INDIA / Grusomhetens Teater har nettopp kommet hjem fra India, der de deltok under den 12. internasjonale teaterfestivalen i Kerala. Vi ba regissør Lars Øyno reflektere rundt deres forestilling og erfaringer.

Plassert helt øverst i amfi nær lysbordet med 1200 tilskuere på radene ned mot scenen betrakter jeg mitt eget skuespill. Teaterlokalet er halvt åpent, kun tak over scene og amfi, mørke utenfor, gatelyder. 20 minutter passerer. Folk begynner å gå – etter 45 minutter har 200 mennesker forlatt salen. Resterende 1000 sitter igjen til slutt. Applaus og mottagelse av festival-planket, noen ord fra regissør til festivalens ledelse med takk for invitasjon samt presentasjon av skuespillerne. En kommentar til publikum med takk for utholdenhet, som blir returnert med litt latter og applaus.

Arthur Rimbaud

Hva er det som skjer på scenen i 1 time og 45 minutter, under forestillingen I is another om dikteren Arthur Rimbaud i Afrika? Hvorfor forsvinner deler av publikum?

Snart slår hele vanviddet ut i full blomst.

Kulturforskjeller bidrar til en del av svaret. India har mye tungt å gripe fatt i. Folk preges av det – og søker mot lyset. Vår forestilling om Rimbaud handler om fortvilelse og undergang – lyset utenfor bildet. Historien vi forteller, beskriver migranten, dikteren som oppgir sin karriere, forlater sine venner, sin familie, sitt hjemsted og land til fordel for et krevende liv som handelsmann i Etiopia og Jemen. Målet var en omvendelse.

Objektivt betraktet er dette et særegent teaterstykke, en sjelden kulturopplevelse i øst som i vest. Kulturen dikteres av utenforstående analytikere, som måler og veier det hele i forhold til den rådende og nødvendige kommersielle konteksten. Svært få originale verker blir til under slike forhold. Kunstneriske prosjekter løsrevet fra kapitalinteresser og generell konformisme er så godt som ikke-eksisterende.

Da oppstår spørsmålet: Har kunst noen mening hvis den ikke er frigjort fra den automatismen som preger dyret? Her må vi definere hva vi mener med kunst – selve det udefinerte ved en skapende prosess. Den skapende er en håndverker for noe udefinerbart.

Den virkelige poeten når det ukjente, sier Rimbaud i sitt berømte brev til Paul Demeny – og ferden er betinget av forstyrrelse av alle sanser. Den rene poesien betinger forvirring.

Edgar Allan Poe

Kunst er anarkistisk i sitt vesen, dens oppgave er å tilintetgjøre et egoistisk verdensbilde. Med enkeltmenneskets selvsentrering lar det seg gjøre å gjennomføre en nasjonalistisk politikk. Kun det helt udefinerbare kunstuttrykket, den fremmedgjorte sjelen vil være i stand til å bevege, i betydningen å forandre – omskape mennesket, både mentalt og kroppslig.

Den amerikanske dikteren Edgar Allan Poe ser rytme og komposisjon som nødvendig for å utvikle skjønnhetens idé. Det som skjer på scenen i India, er at rytmen begynner å oppløse kjente vokabularer. Hele reisverket, komposisjonen, blir smittet, og snart slår hele vanviddet ut i full blomst. Hjertet kan forferdes over det det føler, mens ånden kan juble over forståelsen den møter. Dette gjelder liketil i Norge – eller i Iran, i England og Tokyo, hvor forestillingen også har vært vist. Ja, vanskelig teaterkunst knyttes an til vitenskap. Som Poe beskriver det, beregner man virkningen av effekten gjennom studier av komposisjon og rytme. Den forståtte rytmen, den rytmen man med flid og ondskap har framskaffet i den ene hensikt å ødelegge alle begrepsdefinisjoner og å føre mennesket til et ståsted der hun alene kan definere livet.

Kunst er som heroin.Ved hjelp av drømmen kan jeg gjenoppdage ideen om et gudommelig teater. Likesom den syke også drømmer. Kunst er sykdom.

Antonin Artaud

Fra tidligere gjestespill i India vet jeg at kompaniets fysiske scenespråk til en viss grad kommuniserer. Grusomhetens Teaters inspirasjon stammer også fra Asia gjennom den europeiske modernisten Artaud. Indiske publikummere gjenkjenner den metafysiske aktørs metier. Men der det tradisjonelle danseteateret løfter fram sine myter gjennom et scenisk språk basert på tegn og ikke på ord, benytter vi nettopp fornemmelsen av slike teknikker til å gjelde som en sivilisasjonskritikk. Formperspektivet forskyves og fremmedgjøres for det asiatiske publikummet, likesom uttrykket virker brutalt og fremmedgjørende overfor et vestlig publikum.

Det er en ensom vei å gå med teatret, men ved forestillingens slutt konstaterer jeg til min glede at salen ikke er tømt for folk. «Du er ikke alene.»

Den internasjonale teaterfestivalen i Kerala

Tema for festivalen: Forbindelsene mellom kunst og samfunn, migrasjon, fremmedgjøring og nasjonale grenser – når er man flyktning og når har man nasjonal status.
Abonnement kr 195 kvartal