alieh Eghdamdoost. «Hvorfor gikk du på en ulovlig demonstrasjon?», spurte dommeren Alieh.

Med håndbevegelser svarte hun: «Hvorfor skulle ikke jeg delta i demonstrasjonen? Jeg synes De også burde ha deltatt på demonstrasjonen for rettighetene til Deres døtre og Deres kone!»

Dommeren ble forbauset og svarte: «Er du klar over hva du står her og sier? Din oppgave er å svare, ikke å stille spørsmål.» Men Alieh gjentok seg selv: «De burde også deltatt på demonstrasjonen».

Hun snakket med en energisk stemme om de urettferdige lovene mot iranske kvinner. Hun snakket om den kriminelle lavalder, som er 9 år for jenter. «Å straffe en ni år gammel jente er en stor urettferdighet», sa hun.

Alieh fortsatte med å argumentere mot forsørgerrett, lovene som tillater fedre å ta over barneomsorgen ved skilsmisse, og gjentok seg selv: De burde også ha deltatt på demonstrasjonen, for Deres døtres skyld».

«Jeg må ikke svare deg», sa dommeren og fortsatte: «Det er du som er anklaget her og må svare på hvorfor du deltok i en ulovlig demonstrasjon».

Mens jeg hørte på Alieh skrev jeg i min mappe at jeg ikke aksepterer anklagene og at de var falske.

Alieh fortsatte. Dommeren begynte å bli utålmodig og sint. Han bladde i Aliehs mappe og spurte henne: «Du har vært fengslet tidligere, ikke sant?» «Ja, jeg har vært i fengsel i fem år for å være medlem av et radikalt venstreparti.»

«Hvordan tør du å sette deg i denne situasjonen? Du kommer til å få en mye strengere straff. Flere av disse kvinnene har ikke blitt arrestert før og de vil få en mildere straff». Men Alieh anklaget igjen dommeren for ikke å støtte kvinnesaken.

Til slutt ba dommeren oss om å skrive under på kausjonsbrevet. Dessuten måtte vi skrive under en erklæring om at vi ikke skulle delta på demonstrasjoner i fremtiden. Alieh skrev ikke under disse papirene. Hun soner nå en toårig dom.

Oversatt fra persisk av Nariman Rahimi


Teksten er hentet fra boka Kvinner i Evins 209-avdeling. Boka, som er forbudt i Iran og ikke publisert andre steder enn her på Ny Tids nettsider, er basert på Jila Bani Yaghoobs erfaringer fra et fengselsopphold i 2006. Avdeling 209 i Evin-fengselet er en spesialavdeling for politiske fanger.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).


---
DEL