Om fascisme og funksjonalisme

Av Dag Østerberg, Juli 1972

Er fascismen i vår tid reaksjonær eller hypermoderne?

Dag Østerberg

Fascismens mest iøynefallende betydning var dens voldelige antikommunisme og hat til liberal rasjonalisme: Mytisk og truende manet den til samling på tvers av klasseskillene – og ble et meget slagkraftig «tredje alternativ».

Men etter som tiden går, trer en annen betydning av fascismen i forgrunnen – nemlig som et hardhendt forsøk på å gjøre kapitalismen funksjonell. Inndelt i bransjer, styrt av en sterk statsmakt hvor fagkunnskapen hadde en viktig plass, skulle økonomi og politikk smeltes sammen til et produktivt funksjonærsamfunn, «den korporative stat».

Denne tolkningen får en sterk bekreftelse gjennom minneboken til Albert Speer, Hitlers arkitekt og senere hans krigsminister. For her møter vi en helt annen Hitler enn den sedvanlige brøleapen som fikk folkemasser til å syde ved å spille, som man sier, på deres irrasjonelle følelser. I stedet tegnes et bilde av amatør-arkitekten med storslagne byggeplaner for Berlin og andre tyske byer, av en mann som gjennom den tekniske forskning vil gjøre Tyskland til det fremste land i verden. Ja, det antydes at Hitler selv brydde seg lite om «Blut und Boden»-ideologien fordi han hadde annet å tenke på.

Det er jo også verdt å fremheve hvordan nasjonal-sosialismens drømmer om å skape «der grosse Wirtschaftsraum», et stort økonomisk rom, foregriper det Fellesmarked som ble opprettet ved Roma-traktaten, som påvist i tidsskriftet «Kontrast» for en tid tilbake.

I denne belysning virker det vi kaller fascisme og nazisme ikke som svart reaksjon, som et forsøk på å knuse det nye i blindt raseri. Fascismen kan tvert imot virke moderne, ja, hyper-moderne, beslektet med samfunnsordningen i f.eks. Japan eller USA.

Var det noen som snakket om svette og tårer, om undertrykkelse og vold? 

For kort å minne om Herbert Marcuses fremstilling av USA, en av de ypperste samfunnsteorier fra de siste år: I USA, som er et «avansert industrisamfunn», fremtrer interessemotsetninger bare som gnisninger innen ordninger som i hovedsak fungerer godt. Eller så fremtrer interessemotsetninger som noe som får samfunnsordningene til å fungere enda bedre – Marcuses berømte og beryktede tanke om at det avanserte industrisamfunn later til å være i stand til å ta opp i seg, «integrere», all misnøye og protest. (Protestsanger, f.eks., selger meget bra.) Spenningen mellom det gamle og det nye, mellom interessegrupper, mellom samfunnsklasser, er nesten borte i dette samfunnet, i hvert fall i dets selvoppfatning, dets «ideologi». Fraværet av en slik spenning uttrykker Marcuse ved å betegne samfunnsideologien som «en-dimensjonal».

Nåvel, et tilsiktet en-dimensjonelt samfunn som USA er iflg. Marcuse en smidig ordning, alt skal helst fungere smilende, muntert, ja, med et anstrøk av seksuelt behag. Så vel varer som mennesker skal være lekre, og hyper-moderne maskiner av alle slag gjør arbeidet. Var det noen som snakket om svette og tårer, om undertrykkelse og vold? Noe så gammeldags finnes ikke i det avanserte industrisamfunnet. Og likevel er aggressiviteten i teknologien og samfunnsordningen til å ta og føle på. «På bunnen av mitt smil skal du få et slag av mitt kjevebein» – denne linjen fra et dikt av Georg Johannessen passer godt til å beskrive den funksjonelle kapitalismens harde grep på ting og mennesker.

Axel Jensens mesterlige roman fra 1965, Epp, viser på en ytterst vittig måte livet i et avansert industrisamfunn. Gamle Epp, som er stuvet bort i en funkis-blokk og kanskje snart skal degraderes til å hete bare Ep eller endog E, lever med sine piller og sitt masse-medium i det storartede land Gambolia, og i det hele tatt: Arkitektur som samfunnsteori er blitt en stadig mer betenkelig retning.

Når visse synspunkter jeg forfekter, gjentatte ganger i det siste blir beskyldt for å høre hjemme i nasjonal-sosialismens og fascismens ideologi, kjenner jeg meg usikker. Hvem er egentlig fascist i våre dager? Den som liker lukten av gamle trehus eller gjødsel på markene, som bryr seg mere om håndverk enn nyere teknologi, som setter erotikk høyere enn seksualitet – er han fascist? Eller er det fartsmennesket i funkis-hjem med alle moderne hjelpemidler, underveis i sin karriere, like prestasjonsangst som prestasjonsbevisst – er det han eller hun, som fortjener den betegnelsen?

---
DEL